Hvorfor vi vet med sikkerhet at vårt håp vil bli oppfylt

«Gud lar alle sine gjerninger virke sammen til beste for dem som elsker Gud.» — Rom. 8: 28, NW.

1. Hva har stadig flere mennesker fått kjennskap til, og hvordan er deres håp etter alle de årene som har gått, og hvorfor?

STADIG flere mennesker nå i det 20. århundre har fått kjennskap til den forestående «Guds sønners åpenbarelse», og de vet hva de snart kan vente seg. Trass i at den menneskelige skapning ’sukker og er i smerte inntil nå’, kan disse opplyste, forventningsfulle menneskene glede seg i sitt håp. Selv om det har gått flere tiår siden denne ’store skare’ først begynte å ta form, har også de som tilhører den, et levende håp. Håpet lever i deres hjerter som et «livstre», for det er grunnlagt på Guds løfte, som er nedskrevet i Bibelen. — Ordsp. 13: 12; Åp. 7: 9; 21: 5; Rom. 8: 19—22, NW.

2. a) Hva håper den ’store skare’ framfor alt på? b) Hva ber den i virkeligheten om når den ber: «La ditt navn bli helliget», og når vil denne bønnen bli besvart?

² De håper framfor alt at Jehovas, Skaperens, universelle overherredømme snart må bli rettferdiggjort. De innser at han har rett til å utøve overherredømmet over hele det skapte univers. De står derfor ubøyelig imot «den gamle slange», Satan Djevelen, som stiller Jehovas overherredømme i et galt lys og har fått de fleste blant den menneskelige skapning til å vende seg mot det. De ber til Jehova: «La ditt navn bli helliget.» (Matt. 6: 9, 10, NW) De ber således om at Jehova må hellige sitt navn. Han vil besvare denne bønnen under den nær forestående «store trengsel», som vil nå sitt høydepunkt i «krigen på Guds, Den Allmektiges store dag» i Harmageddon. Deretter vil «den gamle slange» og alle de som tilhører hans demoniske «avkom», bli bundet og kastet i avgrunnen. — Esek. 36: 23; 38: 16, 23; 39: 27; Åp. 16: 14, 16; 20: 1, 2.

3. Hva kommer den ’store skare’ til å være vitne til?

³ De som utgjør den ’store skare’ av forhåpningsfulle tilbedere, vil overleve trengselen og være vitne til at Jehovas universelle overherredømme blir rettferdiggjort og hans navn helliget. Det er derfor meget passende at Åpenbaringen 7: 9, 10 i profetiske vendinger beskriver dem som om de deretter står foran den herliggjorte Guds trone og foran hans selvoppofrende Sønn, Jesus Kristus, og i takknemlighet sier: «Frelsen er fra vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet.»

4. Hvilken befaling adlyder de som tilhører denne skare ettersom de ikke deler verdens frykt?

⁴ Nå i denne tiden før den «store trengsel», mens verden er lammet av frykt, frykter ikke de som tilhører den ’store skare’, det som verdslige mennesker frykter. De adlyder modig apostelen Peters befaling: «Hold Kristus hellig som Herre i hjertet! Vær alltid beredt til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier. Men gjør det ydmykt og med frykt.» — 1. Pet. 3: 15, 16.

5. Hvordan er de med på å oppfylle Jesu profeti i Matteus 24: 14, og hvilken holdning har de til Jesu befaling i Matteus 28: 19, 20?

⁵ De deler uselvisk sitt strålende håp med alle de kan komme i kontakt med. På den måten har de en andel i oppfyllelsen av Jesu profeti: «Evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» Det er nå mer presserende enn noen gang at de gir akt på Jesu befaling: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle nasjoner, idet dere døper dem . . . og lærer dem.» — Matt. 24: 14; 28: 19, 20, NW.

6. Hvorfor er vi mer begunstiget enn de kristne i tidligere tider, som hadde et lignende håp?

⁶ Det er ingen andre som har et slikt bibelsk håp som vi. Det er det beste vi kan dele med andre. Vårt håp er en skatt som vi kan glede oss over. Vi får følgende oppfordring: «Vær glade i håpet.» (Rom. 12: 12) Vi kan tillitsfullt vente at vårt håp snart skal bli oppfylt. Vi vil ikke forgjeves ha holdt ut og ventet på at det skal bli oppfylt. De første kristne så bare fram til det som vi snart vil få oppleve. Vi er derfor svært begunstiget som vil få oppleve den storslagne oppfyllelsen av de kristnes håp.

GUDS GJERNINGER VIRKER SAMMEN TIL DET BESTE

7, 8. a) Hvordan vet vi at vi ikke venter oss for mye? b) Hva vet vi i likhet med apostelen Paulus, slik det fremgår av Romerne 8: 28—30?

⁷ Vi håper ikke på for mye, for det vi håper på, er skrevet i Guds Ord. Ingenting som er skrevet, vil være umulig å gjennomføre for Gud. Han vil oppfylle sitt herlige løfte, for han er den allmektige Gud. Hvis vi elsker ham og beviser det ved å adlyde ham, vil han sørge for at alle hans gode løfter blir virkeliggjort. Det vet vi. Apostelen Paulus, som levde i det første århundre etter Kristus, visste det også. I Romerne 8: 28—30 (NW), som ble skrevet omkring år 56 e. Kr., sier Paulus:

⁸ «Nå vet vi at Gud lar alle sine gjerninger virke sammen til beste for dem som elsker Gud,a dem som han ifølge sin hensikt har kalt; for dem som han først anerkjente, dem forutbestemte han også til å bli dannet i likhet med sin Sønns bilde, for at han kunne være den førstefødte blant mange brødre. De han forutbestemte, er dessuten dem han kalte; og de han kalte, er også dem han erklærte rettferdige. Og endelig, de han erklærte rettferdige, er dem han også herliggjorde.»

9. Hvordan blir Romerne 8: 28 gjengitt i den norske bibeloversettelsen og i flere andre, men hvilke andre moderne oversettelser har en ordlyd som ligner ordlyden i New World Translation?

⁹ Den norske bibeloversettelsen av 1978 gjengir Romerne 8: 28 slik: «Vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.» En rekke moderne bibeloversettelser gjengir dette verset på samme måte. Men The Bible in Living English av Byington sier: «Og vi vet at Gud samarbeider fullt ut med dem som elsker Gud, til gagn for dem, dem som ifølge hans hensikt er kalt.» Erik Gunnes’ oversettelse av Det nye testamente sier: «Så vet vi også at Gud i alle ting er med og virker til det beste for dem som elsker ham, — dem som han har kalt ifølge sin plan.» The Emphasised Bible av Rotherham sier: «Vi vet dessuten at Gud sørger for at alle ting sammen virker til det beste for dem som elsker Gud.» — Se også The New Testament av Lattey; The Authentic New Testament av Schonfield, side 338, avsnitt 2.

10, 11. a) Hvilke gjerninger er det Gud lar virke sammen til beste for de kalte? b) Hva slags personlige handlinger innbefatter ikke de «alle ting» som er nevnt i Romerne 8: 28?

¹⁰ Alt det som er nevnt i Romerne 8: 28—30, er Guds, ikke menneskers, gjerninger. Det er Guds gjerninger som han, ifølge beretningen, lar virke sammen til beste for dem som elsker ham, dem som han har kalt, for han vil at de skal vinne det rike som han har kalt dem til. Men hvis en døpt kristen som hevder at han er kalt til det himmelske rike, handler i strid med sitt himmelske kall, kan vi ikke vente at Gud skal la hans handling virke til beste for ham, eller at hans handling automatisk vil virke til gagn for ham. Hvis for eksempel en kristen som hevder at han har et himmelsk kall, engasjerer seg altfor sterkt i en eller annen form for idrett mens han har ferie, og brekker benet eller skader ankelen, vil ikke Gud sørge for at denne skaden virker til hans beste, vil han vel? Eller hvis en kalt kristen er inne i en periode da han er svak og har urette tilbøyeligheter, og han velger å kjøre gjennom et bordelldistrikt av nysgjerrighet eller for å se hvordan andre menn blir lokket til umoral av prostituerte, og han selv følger en skjøges oppfordringer og begår utukt, kan han da vente at Gud skal sørge for at denne opplevelsen virker til hans beste? Vil det tjene til noe godt å sette Gud på prøve på denne måten?”

¹¹ Hva en slik fysisk eller moralsk skade skal føre til, avhenger av hvordan vedkommende reagerer på konsekvensene av sin ukloke handlemåte. Han har kanskje lært noe av bitter erfaring. Men betyr det at det hele er en av Guds gjerninger, særlig fordi Gud kanskje viser barmhjertighet i denne saken? Absolutt ikke! Dette hører ikke med til det Paulus omtaler som «alle ting» i Romerne 8: 28.

12. Av hvilken natur er alle de Guds gjerninger som er omtalt i Romerne 8: 29, 30, og i hvilken rekkefølge nevner Paulus dem?

¹² Når vi går videre og leser versene 29 og 30 (NW) og ser hvilke Guds gjerninger som er nevnt der, forstår vi at absolutt alle Guds gjerninger overfor de forutbestemte, kalte kristne er gode. Disse gjerninger virker sammen til beste for Rikets arvinger på ethvert stadium i Guds framgangsmåte overfor dem. Paulus nevner stadiene i omvendt rekkefølge og skriver: «Dem som han først anerkjente, dem forutbestemte han også til å bli dannet i likhet med sin Sønns bilde, for at han kunne være den førstefødte blant mange brødre. De han forutbestemte. er dessuten dem han kalte; og de han kalte, er også dem han erklærte rettferdige. Og endelig, de han erklærte rettferdige, er dem han også herliggjorde.»

13. a) Når er det Gud herliggjør dem som blir erklært rettferdige? b) På hvilket grunnlag blir de erklært rettferdige?

¹³ Når er det Gud herliggjør disse? Det er når han begunstiger dem med den herlige kunnskap om hans førstefødte Sønn, som nå er opphøyd og sitter ved Guds høyre hånd. Gud leder dem dermed inn på den vei som fører til himmelsk herlighet. Etter denne første gjerning fra Guds side kan Gud erklære dem rettferdige, men bare hvis de viser så sterk tro på den herliggjorte Kristus at de uten forbehold overgir seg eller innvier seg til Gud.

14. a) Hvordan blir et menneske en av dem som Gud «har kalt»? b) Hvordan blir en en av dem som Gud har ’forutbestemt’?

¹⁴ Hvordan kaller så Gud en innviet, døpt disippel av sin herliggjorte Sønn, slik at denne disippel kan bli ’satt over i Guds elskede Sønns rike’? (Kol. 1: 13) Gud gjør det ved å avle ham med sin ånd til å bli en åndsavlet sønn av Gud. Da er det at Gud kan kalle eller innby en slik åndelig sønn til å bli en del av det himmelske rike, et privilegium som bare kan oppnås av dem som med tiden blir oppreist til liv som åndeskapninger i himmelen. (1. Kor. 15: 43—50) Gud forutbestemte at hans førstefødte Sønn, Jesus Kristus, skulle ha en gruppe brødre sammen med seg som hadde den samme guddommelige natur og var dannet i likhet med Sønnens bilde. Etter at en åndsavlet sønn av Gud er blitt kalt, blir han således et medlem av denne forutbestemte klasse, og som sådan må han være trofast helt til sin død her på jorden. Gud forutbestemte denne klassen, ikke noen av de enkeltpersoner som utgjør den. Gud forutbestemte at tallet på Kristi himmelske brødre skulle være 144 000, men ingen enkeltpersoner blir nevnt ved navn i den forbindelse. — Åp. 14: 1—3.

15. Når og hvordan var det at Gud «først anerkjente» dem han hadde forutbestemt?

¹⁵ I Romerne 8: 29, 30 (NW) henleder apostelen Paulus oppmerksomheten på at Gud «først anerkjente» den klasse kristne som han deretter herliggjorde, erklærte rettferdige, kalte og forutbestemte. Det var dette Gud gjorde helt tilbake i Edens hage, da han uttalte sin profeti om sin egen ’kvinnes’ «ætt» og denne ’ætts’ seier over sine fiender. (1. Mos. 3: 15) Flere tusen år før denne «ætt» ble til, var Gud således den første til å erkjenne behovet for den og det spesielle arbeid den skulle utføre. Fra da av ble denne «ætt» ’først anerkjent’, i den forstand at Gud erkjente sin plikt til å frembringe en slik «ætt». Dette var første punkt på Guds program. Det som Gud anså for å være så mye verdt at han «først anerkjente» det, bevarte han følgelig i sinn og hjerte helt fram til frembringelsen av ’ætten’, hans Sønn, Jesus Kristus, og Sønnens trofaste, åndsavlede disipler. I løpet av hele tiden fram til det tidspunkt da ’ætten’ framstod, hadde Gud forutviten om den og anerkjente den.

16. a) Hvordan gjør hver enkelt av ’alle hans gjerninger’ som er beskrevet i Romerne 8: 28—30, sin del? b) Hva kan derfor alle de «som han ifølge sin hensikt har kalt» være forvisset om?

¹⁶ Hvis «gjerninger» er det altså som fra begynnelse til slutt blir detaljert beskrevet for oss i Romerne 8: 28—30? Det er Guds «gjerninger». Og ettersom han er en konsekvent Gud, en Gud som alltid er i fullkommen harmoni med seg selv, lar han «alle sine gjerninger virke sammen til beste for dem som elsker Gud» (NW). Ikke en eneste av ’alle hans gjerninger’ er i strid med hans andre, formålsbestemte gjerninger. Disse gjerningene følger etter hverandre på en ordnet måte, idet den ene fører til den andre og baner vei for den. Guds hensikt er storslått, og han vet nøyaktig hvordan han skal gjennomføre den. De «som han ifølge sin hensikt har kalt» kan derfor være forvisset om at han aldri vil svikte! Hvis de er trofaste og på en kjærlig måte samarbeider med ham, vil de få del i gjennomføringen av hans hensikt ved at de får en aktiv andel i hans himmelske rike med Jesus Kristus som konge.

EN ANNEN KLASSE SOM FORUT VAR KJENT

17. Hvilken kjærlig hensikt hadde Gud i forbindelse med de kalte og forutbestemte, og siden når?

¹⁷ Gud har en kjærlig hensikt som han skal gjennomføre ved hjelp av «dem han kalte» og «først anerkjente». Dette ble gjort kjent 2083 år etter Adams skapelse, nemlig i år 1943 f. Kr. Gud sa da til den trofaste patriarken Abraham: «I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» Denne velsignelsen omfatter således verden og ville komme gjennom Abrahams «ætt». (1. Mos. 12: 1—3; 22: 17, 18) Denne forutbestemte «ætt» ville bestå av Jesus Kristus og hans 144 000 «kalte» disipler. (Åp. 7: 1—8; 14: 1—3; Gal. 3: 16, 29) Guds enkle løfte til Abraham viste at Gud hadde forutviten om at det skulle komme en klasse som skulle utgjøre denne «ætt», uten at han da nevnte hvor mange som skulle utgjøre den. Først i Bibelens siste bok finner vi tallet.

18. På hvilken måte har Gud i tiden før Kristus brukt enkeltpersoner og grupper som forbilder eller profetiske bilder?

¹⁸ Før Kristi tid fantes det både enkeltpersoner og grupper som knyttet vennskap med Abrahams kjødelige etterkommere. Gud brukte dem som forbilder eller profetiske bilder på mennesker i vår tid som ville knytte vennskap med og slutte seg til den lille levningen eller resten av de «kalte» som fremdeles befinner seg på jorden.

19. Hvordan beskriver Åpenbaringen 7: 9—14 dem som aktivt slutter seg til levningen av Kristi «kalte» disipler, og hvilket privilegium vil de i nær framtid få del i?

¹⁹ Bibelens siste bok, som ble skrevet av den kristne apostelen Johannes omkring år 96 e. Kr., omtalte og beskrev disse som aktivt samarbeider med levningen av de «kalte», som en ’stor skare’ hvis størrelse ikke var oppgitt. De som tilhører denne ’store skare’, blir bevart i live gjennom den kommende «store trengsel», ja, gjennom «krigen på Guds, Den Allmektiges store dag» i Harmageddon, og de vil så komme inn i en ny ordning på en renset jord under Jesu Kristi og hans 144 000 ’kaltes’ tusenårige styre. Det profetiske bildet med den ’store skare’, som er omtalt i Åpenbaringen 7: 9—14, ble forklart muntlig og skriftlig i 1935. — Åp. 16: 14, 16.

20. Hvor mange forbilder og profetier som peker fram til den store skare, er blitt forklart i våre publikasjoner siden 1935, og hvorfor kan denne skares håp sies å være enestående og sikkert?

²⁰ I løpet av de 45 årene som har gått siden da, er minst 42 forbilder eller profetiske bilder på den ’store skare’, som overlever Harmageddon, blitt forklart i Selskapet Vakttårnets publikasjoner. (Se Du kan få overleve Harmageddon og komme inn i Guds nye verden, utgitt på norsk i 1960, sidene 369, 370.) Alle disse forbildene og profetiene viser at det bare er gode ting Gud har i beredskap for denne forut kjente ’store skare’. De som tilhører denne skaren, elsker også Gud. Mange av dem har vært villige til å bevise sin ubrytelige kjærlighet til Gud like til martyrdøden. Det håp som er blitt holdt fram for den ’store skare’, er et håp som ikke er blitt holdt fram for det store flertall av den menneskelige skapning. De som tilhører denne skare, ser nå tillitsfullt fram til at deres enestående og vidunderlige håp om kort tid skal bli virkeliggjort. De vil aldri bli skuffet i sitt levende håp, for den Gud som gir håp, er trofast. Hans løfte er troverdig og vil helt sikkert bli oppfylt: «Han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. De skal ikke lenger sulte eller tørste, og sol eller brennende hete skal ikke falle på dem. For Lammet, som står midt foran tronen, skal være deres hyrde og føre dem til kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.» — Åp. 7: 15—17.

[Fotnote]