I Mesterens fotspor

HVA gjør du med livet ditt? Ja, hva er det du virkelig ønsker å gjøre med livet ditt?

Mange innviede kristne må slite hardt på verdslige arbeidsplasser for å forsørge seg selv og sin familie. De har kanskje også andre plikter som krever mye av deres tid og oppmerksomhet. Det er derfor naturlig at de fra tid til annen kan føle behov for å dyrke andre interesser fordi det er noe som gir dem glede og personlig tilfredsstillelse. Hvordan kan de så oppnå den rette likevekt, slikt at de kan leve et liv som er velbehagelig for Gud?

De fleste av oss er klar over at produktivt, skapende arbeid kan bringe stor glede og være til ære for Gud. Før Guds Sønn kom til jorden som et menneske, samarbeidet han med sin Far ved frembringelsen av alle de materielle ting i universet. Han blir omtalt som en «mesterarbeider». — Kol. 1: 15, 16; Ordsp. 8: 30, 31, NW.

Senere ble hans liv overført til jorden. Da han vokste opp, lærte han snekkeryrket. Men så kom den tid da han skulle ta opp et annet arbeid — et arbeid i sin Fars tjeneste. Det bestod i å forkynne og i å gjøre mennesker til disipler. — Mark. 1: 14, 15; Joh. 18: 37.

Denne hans nye virksomhet ble nå hans hovedinteresse i livet. Han fant stor glede i dette nye oppdraget. Han kalte det sin «mat». (Hebr. 10: 7; Joh. 4: 34) Og hans levemåte viste at han mente det. Ja, ved sin handlemåte viste han at han trodde at hans Far ville fortsette å dekke hans materielle behov når han satte sitt nye oppdrag på førsteplassen i sitt liv.

HVA NOEN GJØR

Jesu Kristi etterfølgere er klar over at de er forpliktet til å sørge for seg og sine og også hjelpe andre når det måtte være behov for det. (1. Tim. 5: 8; Ef. 4: 28) Noen skulle sikkert ønske at de ikke behøvde å bruke så mye tid og så mange krefter på verdslige gjøremål. Mange skulle ønske at de hadde mer tid til å forkynne og undervise og gjøre disipler. Har du et slikt ønske? Noen har vært i stand til å ordne seg slik at de har kunnet bruke mer tid i dette arbeidet — ja, det har fått førsteplassen i deres liv.

Et av Jehovas vitner som bor i New York, hadde i mange år hatt et godt betalt arbeid i et import-og eksportfirma. Hans hustru arbeidet også. De ønsket imidlertid å benytte mer tid i det arbeid som består i å gjøre disipler.

Hustruens arbeidsgiver klaget over at han ikke kunne få pålitelig hjelp til renhold av bedriftens lokaler. Vitnet henvendte seg til mannen og tilbød seg renholdet for en bestemt sum. Hans tilbud ble akseptert. Det oppmuntret dem. De fant ut av at hvis de kunne sikre seg renhold av ett eller to lignende steder, trengte de ikke å beholde sine heltidsjobber.

Nå arbeider de begge i et lite rengjøringsbyrå. Deres inntekter er betraktelig lavere enn de var før, men de er tilstrekkelige til at de klarer seg godt. Begge er glad for at de er i stand til å bruke mer tid på å finne mennesker som er interessert i Bibelen. De får også tid til å drøfte og studere Bibelen med slike mennesker.

En mor med fem hjemmeværende barn ønsket å ha en større andel i forkynnelsesarbeidet. Hun foretok de forandringer som var nødvendige for å kunne klare det. Hun gav barna i oppdrag å re sengene sine og rydde opp på rommene sine før de spiste frokost. Hver enkelt fikk også i oppdrag å tørke støv og holde et annet rom i huset i orden. Moren stod ofte tidlig opp for å utføre annet rengjøringsarbeid i huset, vaske tøy og forberede dagens måltider. Når barna var ferdige til å gå på skolen, var hun som regel også klar til å delta i det arbeid som består i å gjøre disipler, på sitt hjemsted. Hun var opptatt i dette arbeidet til barna kom hjem fra skolen.

Å FORKYNNE OG GJØRE DISIPLER PÅ HELTID

I så godt som alle land på jorden er det noen som har ordnet seg slik at de kan tjene som pionerer (det vil si at de tar del i forkynnelsen av det gode budskap på heltid). For noens vedkommende betyr det at de må foreta store forandringer i sin daglige rutine. Det som har hjulpet dem til å gjøre det og oppnå stor glede, er Mesterens eget eksempel. Han følte sterkt for de mennesker han tjente. Han betraktet dem som forkomne og hjelpeløse «sauer uten hyrde». Han var villig til å gi sitt liv for dem. Vi kan alle føle oss oppmuntret av hans eksempel. — Matt. 9: 36; 20: 28.

En pioner i Illinois i USA som har vært i heltidstjenesten i seks år, uttalte: «Disse årene har vært fylt med så stor lykke, tilfredshet og glede at jeg ikke kan la være å fortelle dere det. Jeg ber om at jeg med Jehovas hjelp må kunne fortsette i heltidstjenesten så lenge det er noe å gjøre.»

Kan det tenkes at du er i en slik situasjon at det er mulig for deg å ha en større andel i dette arbeidet, eller at du kan foreta forandringer som vil kunne gjøre det mulig? Det kan være nyttig å drøfte saken med slike som allerede er i heltidstjenesten. På Jehovas vitners område- og kretsstevner har du store muligheter for å komme i kontakt med noen av dem. Deres erfaringer og den ånd de legger for dagen, kan oppmuntre deg og få deg til å tenke som så at «hvis de kan klare det, må også jeg kunne klare det!»

Selv om det kan bli nødvendig å foreta visse forandringer, vil du finne at det som først og fremst kreves, er TRO. At det forholder seg slik, er du kanskje allerede blitt klar over når du har iakttatt andre, eller av egen erfaring — noe som klart bekrefter sannheten i Jesu ord: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.» — Matt. 6: 24—33.

De som anstrenger seg for å ha en så stor andel som mulig i det spesielle arbeid som Jehova Gud og Jesus Kristus har gitt de kristne å gjøre i vår tid, får erfare sann glede og lykke i livet. Det er en gjerning som Gud har betrodd sine tjenere. Hvordan er det med deg? Er du opptatt i denne gjerningen som pioner? Hvis ikke, så er kanskje muligheten der hvis du foretar vel gjennomtenkte og godt planlagte forandringer.

Det følger lykke med å gi. Å vite at en har brukt sin tid og sine krefter fullt ut i det spesielle arbeid som de kristne har fått i oppdrag å utføre nå i endens tid, bringer stor glede og tilfredshet. Ja, det at vi vandrer i Mesterens fotspor, vil mer enn noe annet bringe Jehova ære og gi oss selv den aller største glede. — Matt. 22: 37—39; Apg. 20: 35.