Helbredelse ved bønn — hvordan foregår det?
«Piken med nakkestøtten der nede! Du kan bare ta den av. Du er blitt helbredet. Kom opp hit og pris Jesus.» Piken går fra plassen sin og fram til alteret. Hun sier at hun har hatt 12 operasjoner og har vært ufør på grunn av leddgikt siden 1973. Hun står foran presten og beveger hodet fram og tilbake. Presten velsigner henne, publikum klapper, og presten sier: «Hun er blitt helbredet!»
Tenk hvor glad en som hadde kronisk leddgikt, ville bli hvis han ble helbredet! Men kan virkelig noe sånt skje?
Slike beretninger som den ovenstående, som er hentet fra Worcester-avisen Sunday Telegram, syns å tyde på at det kan skje. Og da er det ikke rart at vår tids helbredelse ved bønn vekker stor oppmerksomhet. Syke mennesker strømmer til helbredelsespredikantene og håper på å bli kvitt sine lidelser. Blir forhåpningene innfridd? Kan virkelig helbredelse ved bønn gjøre slutt på sykdommer? Hvordan foregår det?
HVA ER DET EGENTLIG?
Den slags helbredelser finner sted under forskjellige ytre former. I den vestlige verden skjer der ofte under møter som arrangeres av vekkelsespredikanter, men også av prester i de noe større kirkesamfunn — og de er da kanskje knyttet til den karismatiske bevegelse. Disse predikantene påstår at de etterligner Jesus Kristus og hans apostler, og de mener at det er Gud selv som gir dem deres makt til å helbrede.
Så har vi «mirakeldoktorene» i de ikke-kristne religionene — voodoo-prestene, heksedoktorene, medisinmennene og så videre. De tror at sykdommer forårsakes av onde ånder, og de utfører seremonier som skal drive åndene bort.
En annen gruppe er de «psykiske kirurger», som foretar noe de kaller «psykiske operasjoner». I Filippinene påstår de for eksempel at de med bare hendene kan gjøre inngrep i kroppen på syke mennesker og fjerne sykt vev og blodpropper. Deres «pasienter» skal etter sigende være fullt bevisste, og etterpå er det ingen arr å se.
Endelig har vi dem som sier at deres «helbredelser» ikke har noe som helst med tro eller religion å gjøre. De sier at det er en naturlig prosess, en utnyttelse av en mystisk helbredende kraft som finnes omkring oss eller i selve kroppen. Noen av dem foretrekker å si at de foretar «psykiske helbredelser» i stedet for «helbredelser ved bønn».
BLIR FOLK FRISKE?
Svaret vil være avhengig av hvem du spør. De troende forteller om helbredelser de har vært vitne til eller selv har erfart. Tvilerne forteller om undersøkelser som har vært foretatt av såkalte mirakuløse helbredelser, og som har gitt den konklusjon at det ikke fant sted noen helbredelse. Hvorfor er det slike motstridende meninger om saken?
Ofte kan det skje en feil. En kvinne trodde oppriktig hun var blitt helbredet for livmorkreft. En klinisk prøve tydet på at hun hadde kreft, og dermed gikk hun til en som hevdet at han kunne helbrede ved bønn. Neste gang hun tok prøven, var den negativ. Hun er overbevist om at hun var blitt helbredet ved bønn. Men legen hennes sa at den første prøven rett og slett hadde gitt et feilaktig resultat, noe som av og til forekommer.
Andre ganger dreier det seg om mennesker som desperat håper på et mirakel, og som så hengir seg til ønsketekning. En ung pike som led av fremskreden kreft, gikk til en som drev med helbredelse ved bønn. Etterpå ble hun igjen undersøkt av legen sin. «Da legen så meg, kunne han ikke tro sine egne øyne,» sa hun lykkelig. «De regnet med at jeg skulle dø i løpet av to måneder. Men ingenting hadde skjedd . . . Jeg skulle egentlig ikke vært i live, og jeg vet ikke hvorfor Gud har reddet meg.» Dessverre døde piken mindre enn ett år etter dette.
En gang skulle en lege ha uttalt at pasienten hans var kommet seg ved et mirakel. Da en journalist fulgte opp saken, viste det seg at imidlertid at legen betraktet ordet «mirakel» som en «talemåte». Han var sikker på at helbredelsen hadde vært en «naturlig foreteelse». «Jeg tror ikke vi kan bevise at Gud personlig grep inn,» sa han. «Jeg har sett det samme skje når helbredelse ved bønn ikke var inne i bildet i det hele tatt.»
Enkelte faktorer gjør det vanskelig å avgjøre hva som egentlig førte til visse «helbredelser». Vi har fremdeles bare en mangelfull forståelse av den virkning sinnet har på kroppens helse. Det er dessuten umulig å forutsi utviklingen av mange sykdommer. Noen går tilbake uten at man kjenner grunnen. Mange sykdommer leges av kroppen selv, av og til ved medisiners hjelp. Dr. William A. Nolan mente at de intense følelser som vekkes når enkelte helbredelsespredikanter er i aksjon, kan føre til at enkelte sykdommer leges raskere av kroppen enn tilfelle ellers ville være. Man bør også merke seg at mange av de påståtte helbredelser bare utgjøre en ubetydelig bedring i tilstanden hos den syke.
Noen helbredelsespredikanter erkjenner den mulighet at mange av helbredelsene ikke er mirakuløse. En prest som er knyttet til den karismatiske bevegelse, sa: «Enkelte [helbredelser] er psykosomatiske, enkelte hysteriske og noen kan forklares ut fra naturlige årsaker.» Så la han til: «Det gir meg ingen problemer, for de er likevel virkelige.»
Det er naturligvis ikke alle som godtar den tanke at helbredelsene har en naturlig forklaring. Mange tror oppriktig at det skjer mirakler, og at de syke helbredes av en eller annen overmenneskelig kraft. Enkelte kan derfor resonnere som så: «Kanskje vil jeg kunne bli helbredet ved bønn, kanskje ikke. Men hvilken skade kan skje om jeg forsøker det?» Dette er et viktig spørsmål.