Lykkelig over å tjene den Gud som ikke glemmer
DET var om kvelden den 24. mai 1971. En innviet kristen hadde spist middag på en restaurant sammen med noen venner. Da de skulle forlate stedet, begynte han å gå ned en trapp. Med høyre hånd grep han forgjeves etter et rekkverk som ikke fantes — og plutselig styrtet han ned trappen. I fallet slo han med voldsom kraft hodet mot en pyntegjenstand av metall.
Alex Henderson hadde kommet alvorlig til skade. Det var i virkeligheten så lite sannsynlig at han ville overleve, at legen uttrykte sin deltagelse overfor hans kone. Men han overlevde. Hva var følgene av fallet? Et stygt kraniebrudd, indre blødninger og lammelse i venstre side. Først etter at han hadde ligget bevisstløs i flere måneder, begynte det å gå litt framover.
I dag hindrer et alvorlig handikap Alex Henderson i å gjøre så mye i Jehova Guds tjeneste som han en gang gjorde. Men han er lykkelig, for han vet at «Gud er ikke urettferdig, så han glemmer det dere har gjort, og den kjærlighet dere har vist hans navn». (Hebr. 6: 10) Hvilken trøst er det ikke å vite at vår himmelske Far ikke glemmer de gjerninger vi gjør i tro, og den kjærlighet vi viser hans navn!
Men hvordan kan kristne overvinne ettervirkningene av en slik tragisk ulykke? Hva kan holde dem oppe? Før vi besvarer disse spørsmålene, skal vi kaste et kort blikk tilbake i tiden. Alex forteller følgende:
RELIGION I VÅR FAMILIE
«Jeg så dagens lys i Glasgow i 1921. Familien vår tilhørte den skotske kirke. Mor var en gudfryktig kvinne, men dessverre døde hun da jeg var bare 12 år gammel. Jeg erfarte tidlig at døden er en fiende. (1. Kor. 15: 26) Det må ha vært stellet av en frodig hage som i første rekke brakte min far nærmere Skaperen. Det var ikke ofte han gikk i kirke. En av de få gangene han gjorde det, var den 11. juni 1943, da Janet og jeg giftet oss.
Under den annen verdenskrig utførte jeg militærtjeneste i fem år. En prest tilbød seg å ordne med å få meg dimittert, forutsatt at jeg var villig til å begynne på et seminar og bli prest. Men jeg valgte å bli i flyvåpenet.
Da krigen var slutt, ble min kone og jeg virvlet inn i en utstrakt selskapelighet. Janet var søndagsskolelærer, og under forskjellige tilstelninger som kirken arrangerte, sang vi melodiøse sanger om ’vakre Skottland’. Det er forresten en skotsk sang som heter ’Led meg o store Jehova’, men jeg kan ikke minnes at jeg hørte om Guds navn på den tiden.» — Sal. 83: 19, NW.
JEG LÆRER OM DEN GUD SOM IKKE GLEMMER
«I november 1947 flyttet vi og vår tre år gamle sønn til New York. Janets interesse for religiøse spørsmål begynte snart å gjøre seg gjeldende. Hun hadde hørt om Jehovas vitner i Skottland, men nå begynte hun å studere Bibelen sammen med dem. Og i 1950 symboliserte hun sin innvielse til Gud ved å la seg døpe i vann.
Ettersom min kone hadde kommet bort i ’disse Jehovas vitner’, syntes jeg det var på sin plass at jeg ble med på et av møtene deres. Jeg kommer aldri til å glemme det første møtet jeg var på. Det var i 1951 — feiringen av høytiden til minne om Jesu død. (Luk. 22: 19, 20) Til å begynne med var alt rolig. Men så var det plutselig en eldre kvinne som ropte: ’La oss synge en sang for Jesus!’ Det gjorde utslaget. For framtiden skulle de ikke regne med mitt nærvær på møtene deres. Denne kvinnen var naturligvis ikke et av Jehovas vitner, men en utenforstående som hadde kommet på møtet. Jehovas vitners møter blir ledet på en ordnet måte, slik at en ikke-troende som er til stede, virkelig kan si: ’Gud er sannelig blant dere! ’ (1. Kor. 14: 23—25) Men dette var det ingen som kunne overbevise meg om på det tidspunktet.
Janet inviterte ofte noen vitner med hjem til oss etter møtene om søndagen. For å unngå å treffe dem gikk jeg imidlertid ofte på kino og ble sittende der under to forestillinger, eller jeg vandret omkring i gatene inntil jeg regnet med at gjestene hadde gått, og jeg ’trygt’ kunne vende hjem, trett og øm i føttene. Det er utrolig hva en kan finne på når en motstår Bibelens sannhet!
Men litt etter litt ble min ’motstand’ brutt ned. Min kones forstandige oppførsel, noen velvalgte ord — og slike blad som dette som ble strategisk plassert — overbeviste meg om at vitnene ’ikke var så ille når det kom til stykket’. (1. Pet. 3: 1—6) Et anfall av tuberkulose og noen måneder på sykehuset gav meg tid til å tenke. Janet besvarte alle mine bibelske spørsmål pr. brev, og det varte ikke lenge før jeg helhjertet godtok den sanne tro. Det samme gjorde vår sønn, Adam, som i dag er en kristen tilsynsmann. Vi ble begge døpt den samme dagen — 9. september 1957.»
«Ettersom jeg er fullt ut klar over mine nåværende begrensninger, er jeg takknemlig for de anledninger jeg tidligere hadde til å tjene den Gud som ikke glemmer. Jeg fikk snart det privilegium å tjene som presiderende tilsynsmann. Foruten å ta del i evangeliseringsarbeidet og forskjellig virksomhet i menigheten har jeg hatt den glede å være med å bygge en Rikets sal hvor kristne fortsatt kommer regelmessig sammen.
På den tiden var det noen som i all vennskapelighet kalte meg ’pratsomme Henderson’. Jeg hadde også det privilegium å forrette vielser. Det var alltid rørende å se den lykke som gjenspeilte seg i ansiktene til dem som giftet seg. Men det var også sørgelige anledninger — tider da det måtte holdes begravelsestaler. Det er spesielt en av disse jeg husker særlig godt på grunn av språkproblemet. Prøv å forestille deg en tilhørerskare med spansk bakgrunn som lytter til en tale på engelsk fremført med min skotske aksent! Men det var en tolk til stede, og jeg vet at de forstod hva som ble sagt, for da de fikk høre det enestående håpet om en oppstandelse, lyste det etter hvert opp i de bedrøvede ansiktene deres. Den talen jeg setter størst pris på å ha fått holdt, er imidlertid talen under menighetens feiring av Herrens aftensmåltid i 1959. Den gav meg anledning til å gi uttrykk for takknemlighet for den store frelse Jehova Gud har gjort mulig gjennom sin elskede Sønn, Jesus Kristus. — Matt. 26: 26—29; Joh. 3: 16; 5: 28, 29.
I 1963 begynte vi å tjene sammen med en annen menighet og var lykkelige over å være forent som en familie som er innviet til Jehova. Men så inntraff den nevnte ulykken i 1971, som svekket meg betydelig. Siden da har jeg vært fysisk handikappet, men jeg gleder meg over å kunne fortsette å tjene den Gud som ikke glemmer.»
MEDTROENDE HJELPER TIL
Alex Henderson husker ikke så mye av selve ulykken og det som fulgte etter. Det vil derfor være passende å la andre komme med utfyllende detaljer og således være behjelpelig med å besvare slike spørsmål som disse: Hvordan kan de kristne overvinne motgang? Hva er det som holder dem oppe? Hvordan kan andre hjelpe dem? Og kan en handikappet kristen hjelpe sine medtroende?
For en kristen kan en alvorlig ulykke kreve at han må være fast besluttet på å ’holde seg borte fra blod’. (Apg. 15: 28, 29) Dette var tilfelle med ekteparet Henderson, og den besluttsomme handlemåte de fulgte, hadde innvirkning på andre, for en som står dem nær, sier: «Å se medkristne sette livet sitt på spill for å kunne innta en kompromissløs holdning og nekte blodoverføring styrker troen.» Ja, selv midt i en tragedie kan vi bygge andre opp i åndelig henseende ved å innta det ubøyelige standpunkt at ’enten vi lever eller dør, hører vi Herren til’. — Rom. 14: 7, 8.
Andre troende er kanskje også i stand til å yte hjelp. I de månedene da Alex lå i koma, måtte han ha tilsyn døgnet rundt. Dette var svært kostbart. «Menigheten (enkelte åndelige brødre og søstre) hjalp til med å bære den byrden,» forteller en eldste. Dette var et uttrykk for den kjærlighet som kjennetegner Jesu sanne etterfølgere, en kjærlighet som ble høyt verdsatt. — Joh. 13: 35.
Kristen kjærlighet kan naturligvis bli vist på mange måter. En annen tilsynsmann forteller: «Operasjonen var vellykket. Alex ble flyttet til intensivavdelingen og ble der i flere dager. Jeg besøkte ham hver dag . . . Under disse besøkene holdt jeg Alex i hånden og bad en bønn. Jeg visste ikke om han kunne høre dette, men overraskende nok gikk sykepleierne stille omkring uten å forstyrre.»
En annen eldste tilføyer: «Langsomt begynte Alex å reagere og komme til bevissthet. Det gikk uhyre langsomt. Men etter en tid var han i stand til å kommunisere. Etter hvert som tiden gikk, ble hans fysiske begrensninger åpenbare — lammelse i venstre side og svekket syn. . . . Hans hukommelse var også alvorlig berørt, særlig når det gjaldt hans innleggelse på sykehuset og det som hadde skjedd like før. Men hans hukommelse og kunnskap angående åndelige ting syntes å være nesten like bra. De fremskritt han gjorde når det gjaldt dette, var forbausende.»
Hvor lett er det ikke for en som er syk, å gi opp, å synke ned i fortvilelse! Men hvor uforstandig er det ikke å gjøre det, særlig for en som tjener Jehova, «den Gud som gir håp»! (Rom. 15: 13, NW) «Alex gav seg ikke; han var så tålmodig som bare han kunne være,» forteller en medtroende. «Langsomt gjenvant han en del av sin førlighet. Han kunne lese, snakke og fungere forholdsvis bra, men var fortsatt lam i venstre side. Etter hvert som han ble bedre, begynte han å komme på møtene og senere også å ta del i dem, både fra plattformen og ved å kommentere.»
Til å begynne med måtte Alex Henderson hjelpes til møtene i en rullestol. Senere var han i stand til å gå ved hjelp av en benskinne og en stokk, som han fortsatt må bruke. Når han blir spurt om hva det er som har holdt ham oppe, er en av de ting han ofte nevner, «møtedeltagelse». Ja, hvor viktig er det ikke for de kristne å komme regelmessig sammen og ’oppgløde hverandre til kjærlighet og gode gjerninger’! Hebr. 10: 24, 25.
Sang hadde alltid hatt en fremtredende plass i familien Hendersons liv. «Jeg har alltid hatt stor glede av å høre Alex og Janet synge i Rikets sal,» sier en av deres åndelige søstre. Men etter at bror Hendersons syn ble betydelig svekket etter ulykken, har han ikke kunnet lese teksten i menighetens sangbok. Denne søsteren bestemte seg derfor for å gjøre noe som kunne være til hjelp for ham. «Jeg skrev av alle sangene i sangboken med store trykte bokstaver,» forteller hun, «og kunne igjen glede meg over å høre ham synge til Jehovas pris.» — Ef. 5: 18—20.
FLERE ANLEDNINGER TIL Å TJENE
«I familien vår kommer vi sikkert aldri til å glemme et bestemt møte i slutten av 1975,» sier Alex. «Hvilken glede var det ikke for oss da en av tilsynsmennene leste opp et brev med opplysning om at jeg var blitt utnevnt til eldste! Dette kom som en fullstendig overraskelse, for brødrene hadde ikke drøftet dette med meg på forhånd, selv om de meget godt visste at jeg ville betrakte det som et dyrebart privilegium å tjene mine medtroende på denne måten. Min første reaksjon var at jeg tenkte: ’Jeg, en eldste! Hva kan jeg gjøre?’ I all ydmykhet må jeg innrømme at det bare er mulig å ivareta et slikt ansvar med Jehovas hjelp. Hvordan skulle jeg kunne skryte av min egen styrke?» — Jevnfør 1. Korinter 1: 28—31; Filipperne 4: 13.
Er det virkelig mulig for en som er nokså handikappet, å hjelpe andre? Ja, og dette faktum er i høy grad oppmuntrende for alle som kan ha det vanskelig på grunn av fysiske svakheter. En ung mann sa: «Jeg setter pris på alle de interessante detaljer i forbindelse med sannheten som bror Henderson krydrer sine kommentarer og taler med.» En annen sier: «Det er tydelig at han sitter inne med et vell av kunnskap som han er ivrig etter å dele med oss alle sammen. . . . Det er forbausende hvor nidkjær og oppmuntrende han er i betraktning av sine fysiske vanskeligheter.»
Ingen handikappet kristen bør derfor føle at hans eller hennes bestrebelser for å prise Jehova og ydmykt bygge opp sine medkristne ikke er til noen nytte. En eldste sa: «Det er først ganske nylig bror Henderson har begynt å stå på plattformen. Tidligere satt han ned og talte til menigheten. . . . Denne enkle kjensgjerning har vært trosstyrkende og oppmuntrende for meg, for det har vist meg at en mann som var trofast i Jehovas tjeneste, men som ble utsatt for en alvorlig ulykke som grep forstyrrende inn i denne tjenesten, har vært i stand til å overvinne sine problemer ved hjelp av Jehovas ånd.»
HJULPET AV DEN GUD SOM IKKE GLEMMER
Ja, bare med Jehovas hjelp kan kristne overvinne motgang, uansett hva slags motgang det er. «Hvor kommer min hjelp ifra?» spør salmisten. «Min hjelp kommer fra [Jehova], han som skapte himmel og jord.» (Sal. 121: 1, 2) «Jehova hjalp meg til å være tålmodig — til å være utholdende,» sier Alex. «Han sørget for at jeg fikk hjelp, og gav meg styrke til å bevare min ulastelighet under vanskelighetene.» Janet tilføyer: «Når det oppstod problemer, la jeg dem fram for Jehova i bønn. Jeg bad ikke om at han måtte utføre mirakler, men bare om at han måtte vise meg hva jeg skulle gjøre, og hjelpe meg til å være tilfreds med utfallet, uansett hva det måtte bli.» — 1. Pet. 5: 6, 7.
De kristne tjener ikke en glemsom Gud. Jehova svikter aldri dem som virkelig elsker ham, og han har gitt dem et strålende håp om å oppnå evig liv. (Sal. 94: 14; Joh. 3: 16; 2. Pet. 3: 13) Til tross for sine handikap er Alex derfor optimistisk og sier:
«Vær ved godt mot, ’vær utholdende i bønn’ og fortsett i tro. Snart skal de blinde se, de døve skal høre, de stummes tunge skal juble, og de lamme skal springe omkring som hjorten. Jeg lengter naturligvis etter den tiden, men inntil da er det en kilde til sann lykke å tjene Jehova, den Gud som ikke glemmer.» — Sal. 100: 2; Jes. 35: 5, 6; Rom. 12: 12.