Arkeologien bekrefter Bibelen

JESUS sa en gang til stolte menn som hårdnakket nektet å anerkjenne ham som Messias, og som foraktet hans disipler: «Dersom de tier, skal steinene rope.» (Luk. 19: 40) Heldigvis hadde Jesus den gang disipler som nektet å tie, og det samme har han i dag. Men steiner som har vært tause vitner til bibelske begivenheter, har på en måte ’ropt’ eller vitnet om at Bibelen er sannferdig. Den vitenskapen som har latt steinene rope til forsvar for Bibelen, kalles arkeologi, og Riksmålsordboken definerer dette som «vitenskapen om eldre tiders kulturforhold grunnet på utgravninger og funn».

I sitt vitenskapelige verk Light from the Ancient Past forteller Jack Finegan at «den moderne arkeologi kan sies å ha hatt sin begynnelse i 1798, da nesten 100 franske vitenskapsmenn og kunstnere fulgte med Napoleon under hans felttog i Egypt». I 1822 lyktes det den franske egyptologen Champollion å tyde hieroglyfskriften på Rosettasteinen. I slutten av det 19. århundre ble det foretatt systematiske arkeologiske utgravninger i Egypt, Assyria, Babylon og Palestina, og dette har fortsatt helt opp til vår tid. Har så arkeologien bekreftet den bibelske beretningen?

VERDENS OG MENNESKETS OPPRINNELSE

Et funn som ble gjort i egyptiske gravkammer, gir oss anledning til å sammenligne Bibelens forklaring på menneskets opprinnelse med skapelsesberetningen i den gamle egyptiske Dødsboken, som en kan se i en lang glassmontre i Louvre i Paris. Louis Speleers, som er direktør for Cinquantenaire museum i Brussel, skriver i det autoritative verket Supplément au Dictionnaire de la Bible: «Dødsboken forteller at en dag etterlot [solguden] Ra sitt guddommelige, skinnende øye i himmelen. Shu og Tefnut brakte øyet, som begynte å gråte, tilbake til ham, og mennesket framstod av Ras tårer.»

Et annet arkeologisk funn som gjør det mulig å foreta en interessant sammenligning mellom dette og den bibelske beretningen, er sju leirtavler som inneholder Enuma elish eller det sumerisk-babylonske skapelsesepos. Ifølge denne gamle beretningen beseiret Babylons bygud, Marduk, det store havuhyret Tiamat og kløvde henne i to deler. «Av den ene delen skapte han himmelhvelvingen og av den andre den faste jorden. Da han hadde gjort dette, organiserte han verden. . . . ’For at gudene kunne leve i en verden som gledet deres hjerte,’ skapte Marduk deretter menneskene.» — Larousse Encyclopedia of Mythology.

Tror du at menneskene ble dannet av Ras tårer? Mange høyt siviliserte og velutdannede egyptere trodde det. Kan du godta den påstand at himmelen og jorden skriver seg fra kroppen til et uhyre som ble delt i to? Dette er bare to eksempler på skapelsesmyter som ble trodd av generasjoner av mennesker i tidligere tider.

I dag er det mange velutdannede menn som vil ha oss til å tro at hele universet og alle livsformer har oppstått spontant eller ved uravl, uten noe høyere, levende Vesens medvirkning, til tross for den kjensgjerning at den franske vitenskapsmannen Louis Pasteur avgjort beviste at alt levende bare kan dannes fra annet levende. Er det ikke mer fornuftig å godta den bibelske beretningen som ganske enkelt sier at det materielle univers er blitt til ved Guds ’dynamiske energi’? Einstein og andre har jo vist at stoff eller materie er en form for energi. Er det ikke mer fornuftig å tro på Bibelen, som viser at alle livsformer er blitt frembrakt av Gud, livets store Kilde, og at mennesket ble skapt «i Guds bilde»? — 1. Mos. 1: 27; Sal. 36: 10; Jes. 40: 26—28, vers 26 fra NW; Jer. 10: 10—13.

ARKEOLOGIEN OG ABRAHAM

En av Bibelens nøkkelpersoner er Abraham. Han er ikke bare forfader til alle bibelskribentene, til jødene og mange av araberne, men han blir også kalt «far til alle . . . som tror». (Rom. 4: 11, EN) Alle folk på jorden bør dessuten være interessert i å vite om det Bibelen sier om Abraham, er pålitelig. Hvorfor? Fordi det var ham Gud gav følgende løfte: «I din ætt skal alle folk på jorden bli velsignet.» (1. Mos. 22: 16—18) Hvis vi ønsker å være blant dem «som tror», og som vil bli velsignet gjennom Abrahams ætt, bør et vitnesbyrd om nøyaktigheten av de opplysninger Bibelen inneholder angående Abrahams liv og den tiden han levde på, være av største interesse for oss.

Bibelen forteller at Abraham (som til å begynne med ble kalt Abram) vokste opp i «Ur i Kaldea». (1. Mos. 11: 27, 28) Er dette et oppdiktet sted? Hva har arkeologenes hakker og spader vist? Så tidlig som i 1854 opplyste J. E. Taylor med et visst forbehold at Tell el-Muqajjar («haug av bitumen»), som lå noen få kilometer vest for elven Eufrat, kunne være byen Ur. I 1869 avla den franske orientalisten Jules Oppert en rapport ved Collège de France i Paris hvor han med sikkerhet identifiserte stedet som Ur på grunnlag av de leirsylindere med innskrifter i kileskrift som Taylor hadde funnet der. Mye senere, fra 1922 til 1934, ledet den britiske arkeologen Sir Leonard Woolley flere utgravninger som ikke bare bekreftet denne identifiseringen, men som også viste at byen Ur, som Abraham forlot, var en blomstrende by med en høyt utviklet sivilisasjon, med komfortable hus og et stort tempeltårn, en ziggurat, som var viet tilbedelsen av måneguden Nanna eller Sin. Historikerne hadde lenge stilt seg tvilende til byen Ur, som er nevnt i Bibelen i forbindelse med Abraham. Men arkeologenes spade beviste at Bibelen er sann.

Arkeologene har også bekreftet mange av de skikkene som er nevnt i Bibelens beretning angående Abraham. I Nuzu eller Nuzi, en gammel hurrittisk by sørøst for Ninive, har en for eksempel funnet leirtavler som bekrefter følgende skikker: Slaver ble barnløse ektepars arvinger (jevnfør det Abraham sa om sin slave Elieser — 1. Mosebok 15: 1—4), en hustru som ikke fikk barn, var forpliktet til å sørge for at hennes mann fikk en medhustru (Sara eller Sarai gav Hagar til Abraham — 1. Mosebok 16: 1, 2), og forretningstransaksjoner fant sted i byporten (jevnfør Abrahams kjøp av jordstykket og Makpela-hulen i nærheten av Hebron — 1. Mosebok 23: 1—20). Eksempler på hvordan utgravningene i Nuzi støtter Bibelen, fyller over åtte spalter med liten skrift i det franske verket Supplément au Dictionnaire de la Bible. (Bind VI, spaltene 663—672) The Encyclopedia Britannica sier: «Disse Nuzi-tekstene har kastet lys over mange vanskelige avsnitt i tilsvarende patriarkfortellinger fra 1. Mosebok.»

EGENNAVN BEKREFTET

Den franske arkeologen André Parrot har ledet omfattende utgravninger på det stedet hvor den gamle hovedstaden Mari lå, ved østbredden av elven Eufrat. Bystaten Mari var en av de dominerende makter i øvre Mesopotamia i begynnelsen av det annet årtusen før Kristus og inntil den ble inntatt og ødelagt av babylonerkongen Hammurabi. I ruinene av det store palasset som ble avdekket der, har de franske arkeologene funnet over 20 000 leirtavler. Noen av disse kileskrifttavlene nevner byer ved navn Peleg, Serug, Nakor, Tarah og Karan (Haran). Det er interessant å merke seg at alle disse navnene forekommer i beretningen i 1. Mosebok som navn på Abrahams slektninger. — 1. Mos. 11: 17—26.

John Bright skriver i sin bok History of Israel om denne likheten mellom gamle egennavn: «Ikke i noen av disse tilfellene . . . blir de bibelske patriarkene selv nevnt. Men mangfoldigheten av slike vitnesbyrd fra samtidige dokumenter viser tydelig at navnene deres passer fullstendig inn i den amorittiske befolknings terminologi i begynnelsen av det annet årtusen og ikke på noe senere tidspunkt. Hva dette angår, er patriarkfortellingene således helt autentiske.»

Så sent som i 1976 fant italienske og syriske arkeologer den gamle bystaten Ebla i den nordlige delen av Syria. I likhet med Mari er Ebla ikke nevnt i Bibelen, men begge navnene forekommer i gamle tekster som skriver seg fra den patriarkalske perioden. Hva avdekket spaden så på dette nye stedet? I biblioteket i det kongelige palass ble det funnet tusenvis av leirtavler som dateres tilbake til slutten av det tredje eller begynnelsen av det annet årtusen før vår tidsregning. Det franske tidsskriftet Le Point for 19. mars 1979 sier angående dette funnet: «Egennavnene er forbausende lik [dem som finnes i Bibelen]. I Bibelen finner vi ’Abraham’, på Ebla-tavlene finner vi ’Abraum’, Esau — Esaum, Mikael — Mikiilu, David — Daudum, Ismael — Ismailum, Israel — Israilu. I arkivene i Ebla finnes også navnene Sodoma og Gomorra, byer som er nevnt i Bibelen, men hvis historisitet vitenskapsmennene lenge har dratt i tvil. . . . Tavlene nevner dessuten byene i nøyaktig den samme rekkefølgen som de er nevnt i i Det gamle testamente: Sodoma, Gomorra, Adma, Sebojim og Bela [1. Mos. 14: 2].» Ifølge det Boyce Rensberger skriver i New York Times, er det «noen bibelforskere som mener at [Ebla-tavlene] kan sidestilles med Dødehavsrullene når det gjelder å bekrefte og gi økt kunnskap om livet i bibelsk . . . tid».

SKIKKER OG LOVER

Arkeologien har gjort mye for å kaste lys over skikker som er omtalt i Bibelen, og har på den måten vist hvor nøyaktig den bibelske beretningen er. Et eksempel på dette er beretningen i 1. Mosebok, kapittel 31, hvor det fortelles at Jakobs hustru Rakel «stjal . . . farens [Labans] husguder». (Vers 19) Det blir fortalt hvorfor Laban gjorde seg den uleilighet å følge etter sin datter og hennes ektemann i sju dager. Det var for å få tilbake «husgudene» sine. (Versene 23, 30) I denne forbindelse er det interessant at et arkeologisk funn i den gamle mesopotamiske byen Nuzi har vist at det fantes en patriarkalsk lov som gikk ut på at når en mann var i besittelse av familiens husguder, var det det samme som å ha skjøtene til sin avdøde svigerfars eiendom. Når en husker at Laban hørte hjemme i den nordvestlige delen av Mesopotamia, og hvor forrædersk han hadde behandlet Jakob, kaster kjennskap til denne loven lys over Rakels merkelige tyveri og over Labans energiske bestrebelser for å finne «husgudene». I Louvre i Paris kan en se flere slike «husguder» som er funnet i forskjellige byer i Mesopotamia. Det at de er så små (10—15 centimeter), forklarer også hvordan Rakel var i stand til å skjule dem i en kamelsal og sitte på dem og nekte å reise seg da Laban foretok sin undersøkelse. — Versene 34, 35.

Et av Louvres største klenodier er en 2,25 meter høy, sort stele som er kjent som «Codex Hammurabi», Hammurabis lovbok. Under et relieff, som viser kong Hammurabi av Babylon som mottar myndighet fra solguden Shamas, står det oppført 282 lover som er skrevet i kileskrift. Ettersom det sies at Hammurabi hersket fra 1728 til 1686 f. Kr., har noen bibelkritikere hevdet at Moses, som skrev ned Israels lover over 150 år senere, bare plagierte denne babylonske kongens lovbok. W. J. Martin viser imidlertid i sin bok Documents from Old Testament Times at denne beskyldningen ikke er sann. Han sier:

«Til tross for mange likheter er det ingen grunn til å anta at hebreeren har lånt noe direkte fra babyloneren. Selv i de tilfelle da to lover avviker lite fra hverandre når det gjelder ordlyden, avviker de mye når det gjelder ånden. Ifølge Hammurabis lovbok ble for eksempel tyveri og det å motta stjålet gods straffet med døden (paragrafene 6 og 22), men ifølge Israels lov bestod straffen i at det skulle ytes erstatning. (2. Mos. 22: 1; 3. Mos. 5: 20—24) Mens det ifølge Moseloven var forbudt å utlevere en trell som hadde rømt, til sin herre (5. Mos. 23: 15, 16), var det ifølge de babylonske lover dødsstraff for å ta imot en rømt slave. — Paragrafene 15, 16, 19.»

I Supplément au Dictionnaire de la Bible skrev den franske orientalisten Joseph Plessis: «Det ser ikke ut til at den hebraiske lovgiver gjorde noen som helst bruk av Babylonias og Assyrias forskjellige lover. Det kan ikke bevises at det er noe i hans verk som er blitt lånt. Selv om det finnes interessante likheter, er de ikke av en slik art at de ikke lett kan forklares ved en kodifisering av skikker som ble fulgt av mennesker som hadde en felles opprinnelse.»

Mens Hammurabis lovbok gjenspeiler en gjengjeldelsens ånd, sier Moseloven: «Du skal ikke hate din bror i ditt hjerte. . . . Du skal ikke ta hevn og ikke bære nag til dine landsmenn, men du skal elske din neste som deg selv.» (3. Mos. 19: 17, 18) Det er således ikke bare blitt bevist at Moses ikke lånte noe fra Hammurabi, men en sammenligning av Bibelens lover og de lover som er skrevet på tavler og steler som arkeologer har avdekket, viser at Bibelens lover står langt over dem som andre folk i gammel tid hadde.

ARKEOLOGIEN OG DE GRESKE SKRIFTER

Hva med de greske skrifter, som vanligvis blir kalt «Det nye testamente»? Har arkeologien bekreftet nøyaktigheten av denne viktige delen av Bibelen? Det er blitt skrevet mange bøker som viser at det foreligger en slik bekreftelse. Så tidlig som i 1890 utgav den franske bibelforskeren F. Vigouroux en bok på over 400 sider som het «Le Nouveau Testament et les découvertes archéologiques modernes» (Det nye testamente og den nyere tids arkeologiske funn). Denne boken inneholder en mengde vitnesbyrd som støtter evangeliene, Apostlenes gjerninger og brevene i de greske skrifter. I 1895 utgav W. M. Ramsay sin nå klassiske bok St. Paul the Traveller and the Roman Citizen, som inneholder mye verdifullt stoff som understreker de kristne greske skrifters autentisitet.

I den senere tid er det blitt utgitt mange andre bøker og vitenskapelige artikler som viser hvordan arkeologien har bekreftet hele Bibelen. I sin bok The Archaeology of the New Testament, som ble utgitt første gang i 1970, skriver E. M. Blaiklock: «En oppsiktsvekkende rettferdiggjøring av den bibelske historie har lært historikere å respektere både Det gamle testamentes og Det nye testamentes autoritet og å beundre nøyaktigheten, den store interesse for sannheten og den inspirerte, historiske innsikt hos de forskjellige skribenter som gav Bibelen dens historiske bøker.»

Ja, det er tydelig at arkeologien støtter Bibelen. Men hvordan er det med andre vitenskapelige områder?

[Kart på side 6]

(Se den trykte publikasjonen)

Karan

Ebla

Mari

Nuzi

Babylon

Lagasj

Ur

Sumer

Den persiske bukt

[Bilde på side 6]

Ziggurat avdekket i Ur i det gamle Kaldea

[Bilder på side 7]

Husgud (funnet i Lagasj)

Hammurabis lovbok