Ønsket om trygghet

HERR og fru B . . . og deres tre barn i tenårene bodde i Afrika. I løpet av 20 år hadde de opparbeidet en vakker farm og investert pengene sine i et komfortabelt hus og i avling, husdyr og landbruksmaskiner. Farmen var blitt som en liten borg for dem, et sted som de trakk seg tilbake til når de hadde sorger eller problemer, og et sted hvor de kunne få hvile og samle nye krefter etter en hard dags arbeid. De følte seg trygge.

I løpet av én natt forandret situasjonen seg. Visse politiske styrker hadde i løpet av en periode fått stadig større makt i landet. Menn som var innstilt på å innføre en forandring ved makt, begikk terrorhandlinger og la ut landminer på de humpete grusveiene i landdistriktene. En dag da herr B . . . kom hjem i sin land rover fra en ukentlig tur i byen, eksploderte en av minene, og han ble drept momentant.

Fru B . . . og hennes familie følte seg ikke lenger trygge. Ettersom trusler om vold tiltok i nabolaget og hun ikke hadde noen mann til å ta seg av driften av farmen og de forskjellige problemene som oppstod i forbindelse med den, følte hun seg tvunget til å reise fra dette stedet, som en gang hadde betydd trygghet for henne. Familien flyttet til et annet land i håp om å finne tryggere forhold der.

Det har foregått store forandringer i dette afrikanske landet i løpet av noen få år. Farmer som var omgitt av rik, tropisk vegetasjon og fikk folk til å føle seg velkommen, ble gjerdet inn med høye nettinggjerder og piggtråd. Sandsekker ble anbrakt rundt husveggene, og vinduene ble beskyttet med stålnett.

Livet i byene ble også gradvis forandret etter hvert som folk installerte tyverialarm, satte opp tunge porter med låser og lenker ved inngangen til sine eiendommer og skaffet seg vakthunder for å holde uønskede personer borte. En spesiell type tape ble klistret på forretningsvinduene for at de ikke skulle smadres. Vakter ble anbrakt ved inngangene til supermarkedene for å ransake kundene. Folk leide politimenn til å passe på husene sine når de reiste på ferie.

Mange steder hvor folk før kunne ta en fredelig kjøretur i landlige omgivelser, ble det farlig å reise fra ett sted til et annet. De reisende ble rådet til på forhånd å forhøre seg hos politiet om det var trygt å dra, og mange kjørte i kolonner under beskyttelse av væpnede kjøretøyer. Militær unntakstilstand og portforbud ble etter hvert en del av det daglige liv.

I tillegg til disse sikkerhetstiltakene var det mange som traff ytterligere tiltak for å trygge sin egen framtid. De investerte i gull, sølv, smykker og kunst eller plasserte pengene sine i utenlandske banker. Hvis det ikke ble noen forandring til det bedre, ville de på denne måten fremdeles ha sin formue.

Denne utviklingen er ikke enestående for dette spesielle landet. Lignende tiltak blir truffet andre steder, og mange legger kanskje større vekt på å trygge sitt hjem og sin familie. Spørsmålet er: Kan slike anstrengelser virkelig gi oss den fred i sinnet og den følelse av trygghet som vi alle ønsker?

Er militærmakt løsningen?

Det samme ønsket om trygghet og sikkerhet gjenspeiler seg i de tiltak de forskjellige lands myndigheter treffer. De tiltak mange treffer for å beskytte sitt lands grenser og sine diplomater, savner ethvert sidestykke i historien. Da den britiske dronning besøkte Sør-Afrika, og da paven besøkte Irland, ble hundrevis av menn mobilisert utelukkende av sikkerhetshensyn. Forflytning av skip, fly og tropper til steder som blir regnet for å være av strategisk betydning, blir av enkelte land tolket som en trusel mot deres nasjonale sikkerhet, og reaksjonen er ofte militære mottiltak.

De fleste regjeringer er av den oppfatning at deres nasjonale sikkerhet er avhengig av den militære beredskap. UNESCO (FN’s organisasjon for undervisning, vitenskap og kultur) meldte nylig at verden nå bruker «ikke langt fra fem millioner kroner pr. minutt» til våpen, og at 75 prosent av dette beløpet blir brukt av landene i den tredje verden. (The Courier, april 1979, side 19) Men kan det at det brukes enorme beløp på militære formål, bringe en følelse av virkelig trygghet og sikkerhet til dem som bor i disse landene, når sykdom og matmangel krever tusener av offer hver dag?

Vi spør enda en gang: Er stor militærmakt ensbetydende med trygghet og sikkerhet? En kan naturligvis skyve slike tanker fra seg. Men kan noen virkelig føle seg trygge, når de tenker over at verdens regjeringer har nok våpen til å ødelegge hele jordens befolkning mange ganger? Vi kan stille spørsmålet på en annen måte: Vil du få en god natts søvn hvis du har et maskingevær under sengen og vet at naboen din også har et slikt gevær som peker mot ditt hus, og at han brenner etter å fyre det av så snart han kan være sikker på at det ikke vil sette ham selv i fare?

Alle ønsker trygghet

Det er bare naturlig at vi ønsker å leve under trygge forhold. Dyrene har også et slikt medfødt ønske. Fuglene bygger sine reir på skjulte steder eller steder som det er vanskelig å komme til. Ekornene lagrer nøtter til den kalde årstiden. Når en katt skal yngle, undersøker den hvert eneste skap i huset for å finne en trygg krok til seg og ungene sine.

Det spørsmål som vi alle står overfor i dag, er: Hvor kan vi vende oss for å finne trygghet? Dyrene baserer instinktivt sin trygghet på materielle ting. Men hvordan er det med menneskene? Er det med oss som med dyrene, slik at også vår trygghet er basert på materielle ting? Er vår trygghet avhengig av vårt arbeid eller kanskje av oppsamlet rikdom i form av gull, sølv eller en bankkonto? Kan opprustningen gi oss trygghet? Eller vil vi kunne oppnå trygghet under en spesiell regjeringsform som vil vise seg å være mer stabil enn andre?