Spørsmål fra leserne
● Hva menes med de ordene som står i Amos 5: 5: «Søk ikke til Betel»?
Israelittene i det nordlige riket var meget nidkjære i sin utøvelse av falsk tilbedelse. Det kommer tydelig fram av de ordene som blir rettet til dem av profeten Amos: «Kom til Betel og synd, til Gilgal og synd til gagns! Bær slaktoffer fram om morgenen og tiende den tredje dagen! La røken av syret brød stige opp som takkoffer, lys ut frivillig offer, gjør det kjent! Slik vil dere jo ha det, Israels sønner, lyder ordet fra [Jehova] Gud.» — Am. 4: 4, 5.
Betel var et senter for falsk tilbedelse. Det var der Jeroboam, den første kongen i det nordlige riket, satte opp en gullkalv. (1. Kong. 12: 28—30) Også Gilgal måtte ha vært et sted hvor de utøvde en frafallen form for tilbedelse. De offer som Israel frembar i Betel og i Gilgal, var derfor virkelig en synd mot Jehova.
Det er bemerkelsesverdig at israelittene også innførte andre skikker i deres avgudsdyrkelse som var et brudd på loven. Det ble sagt i loven: «Et grødeoffer som dere vil bære fram for [Jehova], må ikke lages til med noe som er syret.» (3. Mos. 2: 11) De frafalne israelittene ofret allikevel syret brød som «takkoffer». De frivillige offerne skulle dessuten frembæres uten at det ble bekjentgjort. Men de avgudsdyrkende israelittene gjorde det kjent. De elsket sin falske tilbedelse, men Jehova hatet den.
Hvis israelittene fortsatte sin troløse handlemåte, kunne de følgelig ikke unnfly fullbyrdelsen av Jehovas dommer. Bare ved å forlate falsk tilbedelse og vende om igjen til Jehova, idet de angret sine gjerninger, kunne de ha håp om å unnfly denne ødeleggelsen. Det var derfor profeten Amos ble inspirert til å kunngjøre: «Så sier [Jehova] til Israels ætt: Søk meg, så skal dere leve! Søk ikke til Betel, kom ikke til Gilgal, og dra ikke over til Be’er-Sjeba [en by som lå inne i Juda, men tilhørte Simeon]! For folket i Gilgal skal føres bort, Betel skal bli uhyggelig øde [øyensynlig forlatte ruiner som vil fylle forbipasserende med en overtroisk frykt]. Søk [Jehova], så skal dere leve! Ellers kommer han som ild over Josefs ætt [tistammeriket Israel, hvor etterkommerne av Josefs sønner Efraim og Manasse utgjorde hoveddelen]; den fortærer, og i Betel er det ingen til å slokke.» — Am. 5: 4—6;, Jos. 19: 1, 2.
Israelittene kunne ikke håpe på å unnfly ulykken ved å valfarte til Betel, Gilgal og Be’er-Sjeba, som alle tilhørte det nordlige riket, Israel. Når de søkte å oppnå Guds gunst på disse stedene, kunne de ikke vente annet enn å bli gjenstand for Guds vrede. Betel, Gilgal og Be’er-Sjeba ville bli tilintetgjort sammen med deres helligdommer. Israels eneste håp var å ’søke Jehova’ og vende helhjertet tilbake til ham.
Det forholder seg på lignende måte i dag. Uansett hvor nidkjært menneskene følger sine religiøse skikker, vil det være forgjeves hvis disse skikkene ikke er i harmoni med Guds Ords sannhet.