Takknemlige fordi Jehova besvarte våre bønner
Fortalt av Angelo Clave
«VÆR glade i håpet, tålmodige i trengselen, utholdende i bønnen.» Det at jeg har hatt dette rådet i tankene, har hjulpet meg til å kunne glede meg over å leve et liv i heltidstjenesten for Jehova. — Rom. 12: 12.
Jeg ble født i 1936, som den yngste i en søskenflokk på seks, og vokste opp på den lille øya Anda i nærheten av det berømte turistområdet som er kjent som De hundre øyer, i Pangasinan i Filippinene. Vårt hjem, som var laget av tre og bambus og lå en halv kilometer fra havet, var omgitt av blomster og mangotrær, en fryd for både øyne og gane. Dessverre døde min far da jeg var bare tre år gammel. Samtidig som min mor sørget dypt over å ha mistet sin mann, hadde hun stor omsorg for oss og var svært opptatt av hvordan hun skulle oppdra oss på beste måte. Om ikke annet så hadde hun fortsatt en liten bondegård som skaffet oss nok ris til å fylle kornkammeret bak huset vårt. Som medlem av kirkesamfunnet Philippine Independent Church var hun en kvinne som nidkjært forfektet sin religiøse tro.
I 1945, like etter at den annen verdenskrig hadde hjemsøkt Filippinene, begynte vidtrekkende forandringer å finne sted som følge av et besøk som ble foretatt av to unge kvinner som forkynte at Guds rike var menneskehetens eneste håp. Min mor var ikke interessert, men min eldre bror Presalino bød med glede de to vitnene for Jehova velkommen og drøftet mange bibelske emner med dem fra morgenen til langt utpå kvelden. Dagen etter bad Presalino min fetter Eduardo om å bli med ham da han skulle bringe disse kvinnene tilbake til deres hjem med båt.
Da min bror og fetter kom tilbake noen dager senere, fortalte de med begeistring til alle at de allerede var blitt døpt som Jehovas vitner! Presalino forklarte ivrig at det rike som vi så ofte hadde bedt om i Fadervår, ville gi mange mennesker evig liv på en paradisisk jord. (Matt. 6: 9, 10; Luk. 23: 43) Min mor, som til å begynne med ikke var interessert, ble også snart overbevist om at dette var sannheten. Hun kvittet seg straks med krusifikset og med bildene av Josef, Maria og andre «helgener» som fantes i hjemmet vårt. Hun sluttet også å tygge betelnøtter. Noen få måneder senere kom faren til de to unge kvinnelige vitnene på besøk til oss. Han var meget glad over å finne en gruppe som studerte Bibelen under ledelse av Presalino. Tolv personer ble da døpt, innbefattet min mor, to av mine brødre, min søster og to svigerinner av meg. Det ble straks opprettet en menighet. To av mine brødre og min fetter Eduardo ble utnevnt til å føre tilsyn med den.
På den lille skolen vår, som hadde om lag 120 elever, ble jeg ofte spottet på grunn av min tro, som etter hvert ble sterkere. Alle Jehovas vitners barn ble utsatt for press fra de andre fordi de ikke ville være med på å utføre avguderiske handlinger på skolen. Dette presset var det som til sist hindret meg i å få en høyere verdslig utdannelse. Det var en skuffelse. Min mor hjalp meg imidlertid til å stole på Jehova og til å styrke mitt forhold til ham ved å be og fortsette å studere Bibelen. Og hva førte så det til? Jo, at jeg i en alder av 15 år var blant de 522 som den 22. april 1951 ble døpt ved det nasjonale stevnet som ble holdt i Quezon City.
MINE BØNNER OM Å BLI EN HELTIDSFORKYNNER BLIR BESVART
Dette stevnet skapte et ønske i meg om å bli pioner, som en heltidsforkynner av Riket blir kalt. På veien hjem og i familiedrøftelsene var dette det som først og fremst opptok meg, og jeg nevnte det stadig i mine bønner. Selv om min mor til å begynne med reagerte negativt, lot hun meg til slutt få være «feriepioner» i noen måneder. Disse månedene var en meget givende tid og styrket meg i min beslutning om å bli alminnelig pioner.
Den 1. mars 1953 nådde jeg det mål jeg hadde satt meg. Det betydde også at jeg måtte lære meg et nytt språk — iloko. Hvorfor var det nødvendig? Det finnes minst 87 dialekter i Filippinene, og mens jeg selv er en bolinao, var det mange i mitt vitneområde som tilhørte ilokofolket. Dette var det første av mange nye språk jeg trengte å lære meg for å kunne undervise flere mennesker i Bibelens sannheter. For hvert språk jeg har måttet lære, har jeg stolt fullt og fast på at Jehova ville hjelpe meg, og bedt om at han ville velsigne mine anstrengelser.
Da jeg arbeidet sammen med Ilogmalino menighet i en liten landsby som ligger ved en hvit sandstrand som vender ut mot Sør-Kina-havet, hadde jeg en usedvanlig opplevelse. Da en ung mann som jeg kom til i hans hjem, ble klar over at jeg var et av Jehovas vitner, ble han så sint at han jaget meg på dør med en advarsel om ikke å komme igjen. Uken etter besøkte den reisende kretstilsynsmannen oss, og vi skulle besøke hjemmene i det samme området. Kretstilsynsmannen, som ikke kjente til min opplevelse, sa at jeg kunne begynne med nettopp det huset hvor den unge mannen som hadde vært så fiendtlig innstilt, bodde.
Min første tanke var å gå forbi dette hjemmet, men etter å ha bedt til Jehova bestemte jeg meg for å besøke det en gang til. For en overraskelse! Den unge mannen lyttet oppmerksomt til det jeg hadde å si, sa seg villig til å studere Bibelen og kom den samme uken til sitt første møte. Han gjorde hurtig fremskritt i åndelig henseende og ble døpt ved et stevne bare noen få måneder senere. Hva var det som i løpet av en eneste uke hadde fått ham til å foreta en slik forandring? Jo, etter at han hadde behandlet meg så dårlig, ble han utsatt for en ulykke. Ettersom han betraktet det som en straff, bestemte han seg for at han i det minste skulle være høflig neste gang han fikk besøk av et vitne. Han var det, og han likte det han hørte.
Det var tre av oss pionerer som ofte benyttet en 20 fots fiskebåt for å besøke nærliggende øyer og holde foredrag der. Da vi en kveld var på vei hjemover, forandret plutselig været seg. Vi var i vanskeligheter! Høye bølger skylte inn over båten, og vi måtte svømme to kilometer i det frådende havet inn til land. På en eller annen måte klarte min nevø og jeg å samle nok krefter til å hjelpe min niese, og selv om vi mistet alle våre eiendeler, kom vi trygt i land. Vi takket Jehova for at han lot oss beholde livet.
Min neste tildeling førte meg til en by som lå lenger hjemmefra. Der fikk jeg erfare sannheten i disse ordene av Jesus: «Enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få mangedobbelt igjen og få evig liv i eie.» (Matt. 19: 29) Brødrene og søstrene var så vennlige og kjærlige at vi i løpet av kort tid kunne glede oss over å stå i et godt, sunt og nært forhold til hverandre. Båndene mellom oss var så sterke at da jeg senere drog derfra fordi jeg skulle begynne å arbeide som spesialpioner i provinsen Bulacan, klarte ingen av oss å holde tilbake tårene som rant nedover ansiktene våre da vi sa farvel.
I mine neste to tildelinger hadde jeg nye partnere og lærte å bo sammen med og samarbeide med mennesker med forskjellige karaktertrekk. Den første av disse tildelingene førte til at jeg lærte meg et nytt språk, tagalog, det nasjonale språk. I den andre av disse tildelingene opplevde jeg for første gang den store glede det gir å få være med på å opprette en menighet. Dette krevde over to år med hardt arbeid, foruten utholdenhet i bønn og tillit til Jehova, som er den «som gir vekst». — 1. Kor. 3: 5—9.
ANDRE TJENESTEPRIVILEGIER
Min takknemlighet ble enda større da jeg etter å ha utført spesialpionertjeneste i tre år ble utnevnt til kretstilsynsmann og skulle besøke omkring 20 menigheter, innbefattet menigheten i min egen hjemby. Kan du forestille deg den glede jeg følte da jeg gikk til et bibelstudium sammen med min egen mor og hjalp henne med å undervise noen i de sannheter som hun selv til å begynne med hadde vært så lite villig til å godta? Etter å ha vært to år i kretstjenesten erfarte jeg en annen slags glede, nemlig den glede jeg følte da Lucrecia og jeg giftet oss den 17. januar 1962. Det at hun hadde vært alminnelig pioner og spesialpioner i sju og et halvt år før vi giftet oss, var et tydelig bevis for at hun gledet seg over å tjene Jehova, og hun har fortsatt å være en kilde til hjelp og oppmuntring i de årene som har gått siden. Dette var så visst enda en grunn til å være takknemlig overfor Jehova! — Ordsp. 19: 14.
Det å gjennomføre besøkene i kretsen var ofte forbundet med vanskeligheter, men det brakte store velsignelser. Ja, for å komme til landsbyen Agumanay måtte vi ta oss fram oppe i fjellene langs en glatt og gjørmete sti, og turen tok 12 timer. Men hvilken glede følte vi ikke da vi kom fram og fant at de fleste av landsbyboerne var Jehovas vitner! De ønsket oss velkommen med lovprisningsmelodier til Jehova — sanger som de selv hadde komponert. Hver dag var det om lag 50 av disse ydmyke brødrene som ble med oss da vi besøkte de nærliggende landsbyene for å utbre det gode budskap om Riket.
Det er imidlertid noen leveforhold som utsetter en for farer, og etter en tid pådrog jeg meg leverbetennelse. Dette førte til at jeg fra februar 1965 gikk over til spesialpionertjenesten, og jeg var i den fram til juli 1966, da jeg hadde kommet meg så godt at jeg kunne gjenoppta min virksomhet som kretstilsynsmann, denne gangen i provinsen Tarlac, som ligger i den sentrale delen av Luzon. Der skapte de såkalte huks (geriljasoldater) farlige tilstander, og mange mennesker var blitt drept. Selv om det ofte var slik at en ikke kunne holde regelmessige møter, var det mulig å hjelpe medtroende i åndelig henseende ved å besøke dem i deres hjem. Da vi en dag spiste frokost sammen med en bror og hans familie i det lille huset hans av tre og bambus og med et tak av blikk, ble huset omringet av to vognlass med soldater. Med geværene rettet mot oss forhørte de oss. Jeg fikk en sjelden opplevelse i og med at jeg fikk anledning til å gjøre rede for det «gode budskap» for den kommanderende offiser. Da de var blitt overbevist om at vi ikke var huks, drog de sin vei. Atter en gang hadde det lønt seg å stole på Jehova. — Ordsp. 29: 25.
ENDA ET SPRÅK Å LÆRE
Vi ble meget overrasket over et brev fra Selskapet Vakttårnet datert 31. august 1967. Det inneholdt en innbydelse til oss til å ta opp misjonærtjeneste i Indonesia. Gjennom bønn søkte vi Jehovas ledelse og tok så imot innbydelsen. Og dermed skjedde det at vi sammen med seks andre filippinere ankom til Jakarta den 18. februar 1968.
På de første møtene vi overvar på indonesisk, var det eneste jeg kunne si til mine åndelige brødre og søstre: «Selamat sore. Selamat datang. Silahkan masuk.» («God kveld. Velkommen. Vær så god, kom inn.») Et 11-timer-om-dagen langt «lynkurs» i det indonesiske språk ble straks satt i gang. Da jeg var ferdig med dette kurset, fikk jeg i oppdrag å ta hånd om en ny menighet. For en prøve dette utgjorde for meg! Det var tydelig at jeg trengte å forbedre min kjennskap til språket. Vi fant at den beste måten å lære det på var å ta ivrig del i vitnearbeidet fra hus til hus. Innbyggerne i Jakarta var gjestfrie og hjelpsomme og bad oss inn i sine hjem, og deres høflighet fikk dem også til å forsøke å forstå oss. På den måten gjorde vi hurtig fremskritt, for indonesisk ligner til en viss grad på noen filippinske dialekter. Etter bare åtte måneder fikk vi derfor igjen i oppdrag å besøke menighetene i en krets og måtte da benytte oss av det vi nylig hadde tilegnet oss av indonesisk.
Etter at vi hadde oppholdt oss en tid i Jakarta-området, fikk vi i oppdrag å besøke menighetene på øya Sulawesi. Mangelen på transportmidler og de humpete veiene der utgjorde en prøve for oss, men den kjærlighet brødrene viste oss, gjorde at vi atter en gang følte at dette mer enn oppveide de anstrengelser vi hadde gjort oss. På et menighetsmøte henvendte en kvinne seg til min hustru og sa: ’Vær så snill å be for meg, slik at jeg kan klare å utholde de lidelser som min mann påfører meg for sannhetens skyld.’ Vi oppmuntret og trøstet henne ut fra Bibelen og bad også for henne, men senere mistet vi kontakten med henne fordi hennes mann flyttet til forskjellige isolerte områder for å holde sin hustru borte fra vitnene. Hvilken overraskelse var det ikke da vi et par år senere så henne blant dem som skulle bli døpt ved et kretsstevne!
VANSKELIGHETENE TILTAR
I 1976 forsøkte vi å arrangere et stevne for brødrene på Sulawesi i Manado. Vi søkte om å få leie fem forskjellige haller, men fikk bare avslag. Til sist ble en egnet hall funnet, men leien på Rp260 000 (cirka 3000 kroner) var mer enn vi hadde råd til. Hvor overrasket ble vi ikke da en som ikke var et Jehovas vitne, gav et beløp på Rp100 000! En medtroende ytet også et betydelig bidrag, slik at hallen dermed var innen vår økonomiske rekkevidde. Det ble holdt et fint stevne, og tidspunktet var meget gunstig, for det viste seg å være det siste store stevnet for våre brødre i dette området, ettersom motstanden mot vår virksomhet ble større.
Først fikk vi forbud mot å gå fra hus til hus. Men brødrene lærte hvordan de kunne finne mennesker som de kunne snakke til. Mange interesserte ble således funnet, og arbeidet fortsatte å ha framgang.
Deretter fikk vi forbud mot å komme sammen i private hjem. Brødrene begynte å bygge flere Rikets saler. Men den 24. desember 1976 ble det erklært totalforbud mot Jehovas vitners virksomhet og møter. Forbudet gjaldt både vitnene som enkeltpersoner og deres lovformelige korporasjon, Bible Students Association of Indonesia. Vi visste at våre visa ikke ville bli fornyet, men var glade for at vi ikke måtte dra med en gang. Vi søkte om å få oppholdet forlenget, og en embetsmann fra immigrasjonsmyndighetene gav oss ti dager til. Dagen før vi skulle dra, gjennomførte vi en landtur sammen med 200 brødre. Det var en fin anledning til å oppmuntre hverandre. (Rom. 1: 11, 12) Så måtte vi forlate våre kjære indonesiske brødre og søstre etter å ha hatt ni oppmuntrende år sammen med dem i tjenesten.
TJENESTE I ET ANNET LAND
Vi var imidlertid glade for at det var mulig å tjene Jehova et annet sted — denne gangen i Taiwan. Igjen måtte vi studere et nytt språk, men nå var det mandarin-kinesisk, et språk som er helt ulikt alle de språkene vi tidligere hadde lært. Selv om det er et språk med tonefall som forandrer betydningen av ord som har samme lyd, og det ikke skrives med latinske bokstaver, gjør vi fremskritt. Igjen ber vi om Jehovas hjelp til å forkynne det «gode budskap om riket». (Matt. 24: 14, NW) Vi arbeider i den hurtig voksende industribyen Kaohsiung, som har over en million innbyggere. Den lille menigheten vår på 30 forkynnere av det «gode budskap» er blitt tildelt et stort område. Men hvilken glede gir det oss ikke å se over dobbelt så mange komme til møtene våre i Rikets sal!
I løpet av de nesten 30 årene som har gått siden vi innviet oss til Jehova, har vi utallige ganger sett at den handlemåte som ble anbefalt av apostelen Paulus, har vært den beste. Etter å ha brukt 25 av disse årene i heltidstjenesten vet vi at hvis en ’er glad i håpet, tålmodig i trengselen og utholdende i bønnen’, vil en bli velsignet av Jehova og oppnå et rikt liv. — Rom. 12: 12.