Jehova — et sterkt tårn

DEN som setter sin lit til Jehova, blir berget. Det var noe to kjødelige søstre i den sørøstlige delen av Frankrike erfarte. Den ene av dem forteller:

«Klokken var halv ett om natten, og vi lå begge og sov i fred og ro. Plutselig ble vi vekt av en uvanlig lyd fra kjøkkenet, og like etterpå stod det en mann i døråpningen. Grepet av panikk ropte min søster: ’Jehova, Jehova, hjelp oss!’ Dette fikk mannen til å gi oss ordre om å tie stille, samtidig med at han truet oss med kniv og rasp. Vi gjenvant imidlertid roen, noe vi kan takke Jehova for, og kledde på oss.

Inntrengeren hadde klatret opp på balkongen vår i sjette etasje og hadde skåret seg i hånden da han knuste kjøkkenvinduet for å komme seg inn. Jeg stelte derfor såret og laget mat og kaffe til ham for å hjelpe ham til å bli klar i tankene, for det var tydelig at han hadde drukket. Jeg snakket også med ham om Jehova og fortalte at vi satte vår lit til ham. Han svarte at han ikke kjente Jehova, og hånte til og med hans navn. Mens han så på, leste søsteren min fra Bibelen, og jeg bad en stille bønn. Tydeligvis irritert over en slik ro tok han opp et stykke av den istykkerslåtte vindusruten og holdt den mot halsen på søsteren min, samtidig med at han holdt kniven mot nakken hennes og sa: ’Bare et lite trykk og blodet vil flyte!’ Jeg reiste meg hurtig og sa med tydelig stemme: ’Du kan ikke skremme oss, for vi har Jehova, som kan holde oss oppe og utfri oss. Selv om du skulle drepe oss, har vi håpet om en oppstandelse.’ Lamslått av disse ordene avholdt han seg fra å sette sin trusel ut i livet.

Klokken var omkring kvart på tre på natten da han sa at han ville gå, og jeg fulgte ham til døren. På veien ut sa han: ’OK. Jeg forstår at Jehova er sterkere enn meg.’ Etter at vi hadde lukket skoddene til kjøkkenvinduene, bad vi, fylt av takknemlighet, en bønn til Jehova, vår Gud, som ikke hadde sviktet oss.» — Ordsp. 18: 10.