Søker du underholdning i det som Gud hater?

EN KRISTEN eldste og hans hustru hadde billetter til et teaterstykke av Shakespeare. Men da de kom til teatret, oppdaget de at det var satt opp et annet stykke fordi Shakespeare-stykket ikke hadde vært noen suksess. Publikum bestod for det meste av eldre mennesker med høye eller middels høye inntekter. Teatret var et av New Yorks fineste teatre.

Etter at de hadde sett på stykket i tre — fire minutter, snudde den eldste seg til sin hustru og spurte: «Er du klar?» Hun visste akkurat hva han tenkte, og svarte derfor: «Ja.» Begge reiste seg og gikk. Hvorfor? Språket, gestene og innholdet var så uanstendig at de ikke ville fortsette å se på det. Også i mange andre situasjoner har kristne vitner for Jehova funnet det nødvendig å handle slik som dette ekteparet gjorde.

Hva er det Gud hater? Han hater alt som er ondt. Blant de ting han hater, er ’et hjerte som tenker ut onde planer, og føtter som løper etter det som er ondt’. (Ordspråkene 6: 16—19, NW) Fordi han hater alt som er ondt, vil han felle en ugunstig dom over dem som har en umoralsk oppførsel. — Hebreerne 13: 4.

Aldri før har det vært så mye moralsk urenhet overalt. Kinostykker, teaterstykker, TV-filmer, bøker og blad utnytter den store interesse folk har for pornografi og obscøne ting.

Hvorfor er den menneskelige natur så tilbøyelig til å søke underholdning i det som Gud hater? Det er på grunn av den dårlige start våre første foreldre, Adam og Eva, gav oss. Fordi de valgte en kurs som førte til selviskhet, ulydighet og opprør, er «menneskehjertets tanker . . . onde like fra ungdommen av». Etter at kong David var blitt irettesatt for alvorlige synder som han hadde begått mot Jehova, skrev han: «Ja, jeg kom til verden med skyld, med synd ble jeg til i mors liv.» — 1. Mosebok 8: 21; Salme 51: 7; 2. Samuelsbok 12: 7—14.

Den glede som ufullkomne mennesker kan ha av det som Gud hater, kan sammenlignes med den trang en diabetiker har til søtsaker. Sukkersyke er vanligvis arvelig, men ufornuftige spise- og drikkevaner og andre faktorer kan fremskynde sykdommen eller føre til at den forverres. På grunn av feil ved den kjemiske balanse i kroppen har diabetikeren en sterk trang til nettopp de ting som han ikke burde spise. Det får oss til å tenke på noen ord av Shakespeare: «Og deres ønsker er lik den sykes appetitt; han attrår akkurat det som vil forverre hans sykdom mest.» Ja, akkurat som en viss sykdomstilstand kan ledsages av en trang til noe som kan forverre sykdommen, kan våre nedarvede, falne tilbøyeligheter tilskynde oss til å gjøre det som er ondt.

Vi bør ikke gi etter for et ønske om å søke dårlig underholdning. Hvorfor ikke? Fordi vi da vil bli så vant til å se og høre urette ting at vi får lyst til å praktisere dem. Og hvis vi så blir utsatt for store fristelser, vil vi snuble og falle, noe som vil bringe oss stor sorg.

Selv apostelen Paulus måtte føre en kamp på dette området. Derfor skrev han: «Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, og det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Jeg finner altså at denne loven gjelder for meg: Jeg vil gjøre det gode, men kan ikke annet enn å gjøre det onde. Mitt indre menneske sier med glede ja til Guds lov, men jeg merker en annen lov i mine lemmer. Den kjemper mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov som virker i lemmene.» — Romerne 7: 19, 21—23.

Hva vil være til beskyttelse for oss? Det å hate dypt og inderlig det som Jehova hater, ja, å avsky det: «Avsky det onde.» (Romerne 12: 9) Det er ikke lett å gjøre det. En kvinnelig forfatter som hadde store problemer da hun skulle slutte å røke, sa det på denne måten: «Hvordan kan jeg hate det som er en nytelse?» Men en kan bestemme seg for å hate og avsky det som er dårlig, ondt og skadelig, og det som er nedbrytende og uforstandig. Apostelen Paulus gjorde noe med det, slik det fremgår av det han skrev til en annen kristen menighet: «Jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal bli forkastet.» — 1. Korinter 9: 27.

Dette betyr ikke at Paulus bokstavelig talt pisket kroppen sin til blodet fløt, slik Martin Luther gjorde da han var munk. Paulus la i stedet selvdisiplin for dagen; han utviste streng selvkontroll. Fordi han gjorde det, kunne han skrive: «Vi vil ikke i noe gi mennesker en grunn til å bli støtt bort, for at ikke vår tjeneste skal bli spottet. I alt søker vi å vise oss som Guds tjenere, . . . Vi går fram med renhet . . . med kjærlighet uten svik.» Vi må gjøre det samme. — 2. Korinter 6: 3, 4.

Vi er blitt pålagt å elske Gud av hele vårt hjerte og hele vår sjel og av all vår forstand og all vår kraft. Hvis vi virkelig elsker Gud, vil vi ønske å unngå alt det som mishager ham. (Markus 12: 30) Han er hellig, og han ønsker at vi også skal være hellige. (1. Peter 1: 15, 16) Det er også et spørsmål om å gjøre det vi vet tjener til vårt eget beste. Gud påbyr oss å elske oss selv, men samtidig sier han at vi skal elske vår neste som oss selv. (Markus 12: 31) En bør si til seg selv at det å gi etter for det som er galt, aldri vil føre til noe godt. Som Guds Ord uttrykker det: «Ta ikke feil, Gud lar seg ikke spotte. Det et menneske sår, skal det også høste. Den som sår i sin syndige natur, skal høste undergang av den; den som sår i Ånden, skal høste evig liv ved Ånden.» — Galaterne 6: 7, 8.

Å utvikle gode mentale vaner vil være til hjelp for oss. La oss være nøye med hva vi leser, hva vi ser på, og hva vi lar vårt sinn dvele ved. Å lese Bibelen hver dag og å lære seg skriftsteder utenat vil være til stor hjelp. Vi må heller ikke overse verdien av bønn. La det å be bli en vane. «Vær . . . utholdende i bønnen.» Jesus satte et fint eksempel for oss, for om ham er det skrevet: «Du har elsket rettferd og hatet urett.» — Romerne 12: 12; Hebreerne 1: 9

Hvordan vil vi bli belønnet for slike bestrebelser? Vi vil oppdage sannheten i det Paulus videre sier: «Gudsfrykten er nyttig til alt. Den har i seg løfte både for dette liv og for det som kommer.» Dette betyr å vandre på den smale og vanskelige vei som selvdisiplin utgjør. Men det vil føre til fred i sinnet og tilfredshet nå, og det endelige resultat vil bli evig liv. — 1. Timoteus 4: 8; Matteus 7: 13, 14.