Atalja — en herskesyk avgudsdyrker
ORDTAKET «som moren, så datteren» kan i høy grad anvendes på Atalja, som var datter av Jesabel og kong Akab, en av kongene i Israel. Jesabel vek ikke tilbake for å utgyte uskyldig blod hvis det tjente til å fremme hennes interesser, og det gjorde heller ikke Atalja. De var begge to ivrige avgudsdyrkere.
Den trofaste Juda-kongen Josjafat begikk i sannhet en skjebnesvanger feiltagelse da han inngikk forbund med kong Akab ved å la sin sønn Joram gifte seg med Atalja. Denne forbindelsen kostet nesten Josjafat livet da han sluttet seg til kong Akab i et militært felttog mot syrerne. Jehova Gud grep inn og reddet Josjafat, men han irettesatte ham med ordene: «Skal du hjelpe den ugudelige og holde av dem som hater [Jehova]?» — 2. Krøn. 18: 1—3, 30, 31; 19: 1, 2.
Etter Josjafats død førte ekteskapet mellom Joram og Atalja til at Juda kongelige slektslinje nesten ble utryddet. Under Ataljas skadelige påvirkning fulgte Joram den samme onde handlemåte som Akabs hus hadde fulgt. For å sikre sin stilling drepte han sine brødre og noen av fyrstene. Jehova forlot Joram på grunn av hans troløshet, og han ble stilt overfor vanskeligheter både hjemme og ute. Araberne og filisterne trengte inn i Juda rike og tok alle Jorams sønner til fange, med unntagelse av den yngste sønnen, Akasja (Joakas). En røverflokk som kom til leiren sammen med araberne, drepte deretter alle de eldre sønnene. Til slutt døde Joram av en uhelbredelig sykdom som førte til «at hans tarmer falt ut». — 2. Kong. 8: 16—19; 2. Krøn. 21: 4, 16—19; 22: 1.
Da Akasja etterfulgte sin far som konge, ble hans mor rådgiver. Ettersom det i virkeligheten var hun som hadde makten, var Akasjas korte regjeringstid på bare ett år kjennetegnet av stor ondskap. Etter at Akasja var blitt dødelig såret på kong Jehu av Israels befaling, benyttet Atalja anledningen til å bemektige seg tronen i Juda. — 2. Krøn. 22: 2—9.
Atalja var så herskesyk at hun drepte sine egne sønnesønner. En av dem ble imidlertid reddet av sin tante Josjabat. Det var Akasjas sønn Joasj, som bare var et lite barn. Omkring seks år senere lot Josjabats mann, presten Jojada, Joasj utrope til konge. Da Atalja fikk se dette, «flerret [hun] klærne sine og ropte: ’Opprør, opprør!’» Men til ingen nytte. Jojada gav ordre til at hun skulle henrettes. På denne vanærende måten endte det siste overlevende medlem av Akabs hus sine dager. — 2. Krøn. 22: 10—12; 23: 11—15.
Hva er forklaringen på Ataljas herskesyke handlemåte? Hun var fullstendig oppslukt av avgudsdyrkelse. Påvirket av henne trengte hennes sønner seg inn i Jehovas tempel, uten tvil for å plyndre det. Ting som var tatt i Jehovas helligdom, ble vigd til fruktbarhetsguden Ba’al. (2. Krøn. 24: 7) Som Bibelen viser, fører en slik avgudsdyrkelse til alle slags grove synder. Vi leser:
«Fordi de ikke brydde seg om å ha kunnskap om Gud, overgav Gud dem til deres egen sviktende dømmekraft, så de gjør slikt som ikke sømmer seg. De er fulle av all slags urett, umoral, pengejag og ondskap, av misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet. De farer med sladder og baktalelse, hater Gud og bruker vold, er overmodige og skryter og finner på all slags ondt.» (Rom. 1: 28—30)
Det faktum at Atalja drepte sine egne sønnesønner for selv å komme til makten, viser hvilken sykelig mental tilstand avgudsdyrkelse kan bringe et menneske i.
Ataljas handlemåte understreker faren ved å gi seg av med avgudsdyrkelse. Falsk tilbedelse kan åpne veien for alle slags onde handlinger. Det vil derfor være forstandig av oss å fortsette å gi akt på de inspirerte ordene: «Vær på vakt mot de falske guder!» — 1. Joh. 5: 21.