En konge som glemte å vise takknemlighet
JOASJ var et hjelpeløst lite barn da hans bestemor Atalja tilrante seg tronen i Juda rike. Hun hadde ingen kjærlighet til ham. Denne ærgjerrige kvinnen ønsket å drepe alle sine sønnesønner, ettersom de forhindret at hun skulle kunne herske som dronning. Hadde ikke Josjabat, som var gift med øverstepresten Jojada, grepet så raskt inn, ville Joasj ha blitt myrdet sammen med resten av de mannlige etterkommerne av kongen.
Josjabat stjal barnet og tok det bort fra de guttene som skulle henrettes. I seks år holdt hun og hennes mann ham skjult på tempelområdet. I hele denne tiden hersket Atalja som dronning. Og så, i det sjuende år, salvet Jojada denne rettmessige tronarvingen til konge og sørget for at tronraneren Atalja ble henrettet. Joasj hadde absolutt grunn til å være sin tante og sin onkel dypt takknemlig. De hadde vært med på å redde livet hans og på å bane veien for at han skulle kunne overta kongemakten. — 2. Krøn. 22: 10—12; 23: 11—15.
ET GODT STYRE UNDER JOJADAS LEDELSE
Den unge kongen hadde framgang under Jojadas ledelse. En av de største oppgaver som ble utført i hans regjeringstid, var istandsettingen av Jehovas tempel. På denne tiden var bygningen over 150 år. Den var blitt alvorlig forsømt mens Ataljas mann, Joram, hennes sønn Akasja og hun selv regjerte. Hennes ugudelighet hadde åpenbart påvirket sønnene hennes i en slik grad at de brøt seg inn i templet, uten tvil for å plyndre det. — 2. Krøn. 24: 7, NW, MMM.
I betraktning av den tilstand templet hadde kommet i, var det behov for betydelige beløp til reparasjonsarbeid. Til å begynne med var forsøket på å skaffe penger ikke særlig vellykket. Levittene, som hadde fått ansvaret for denne oppgaven, utførte den ikke helhjertet. Men da det ble bestemt å ordne innsamlingen og forvaltningen av pengene på en annen måte, samarbeidet folket, og arbeidet gikk framover. — 2. Kong. 12: 4—6; 2. Krøn. 24: 5, 6, 8—14.
BLIR UTAKKNEMLIG
Etter Jojadas død fortsatte ikke Joasj å være en trofast tjener for Jehova Gud. Han lot seg påvirke av avgudsdyrkende stormenn. Det førte til at Ba’alsdyrkelsen, som var blitt stoppet under ledelse av Jojada, ble gjenopplivet. Jehova fortsatte å sende profeter, som skulle bringe folket til fornuft og oppmuntre dem til å angre. Men verken kongen eller stormennene hans gav akt på profetene. — 2. Krøn. 24: 17—19.
Sakarja, Jojadas sønn, uttalte under guddommelig inspirasjon: «Så sier Gud: Hvorfor bryter dere [Jehovas] bud? Da går det dere ikke vel. Dere har vendt dere bort fra [Jehova]; derfor vender han seg bort fra dere.» — 2. Krøn. 24: 20.
Var Joasj takknemlig for det ord fra Jehova som hans fetter uttalte? Nei, tvert imot. Han tok ikke engang hensyn til den godhet som hans fetters far, Jojada, hadde vist ham. Joasj befalte at Sakarja skulle steines til døde i templets forgård. Med det samme Sakarja døde, ropte han: «[Jehova] ser det og vil hevne det!» — 2. Krøn. 24: 21, 22.
Det var tydeligvis denne hendelsen Jesus Kristus siktet til flere hundre år senere, da han sa: «Derfor har også Guds visdom sagt: Jeg vil sende til dem profeter og apostler; noen av dem skal de slå i hjel, andre skal de forfølge. Derfor skal denne slekt få svare for alt det blod av profeter som er utøst helt siden verden ble til, fra drapet på Abel og like til drapet på Sakarja, han som ble drept mellom alteret og templet.» — Luk. 11: 49—51.
Joasj fikk sin straff, akkurat som tilfellet var med den troløse generasjon av jøder i det første århundre etter Kristus. Jehova Gud holdt sin velsignelse og beskyttelse tilbake fra denne utakknemlige konge. En liten hær av arameere under ledelse av Hasael invaderte Juda og tvang Joasj til å gi dem skatter fra helligdommen. Da arameerhæren trakk seg tilbake, var kongen en syk og slagen mann. Til slutt myrdet to av hans egne tjenere ham. — 2. Kong. 12: 17—21; 2. Krøn. 24: 23—27.
Hvor annerledes kunne ikke livet ha vært for Joasj hvis han hadde fortsatt å være en takknemlig tjener for Jehova og hadde fortsatt å ha Guds gunst og beskyttelse! Vi kan også leve et meningsfylt liv, forutsatt at vi fortsetter å sette pris på Guds rettferdige krav. En utakknemlig ånd kan bare føre til ødeleggelse, slik det gjorde i tilfellet med Joasj. Måtte vi derfor bestrebe oss på å bevare en dyp verdsettelse av Guds ledelse.