Skapningens håp — hvordan det vil bli oppfylt
«Håpet om at skapningen selv også skal bli frigjort fra slaveriet under fordervelsen og få Guds barns herlige frihet.» — Rom. 8: 20, 21, NW.
1, 2. Hva slags håp har vi, i motsetning til verdslige mennesker?
MENNESKEHETEN er øyensynlig uten håp! Det er ikke få som er av en slik oppfatning.
2 Men så finnes det andre som «håper mot håp». De fortsetter å håpe uten å ha noe grunnlag for å vente at deres håp skal bli oppfylt. Vi håper også, men vi har et solid grunnlag for å vente at vårt strålende håp skal bli oppfylt. Hva dette angår, ligner vi en mann som levde i gammel tid.
3. Hvem ligner vi hva dette angår, og hvordan ble denne personens håp oppfylt?
3 Denne mannen var en orientaler som het Abraham. Han bodde i det området som vi nå kaller Irak. Fordi han trodde på et spesielt håp han hadde fått, flyttet han til traktene omkring byen Be’er-Sjeba, nord for Sinaihalvøya. I Abrahams tilfelle ble håpet om noen nasjoner knyttet til en liten gutt som hans hustru Sara skulle føde. Abraham var da 99 år gammel, og hans hustru var 89. Under normale forhold kunne de på grunn av sin høye alder ikke ha hatt noe håp om å få en sønn. Men Abrahams Gud, Jehova, som alltid holder det han lover, hadde lovt Abraham at han skulle få en sønn. Hva gjorde så Abraham? Han holdt fast ved sitt gudgitte håp. Bibelens historiske beretning sier: «Selv om alt håp var ute, hadde han på grunnlag av håp tro på at han kunne bli far til mange nasjoner, i samsvar med det som var blitt sagt [av Gud]: ’Slik skal din ætt bli.’» (Rom. 4: 18, NW) Abraham ble ikke skuffet i sitt håp. Ved et mirakel fikk han sin sønn Isak med sin hustru Sara. Nasjoner oppstod som følge av denne fødselen!
4. a) Hva slags håp har hele den menneskelige skapning nå, og hvem gjelder dette håpet? b) Hvilke spørsmål oppstår med hensyn til det første menneske i paradiset?
4 Hele den menneskelige skapning i vår tid har et gudgitt håp. Dette håpet gjelder ikke bare dem som nå bor på jorden, men hele den menneskelige skapning helt tilbake til det første menneskes, Adams, etterkommere. Adam ble skapt med en fullkommen kropp og et fullkomment sinn til ære for sin Skaper. Han fikk et fullkomment hjem her på jorden, Edens hage, og alt det han trengte for å kunne leve et fullkomment, lykkelig liv. Hans Skaper, hans himmelske Far, var hans venn og talte regelmessig til ham fra det usynlige. Adam var dessuten omgitt av alle landdyrene, fuglene og fiskene i Edens hage og behøvde ikke å føle seg ensom. Men hvorfor hadde hans himmelske Far satt ham i dette vidunderlige paradiset? Skulle han være en enslig skogvokter eller gartner? Hvor lenge var det meningen at han skulle leve og glede seg over sin Livgivers godhet?
5. Hvem avhang svarene av, og hvilken viktig veiledning måtte Adam alltid huske?
5 Adam fikk vite at dette avhang av ham! Adam hadde en fullkommen hukommelse og kunne aldri glemme det hans himmelske Far sa til ham: «Du kan spise av alle trærne i hagen. Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det, skal du dø.» — 1. Mos. 2: 16, 17.
6. Hvilke muligheter viste denne befalingen at menneskeheten hadde, og hvordan ble Adams etterkommere til?
6 Denne guddommelige befalingen viste at Adam kunne leve evig hvis det var Guds vilje. Som beretningen senere viser, levde Adam i 930 år, men han kunne ha fortsatt å leve i det uendelige. Han ble skyld i at vi som lever nå, er underlagt døden. Som vi alle må være klar over, hadde dette første menneske etterkommere; hvis ikke han hadde hatt det, ville ikke vi ha vært her. Men det skjedde ikke ved det som vitenskapelige forskere i vår tid kaller kloning, noe som skjer i forbindelse med enkelte planter. Nei, Gud skapte et motstykke til Adam, akkurat som han hadde gjort til fuglene og landdyrene. Han tok et ribben fra Adam og skapte en hustru til ham av det. Da Gud førte den første mann og den første kvinne sammen i ekteskap, gav han dem håp om å leve evig på en paradisisk jord. Han velsignet dem og sa at de skulle sette barn til verden og oppfylle jorden. Deres paradis skulle utvides til å omfatte hele jorden. — 1. Mos. 2: 18—24; 1: 26—28.
7. Hva hadde Adam og Eva ikke regnet med, og hvorfor vil det ikke være riktig å legge skylden på slangen?
7 Menneskehetens framtidsutsikter var svært lovende. Adam og Eva regnet ikke med at deres barn skulle ’sukke sammen og være i smerte sammen’ på grunn av de fysiske, moralske og samfunnsmessige forhold vi lever under i dag. Det virker kanskje som en bagatell at de var ulydige og spiste av frukten av treet som gav kunnskap om godt og ondt, men det er det som var årsaken til de forholdene vi nå lever under. Fordi Eva og deretter Adam syndet og spiste av treet, knuste de sitt gudgitte håp, og det skjedde før de hadde fått barn. Hvis ikke Gud hadde grepet inn på en eller annen måte, ville situasjonen ha vært fullstendig håpløs for oss som lever nå. Det var riktignok en slange som var innblandet i Eden, men la oss ikke legge all skylden på den. Bibelen viser at det var en usynlig ånd som stod bak slangen. Hvem var det? Det var en engel i himmelen som var fast besluttet på å få Adam og Eva til å slutte å gjøre Jehova Gud til sitt håp.
8. Hva ble Eva forledet til å gjøre, og hva er grunnen til at vi ikke befinner oss i Edens hage?
8 Den opprørske intrigemakeren som talte gjennom slangen, bedrog Eva og fikk henne til å prøve å bli lik Gud. Det førte til at hun prøvde å skape sitt eget håp. Fram til da hadde hennes mann, Adam, vært Guds profet overfor henne. Adam hadde handlet som Guds talerør og hadde gjort henne kjent med Guds ord om den forbudte frukt. Men etter at hun hadde prøvd å gjøre seg selv til en gudinne ved å spise av den forbudte frukt, opptrådte hun som en profetinne for slangen ved å bruke sin vakre stemme til å få Adam til å slutte seg til henne i hennes lovløse handling. Til slutt, av grunner som brakte vanære over Gud, ’hørte Adam på sin hustru’, den falske profetinnen. (1. Mos. 3: 17) Jehova Gud kunngjorde derfor en rettferdig dødsdom over sin troløse profet, Adam. Denne dommen omfattet også hans hustru, Eva. De var nå så godt som døde og ble drevet ut av Edens hage for å tilbringe resten av sine levedager på den delen av jorden som ikke var dyrket. Alle vi, Adams og Evas ufødte etterkommere, ble drevet ut sammen med dem.
9. Hva var de framtidsutsikter Adam og Eva nå hadde, i overensstemmelse med, og hvordan var situasjonen for deres etterkommere?
9 De framtidsutsikter Adam og Eva nå hadde som forsettlige lovbrytere, var i overensstemmelse med det Gud hadde sagt til Adam. De hadde ikke noe håp, for de hadde kastet vrak på sitt opprinnelige, gudgitte håp. Men var situasjonen håpløs for alle oss, deres uskyldige etterkommere? Heldigvis ikke!
ET GUDGITT HÅP
10. Hvem var den første som ble dømt i Eden, hva ble han kalt, og hvordan ville det komme til å gå med ham?
10 De håpets ord som nå ble uttalt, ble ikke rettet til Adam og Eva personlig; Adam og Eva fikk bare høre dem. De Guds ord som utgjorde grunnlaget for vårt håp, ble rettet til den opprørske åndeskapningen som hadde talt gjennom slangen og fått Eva til å opptre som en profetinne for seg. Denne åndeskapningen fikk navnet Satan Djevelen. Fordi han var den første som benyttet list og bedrag og til og med talte gjennom en slange i Eden, ble han også kalt «den gamle slange». (Åp. 12: 9; 20: 2) Denne åndeskapningen, som ville gjøre seg selv til Gud og var den første som løy for kvinnen og mot Gud, var den første som ble dømt av Gud i Eden. Gud uttalte en forbannelse over ham og forutsa at det skulle utkjempes en kamp hvor «den gamle slange» og de som tok parti for ham i konflikten, ville lide nederlag.
11. På hvilken måte gav dommen over «den gamle slange» grunnlag for håp for Adams og Evas etterkommere?
11 Gud sa til «den gamle slange»: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom ditt avkom og hennes ætt. Den skal knuse ditt hode, men du skal hogge den i hælen.» (1. Mos. 3: 14, 15) Dette ville bety tilintetgjørelse for «den gamle slange» og hans avkom. Men gir denne domsavsigelsen fra Guds side Adams og Evas framtidige etterkommere noe grunnlag for håp? Nei, ikke direkte, men indirekte. Vi kan utlede et håp av de ovennevnte ordene.
12. Hvilken ’kvinne’ ble her brakt inn i bildet, og hvorfor kunne ikke Maria, Jesu Kristi mor, være denne «kvinnen»?
12 Vi merker oss at en kvinne er nevnt. Hvem var denne kvinnen? Det måtte være en kvinne som hatet «den gamle slange» og hans avkom og opptrådte som deres fiende. Denne kvinnen kunne ikke være Eva, for hun gjorde seg selv til en falsk profetinne for «den gamle slange». Hun lot seg overtale til å tro at Jehova Gud var en løgner. Denne kvinnen kunne heller ikke være Maria? Jesu Kristi mor. Det ville gå 4000 år før hun ble født under den jødiske lovpakt som en etterkommer av Abraham. Hennes førstefødte sønn, Jesus, levde bare 33 og et halvt år på jorden. Da hans jordiske mor så hva «den gamle slange» hadde gjort mot ham, den sønnen hun hadde fått på mirakuløst vis, ved Golgata, hadde hun allerede lagt de beste årene av sitt liv bak seg. Hun kunne bare ha opptrådt som en fiende av «den gamle slange» i noen tiår.
13. Hvem eller hva måtte «kvinnen» være, og hvilket forhold gledet hun seg over å komme i til den symbolske slange og dens avkom?
13 Det er logisk å trekke den slutning at «kvinnen» i Guds profeti måtte være en som var i live og hørte det Gud sa til «den gamle slange» i Eden. Den symbolske kvinne ville fortsette å leve lenge etter at Eva var død, ja, helt fram til Guds tid var inne til at denne «kvinnen» skulle frembringe den lovte «ætt». Dette skjedde over 3000 år etter at Eva var død. Hvem kunne da denne symbolske kvinne være? Det måtte være Guds egen ’kvinne’, hans himmelske organisasjon av hellige åndeskapninger, som nektet å slutte seg til «den gamle slange» i hans opprør. Disse åndeskapningene respekterte Guds ekteskap med hans trofaste, universelle organisasjon og skilte seg ikke fra Gud for å slutte seg til den organisasjon som ville inngå ekteskap med «den gamle slange». De gledet seg over at Gud satte fiendskap mellom dem og ’den gamle slanges’ organiserte «avkom».
14. a) Hvilket håp ble således holdt fram for Guds ’kvinne’, og hva ville Eva og kvinner etter henne komme til å erfare? b) Ble vi født som Guds barn? Hvilket håp har vi ikke desto mindre?
14 I Eden gjorde Gud det således klart for sin hustrulignende, himmelske organisasjon at den kunne bli mor. Den kunne ha håp om å bli mor til den «ætt» som dens Ektemann, Jehova Gud, skulle bli Far til. For hans ’kvinne’ var det at dette håpet skulle bli oppfylt, noe som det var verdt å vente på i 4000 år. Hun var villig til å gjennomgå de fødselsveer det måtte innebære, akkurat som den symbolske kvinne som ble sett i det syn den kristne apostelen Johannes beskriver i Åpenbaringen 12: 1—5. Ønsket om å bli mor er et normalt ønske hos alle voksne kvinner. Hvorfor skulle ikke da Guds himmelske, organisasjonsmessige ’kvinne’ få mulighet til å bli mor? Håpet om å bli mor ble derfor meget passende holdt fram for Guds ’kvinne’ før Gud i sin barmhjertighet lot Eva, som var gift med den nå syndige Adam, bli mor utenfor Eden. Men det var ikke noen velsignelse Gud uttalte over den syndige Eva. Han sa: «Stor vil jeg gjøre din møye så ofte du er med barn; med smerte skal du føde.» (1. Mos. 3: 16; jevnfør 1: 28.) Når Adam gjorde sine barn kjent med Guds profeti om ’kvinnens ætt’, handlet han ikke som en profet for Gud; Eva, hans hustru, opptrådte heller ikke som Guds profetinne. Uansett om Adam og Eva trodde på det løftet som er gjengitt i 1. Mosebok 3: 15, eller ikke, var det Guds mening at deres etterkommere skulle basere sitt håp på det løftet. Selv om Adam ble skapt som «Guds sønn», stod vi, hans ufullkomne, syndige etterkommere, ikke i et sønneforhold til Jehova Gud da vi ble født. (Luk. 3: 38) Det er derfor ikke slik at Guds hellige ånd på en naturlig måte vitner med vår menneskelige ånd om at vi er Guds barn. Men finnes det noe håp om at vi skal kunne komme tilbake til Guds familie av sønner? Ja, det gjør det!
15. Hva viser det at det nå er over fire milliarder mennesker på jorden?
15 Hvis situasjonen hadde vært helt håpløs for oss, hvorfor ville da Gud ha tillatt at Adam og Eva fikk så mange etterkommere — over 100 generasjoner fram til nå? I dag, etter alle de krigene og de andre katastrofene som har vu, foruten sykdom og død av naturlige årsaker, er det over 4,2 milliarder mennesker på jorden, og det forventes at det vil være seks milliarder av oss innen år 2000. Har alt dette vært forgjeves? Tydeligvis ikke!
16. a) Hva er vårt håp basert på? b) Hvilken persons fødsel og liv på jorden markerte et vendepunkt i menneskenes historie?
16 Vi kan naturligvis ikke løfte oss selv opp etter nakken’. Men situasjonen er likevel ikke håpløs, trass i at den ser lite lovende ut. Det skyldes ikke at det er noe vi selv kan gjøre. Vårt håp er basert på det Gud allerede har gjort og skal gjøre, ifølge sitt ubrytelige løfte. Fordi Gud tillot at cirka 70 generasjoner ble født etter Adam og Eva, ble hans Sønn fra himmelen født som mennesket Jesus Kristus. Da denne Guds Sønn var på jorden, gjorde han Guds vilje, til velsignelse for hele menneskeheten. Dette markerte et vendepunkt i historien for oss mennesker!
DEN MENNESKELIGE SKAPNING «BLE LAGT UNDER NYTTELØSHETEN» MED ET HÅP OM FRIHET
17. Hva skrev apostelen Paulus i Romerne 8: 19—24 (NW) om hva skapningen er blitt underlagt, og om hva den venter på?
17 Cirka 23 år etter at Jesus Kristus hadde fullført sitt jordiske løp og vendt tilbake til himmelen, skrev den kristne apostelen Paulus til menigheten i Roma og sa: «Skapningen [menneskene] venter jo med spent forventning på Guds sønners åpenbarelse. For skapningen ble lagt under nytteløsheten, ikke av egen vilje, men av ham som la den under den, på grunnlag av håpet om at skapningen selv også skal bli frigjort fra slaveriet under fordervelsen og få Guds barns herlige frihet. For vi vet at hele skapningen fortsetter å sukke sammen og er i smerte sammen inntil nå. Ikke bare det, men også vi selv, som har førstegrøden, nemlig ånden, ja, vi selv sukker også i vårt indre, mens vi ivrig venter på å bli adoptert som sønner, å bli utfridd av vårt legeme ved en løsepenge. For vi ble frelst i dette håpet; men et håp som ses, er ikke noe håp, for når en ser noe, håper en da på det?» — Rom. 8: 19—24, NW.
18. a) Hvem var det som la den menneskelige skapning under nytteløsheten, og hvordan? b) I hvilken tilstand befinner menneskeheten seg nå, til tross for alle menneskelagde institusjoners forsøk på å få i stand en forandring?
18 Det var Gud som la den menneskelige skapning under nytteløshet eller fortvilelse. Det skjedde ikke frivillig, for vår egen vilje hadde ikke noe å gjøre med at vi ble født. Gud ville at vi skulle bli til, trass i at han hadde dømt Adam og Eva til døden. (1. Mos. 3: 16—24; 5: 1—4) Vi ble imidlertid ikke født med den «herlige frihet» som Adam og Eva først hadde i Edens hage som ’Guds barn’. Vi ble født i ’slaveri under fordervelsen’. Som Adams etterkommere var vi dødsdømt. (Rom. 5: 12) Vi kunne følgelig ikke frelse oss selv. Alle våre forsøk på å frelse oss selv ville være dømt til å mislykkes. Hvor har alle de menneskelagde regjeringers bestrebelser brakt oss? Hvor har alle de sosiale, økonomiske, medisinske og vitenskapelige tiltak som har vært truffet, brakt oss? Vi er alle fordervet i mental, fysisk og moralsk henseende. Og truselen om en atomkrig med interkontinentale ballistiske rakettvåpen som vil gjøre ende på alt liv, henger over oss. Kan det være dette skapningen «venter . . . med spent forventning på»?
19. Hvorfor underla Gud det falne menneske under nytteløshet eller fortvilelse, men på grunnlag av hvilket håp gjorde han det?
19 Menneskets Skaper er imidlertid ikke underlagt nytteløshet eller fortvilelse. Den fordervede menneskehet kan ikke forpurre Skaperens hensikt. Han utgjør derfor selv et håp for oss. Han vil at vi skal sette vår lit til ham, ikke til oss selv. Han har underlagt oss alle under menneskelig udugelighet, for at vi ikke skal ha noe grunnlag for å basere vårt håp på oss selv. Som den eneste Kilde til håp har han lagt menneskeheten under nytteløshet, men han har ikke latt den være uten håp. Nei, Romerne 8: 20, 21 (NW) taler om «håpet om at skapningen selv også bli frigjort fra slaveriet under fordervelsen og få Guds barns herlige frihet».
20. a) Har den såkalte «frie verden» «Guds barns herlige frihet»? b) Hva er det ’skapningen venter med spent forventning på’?
20 Talsmenn for visse politiske ideologier betegner sin del av verden som «den frie verden», som en motsetning til den del av verden som er underlagt andre styreformer. Men uansett hva de stridende politiske grupper måtte mene, er det ingen av dem som har «Guds barns herlige frihet». Det er bare Gud, Herren Jesu Kristi Far, som holder fram for menneskeslekten et håp om å bli gjenreist til det forhold Adam og Eva stod i til ham da han skapte dem i Eden. Men denne gjenreisning er avhengig av en framtidig handling fra Guds side. Hva denne handling innebærer, framgår av apostelens ord: «Skapningen venter jo med spent forventning på Guds sønners åpenbarelse.» (Rom. 8: 19, NW) Apostelen Paulus, som skrev ned disse ordene, omtalte seg selv som en av ’Guds sønner’ i Romerne 8: 15—17 (NW).
21. Hvem er den viktigste personen blant ’Guds sønner’, og hvordan ble såret i hans hæl leget, og hvorfor, ifølge Hebreerne 2: 14, 15?
21 Disse spesielle ’Guds sønner’ er Guds ’kvinnes’ ætt, som er omtalt i den profetien som Gud uttalte i Eden, og som vi finner i 1. Mosebok 3: 15. Den viktigste person i Guds himmelske organisasjons «ætt» er Jesus Kristus, han som Gud lot «den gamle slange» hogge i hælen da han døde på torturpelen i år 33 e. Kr. Men Gud leget såret i hælen ved å oppreise sin trofaste Sønn på den tredje dag etter hans død. Sønnen ble oppreist som en himmelsk, åndelig Sønn av Gud, ikke som en menneskelig Sønn, og han kunne derved igjen bli mottatt av Guds himmelske ’kvinne’. Som Hebreerne 2: 14, 15 sier, skal han «gjøre ende på ham som hersker ved døden, det er djevelen, og befri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sitt liv».
22. Hvem er de sekundære medlemmer av Guds ’kvinnes’ «ætt»?
22 De sekundære medlemmer av Guds sammensatte ’kvinnes’ «ætt» er Jesu Kristi disipler, som blir avlet av Guds ånd for å bli åndelige ’Guds sønner’ og sin eldre brors, Jesu Kristi, medarvinger i himmelen.
23. Til hva slags håp har Gud ifølge 1. Peter 1: 3, 4 avlet de sekundære medlemmer av ’ætten’, og er dette håpet fremdeles «levende»?
23 Apostelen Peter omtaler deres himmelske håp som et «levende håp» når han skriver til dem: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde! Vi skal få en arv som aldri forgår og ikke flekkes til eller visner. Den er gjemt i himmelen for dere.» (1. Pet. 1: 3, 4) Dette håp er fremdeles «levende» i dag, selv om det kan virke som om det har tatt lengre tid enn ventet for levningen av Kristi medarvinger på jorden å få se virkeliggjørelsen av det. De regner med at dette håp vil bli virkeliggjort om kort tid, til Jehovas, deres Guds og Fars, fastsatte tid. Apostelen Paulus minner oss om ordene i 1. Mosebok 3: 15 når han skriver til den åndsavlede menighet i Roma og sier: «Den Gud som gir fred, skal for sin del snart knuse Satan under deres føtter.» — Rom. 16: 20, NW.
24. Hvem ser med spent forventning fram til at ’Guds sønner’ skal ’åpenbares’, og etter hvilken begivenhet vil det skje?
24 Det «skapningen [menneskene] venter . . . med spent forventning på», er nettopp at disse «Guds sønner» skal ’åpenbares’ sammen med Guds fremste Sønn, Jesus Kristus. Men om kort tid, før en slik «åpenbarelse» vil finne sted, kommer den «store trengsel», som den himmelske Far, Jehova Gud, vil føre over alle motstandere og forfølgere av hans åndelige barn og deres lojale medarbeidere. — Åp. 7: 14, 15; 2. Tess. 1: 6—10.