Spørsmål fra leserne

● I 1. Korinter 7: 36—38 taler New World Translation om en mann som gir «sin jomfruelighet» vekk i ekteskap. De fleste andre bibeloversettelser bruker slike uttrykk som «sin datter», «sin forlovede» eller sin «partner i sølibat». Hva er grunnen til denne forskjellen?

Enhver kristen som er interessert i ekteskapet og/eller i den enslige stand, er med rette interessert i disse betydningsfulle versene, som ifølge New World Translation lyder:

«Men dersom noen mener at han handler urett overfor sin jomfruelighet, hvis den er over ungdommens blomst, og dette er den måten det skulle finne sted på, så la ham gjøre som han vil; han synder ikke. La dem gifte seg. Men hvis noen er fast besluttet i sitt hjerte og ikke har noe tvingende behov, men har makt over sin egen vilje og har fattet den beslutning i sitt eget hjerte å bevare sin jomfruelighet, han gjør vel. Altså, også han som gir sin jomfruelighet vekk i ekteskap, gjør vel, men han som ikke gir den vekk i ekteskap, vil gjøre bedre.» — 1. Kor. 7: 36—38.

Mange bibelforskere innrømmer at de har problemer med å forstå og oversette den greske teksten i disse versene. Studiebibelen, bind III, gjengir begynnelsen av vers 36 på denne måten i sin bokstavelige oversettelse av den greske tekst: «Hvis men noen handle upassende mot jomfruen sin tror, . . .» Det uttrykket som i første rekke volder problemer, er «jomfruen sin». Hva mente apostelen Paulus med det? Bibelkommentatorene peker som oftest på tre muligheter, som vi finner i de ulike gjengivelsene i mange kjente bibeloversettelser. En kortfattet redegjørelse for disse tre synspunktene vil hjelpe oss til å forstå disse versene.

1) Noen sier at disse versene sikter til den myndighet en far eller en verge har til å gi bort en pike i ekteskap eller til å forby henne å gifte seg. For å overbringe denne tanken tilføyer noen oversettelser ordet «datter». Det gjelder blant annet den norske oversettelsen av 1930. Dette synet medfører imidlertid visse vanskeligheter. For det første tales det egentlig ikke noe sted i versene om en datter, en far eller en verge. Vers 37 viser dessuten at det som det var spørsmål om, var hvorvidt en mann hadde makt over sin egen vilje. Hvorfor skulle vi trekke den slutning at Paulus anbefalte at en kvinne skulle leve ugift bare fordi hennes far ikke var opptent av lidenskap?

2) Andre er av den oppfatning at Paulus talte om hvorvidt en mann skulle gifte seg med sin forlovede eller ikke. Den norske oversettelsen av 1978 sier følgelig: «Om noen mener at han kommer inn i et usømmelig forhold til piken sin [sin forlovede, Revised Standard Version] fordi han er i sin fulle kraft, . . .» I grunnteksten sies det imidlertid ikke noe om en ’forlovet pike’ i disse versene. Det er dessuten mannen som blir fremhevet. Men ville det være i harmoni med kristendommen at Paulus bare var opptatt av mannen og overhodet ikke viste noen interesse for hva hun som Peter kaller «den svakere part», føler, og hvilke behov hun har? — 1. Pet. 3: 7.

3) Andre igjen sier at 1. Korinter 7: 36—38 dreier seg om kristne ektepar som levde sammen, men i sølibat, om ektepar som av åndelige grunner hadde gitt avkall på seksuell omgang. Moffatts oversettelse lyder: «Hvis en mann mener at han ikke oppfører seg passende overfor den piken som er hans åndelige brud, . . .» Og The New English Bible taler om hans «partner i sølibat».

En slik fortolkning er imidlertid i strid med den veiledning apostelen gav tidligere i 1. Korinter. I versene 3—5 i det samme kapitlet hadde Paulus kommet inn på muligheten for at et ektepar midlertidig avholdt seg fra seksuell omgang etter felles overenskomst. Men han sa at de senere skulle komme sammen igjen for ikke å falle i fristelse. Og hvis Paulus snakket om gifte mennesker som levde i sølibat, hvorfor skulle han da anbefale at de giftet seg hvis de følte at det var nødvendig på grunn av deres lidenskapelige følelser?

Når så disse tre synspunktene, som kommer til uttrykk i mange kjente bibeloversettelser, øyensynlig ikke er i harmoni med de greske ordene Paulus brukte, eller med kristendommen, finnes det så en bedre måte å gjengi dem på, en måte som overbringer den rette tanken?

Som vi allerede har vært inne på, er det uttrykket «jomfruen sin» som skaper problemer. En fotnote i The Emphatic Diaglott sier i denne forbindelse: «Parthenos, som vanligvis blir oversatt med jomfru, er også blitt gjengitt i betydningen en tilstand av jomfruelighet eller sølibat.» Dr. G. R. Berry gjengir det på denne måten i sin bokstavelige oversettelse fra gresk: «opptrer usømmelig overfor sin jomfruelighet.» Dette vil bety at den «jomfru» det siktes til, ikke er en annen person, men ens egen jomfruelighet. Enkelte engelske bibeloversettelser hadde denne tanken lenge før New World Translation ble utgitt. J. N. Darbys oversettelse lyder: «Men hvis noen mener at han opptrer usømmelig mot sin jomfruelighet, . . . la ham gjøre som han vil, han synder ikke.» (Se også J. B. Rotherhams oversettelse.) En slik gjengivelse er i overensstemmelse både med den greske tekst og med Paulus’ tidligere anbefaling av den enslige stand. — 1. Kor. 7: 29—35.

I 1. Korinter 7: 36—38 oppfordrer Paulus følgelig de kristne til å ta sine egne behov i betraktning. Har en kommet forbi den tiden da de seksuelle lyster begynte å bli svært sterke?a Hvis det er tilfelle og vedkommende fremdeles mener at det vil være best å gifte seg, er det ingen synd å gjøre det. Men en kristen som er i stand til å gi rom for den enslige stand, vil ha færre ting som distraherer seg, og større frihet til å tjene Herren.

[Fotnote]