En dag i en misjonærs liv

«NÅ RINGTE det. Er klokken halv sju?»

«Kanskje den er fem på. Da er det bare fem minutter igjen til frokost. Nei, slapp av; den er bare halv sju. Vi har plenty med tid.»

Dette er en typisk samtale mellom værelseskameraten min og meg tidlig om morgenen. Vi synes fremdeles det er tidlig å stå opp klokken halv sju, selv om vi har gjort det i årevis. Vi er Jehovas vitner og bor i et misjonærhjem her i Taipeh i Taiwan, og hver morgen klokken sju samles vi og de andre misjonærene for å drøfte et bibelsk spørsmål før frokost.

De forskjellige medlemmene av «familien» tar seg etter tur av slike oppgaver som det å lage mat, foreta innkjøp, gjøre rent i huset og andre plikter. Det innbefatter å ringe med de klokkene som hjelper oss til å bli ferdige i tide til måltidene og andre virksomheter.

VÅR OPPGAVE SOM MISJONÆRER

Når du hører ordet «misjonær», ser du kanskje for deg en sykepleier kledd i hvitt eller en lærer som underviser en skoleklasse i en eller annen avsidesliggende landsby. Men det var ikke et slikt oppdrag Jesus gav sine etterfølgere. Han oppfordret dem til å gjøre disipler. (Matt. 28: 19, 20) Vi betrakter derfor det å undervise menneskene i Bibelens sannheter som vår viktigste oppgave her i vår misjonærtildeling, akkurat som Jehovas vitner overalt betrakter forkynnelsen som det viktigste.

Som misjonærer bruker vi minst 140 timer hver måned i forkynnelses- og undervisningsarbeidet. For å finne dem som skulle ønske å lære mer om Guds Ord, bruker vi omtrent halvparten av denne tiden til å gå fra hus til hus og snakke med folk ved dørene. Vi bruker så resten av tiden til å gå tilbake til dem som tidligere har vist en viss interesse for Rikets budskap, og lede gratis hjemmebibelstudier med enkeltpersoner og familier som ønsker å lære mer. Vi benytter en bestemt, systematisk fremgangsmåte som blir brukt av Jehovas vitner verden over, når vi studerer med disse menneskene, og vi kan på den måten hjelpe buddhister og andre som tidligere kanskje ikke har hatt noen kjennskap til Bibelen, til å bli kjent med dens grunnleggende læresetninger. Dette kan kanskje ta fra seks måneder til et år, men når folk har fått en slik undervisning, vil de være bedre i stand til å avgjøre om de ønsker å bli kristne vitner for Jehova eller ikke.

DEN DAGLIGE RUTINE

Det er åndelige ting som er det sentrale i vårt liv. Det er derfor vi begynner dagen med en bibelsk drøftelse på mandarin eller nordkinesisk, det offisielle språket i Taiwan. Disse drøftelsene gjør at dagen får en oppbyggende og trosstyrkende start. Av og til byr de på humoristiske innslag. Ved en anledning ble for eksempel en av de nyere misjonærene nokså forfjamset da de andre lo da hun kommenterte et bestemt skriftsted. Hun kunne ikke se noe morsomt i det hun hadde sagt om at Jesus er vår Øversteprest. Det var nemlig det hun trodde hun hadde sagt. Men en liten feil hadde gjort at hun sa at Jesus er vår store kylling!

Etter frokosten bruker vi 15 minutter til å innøve noen nye kinesiske ord eller uttrykk. Vi forsøker å lære 20 i uken. Disse blir skrevet på en tavle, og hver morgen gjør en kinesisk søster som bor i hjemmet vårt, tapre forsøk på å korrigere det vi sier. Vi setter pris på hennes hjelp når det gjelder å forbedre vår setningsbygning og vår uttale (som på kinesisk innbefatter forskjellige toner), for det hjelper oss til å bli mer effektive når vi underviser folk i Guds Ord.

Etter at det er blitt bedt en bønn, går vi så hver til vårt for å gjøre oss i stand til dagens virksomhet. De fleste av oss bruker to—tre timer om formiddagen til å gå fra hus til hus og snakke med folk i vårt tildelte distrikt. Ja, hvert misjonærpar har en del av byen som de konsentrerer seg om. Vi forsøker å finne interesserte mennesker og gradvis bygge opp en gruppe av lovprisere av Jehova som med tiden kan danne kjernen i en ny menighet av Jehovas vitner.

Vitnearbeidet blir her utført stort sett på samme måte som overalt ellers i verden. Men det er visse ulikheter. Det gjelder for eksempel måten vi kommer til distriktet på. Jeg husker godt at et av de første inntrykkene jeg fikk da jeg kom til Orienten, var at det kryr av folk overalt. Min partner og jeg bruker buss til og fra distriktet. Det finnes en masse busser, men alle er like overfylt. En vil ikke kunne forestille seg hvordan det er i rushtiden, hvis en ikke har opplevd det. Vi er nå blitt nokså flinke til å presse oss inn på bussen og ut igjen. Men inntil vi ble vant til det, var det ikke uvanlig at veskene våre fremdeles var inne i bussen bak lukkede dører mens vi stod på veien og holdt fast i veskehanken! En god del misjonærer foretrekker å bruke små motorsykler eller scootere, ettersom det er mer praktisk og økonomisk.

Som overalt ellers i verden i vår tid blir folk her etter hvert mer mistenksomme overfor andre. Men den tradisjonelle kinesiske vennlighet kommer ofte til uttrykk når vi besøker folk. Det er fortsatt vanlig at vi blir invitert inn, blir bedt om å sitte ned og blir servert te eller vann som har en slik temperatur at vi må trekke ut samtalen inntil det går an å drikke det vi har fått! I Taiwan er det ikke uvanlig at selv folk med svært liten interesse for Bibelen tar imot litteraturen vår. Vi kan derfor levere mye litteratur i hjemmene, og denne litteraturen kan kanskje bli lest av noen som er mer interessert enn den beboeren som først hørte på oss.

Når vi foretar gjenbesøk hos folk, finner vi at mange, også buddhister og slike som er tilhengere av Confucius’ filosofi, er villige til å drøfte tingene videre og til og med ha et regelmessig bibelstudium. Vanligvis kan jeg derfor lede ti eller flere bibelstudier i uken. At jeg ikke leder flere, skyldes bare at den tid jeg har til rådighet til dette, er begrenset. Mange av disse kommer på møtene våre helt fra begynnelsen av, slik at mellom 20 og 50 prosent flere enn det finnes vitner i området, er til stede.

VÅRE MATERIELLE BEHOV GODT DEKKET

Det blir sørget meget godt for oss misjonærer. Selskapet Vakttårnet er klar over at misjonærer som bor i et fremmed land, ikke selv kan dekke sine materielle behov så lett som i sine hjemland. Ja, i mange land har myndighetene bestemt at misjonærer ikke skal ha verdslig arbeid. Det er derfor blitt truffet tiltak for å dekke våre materielle behov. Vi får ikke noen lønn, men Selskapet leier eller kjøper et passende hus hvor en gruppe misjonærer som arbeider i en by, kan bo. I Taiwan vil dette i de fleste tilfelle bety at mellom fire og åtte personer bor i et misjonærhjem. Min misjonærpartner og jeg bor imidlertid i det misjonærhjemmet hvor Selskapet også har sitt avdelingskontor, og det kan være opptil 18 personer som bor her.

Ved hjelp av et fond blir de pengene misjonærene trenger for å kjøpe mat, betale husleie og så videre, skaffet til veie. Dessuten får hver enkelt av oss en liten godtgjørelse som gjør det mulig for oss å kjøpe ting vi trenger i det daglige liv. I Taiwan tilsvarer dette omkring 60 norske kroner pr. måned. Vi får også en godtgjørelse som skal hjelpe oss til å dekke våre reiseutgifter, og Selskapet gir oss dessuten en liten konto for personlige utgifter som skal hjelpe oss til å kjøpe de klær vi trenger, og betale reisen til stevner og så videre. Så vi er svært takknemlige for at vi ikke behøver å bekymre oss om materielle ting, men kan vie vårt misjonsarbeid all vår tid og oppmerksomhet.

Ettersom vi vet at alt dette er mulig fordi våre medtroende som ikke er i stand til å tjene som misjonærer i fremmede land, i sin kjærlighet har gitt bidrag, bestreber vi oss på å vise vår verdsettelse hovedsakelig på to måter. For det første forsøker vi å gjøre vår misjonærtjeneste så effektiv som mulig. For det annet betrakter vi pengene som noe som tilhører Herren, og forsøker derfor å bruke dem på en forstandig måte. Når vi har kjøkkentjeneste, får vi anledning til å gjøre nettopp det.

KJØKKENTJENESTE

Matlagingen går på omgang. Det betyr at vi med visse mellomrom har det vi kaller kjøkkentjeneste.

Når vi er ferdige med frokosten og har vasket opp, går vi til markedsplassen. Om morgenen har de to markedsplassene i nærheten av hjemmet vårt et kolossalt utvalg av friske grønnsaker, kjøtt, fisk og frukt. Kinesiske selgere liker å kjøpslå om prisen, og dette kan være hyggelig, samtidig som det også gjør det mulig å spare penger. Vi har blitt eksperter når det gjelder å vite hvor mye vi skal betale, og når det er sesong for de forskjellige tingene, slik at vi kan bruke de pengene vi har fått til rådighet når vi har kjøkkentjeneste, på en forstandig måte.

Vi har oppdaget mange grønnsaker og frukter som vi aldri hadde sett før. Forståelig nok var vi til å begynne med litt forsiktige med å kjøpe dem ettersom vi ikke visste hvordan vi skulle tilberede dem. Men slike bekymringer behøver en ikke å ha. Hvis du spør selgeren, vil han eller hun mer enn gjerne fortelle deg hvordan en tilbereder de forskjellige tingene. Det har gjort at vi nå har kommet til å like slike nye grønnsaker som søtpotetblad og en liten, grønn, trekantet stilk med en knopp i toppen og en lukt som minner litt om lukten av hvitløk, men som ikke er så sterk. Når vi lærer å spise det den lokale befolkning spiser, vil vi spise sunn kost, samtidig som vi ikke lar noe av det Herren har skaffet til veie, gå til spille.

De levende kyllingene, den levende fisken og de nyslaktede grisene og kyrne og alle de friske grønnsakene som ligger på bordene, gjør at atmosfæren og aromaen på markedsplassene her skiller seg ut fra det vi hadde vært vant til i andre land. Det skulle for eksempel en god del selvkontroll til for at jeg ikke skulle skrike høyt da jeg første gang så en selger ta en kniv og skjære halsen over på en kylling som en kunde nøye hadde sett seg ut.

I tillegg til den vanlige markedsplassen er det ikke et uvanlig syn å se gater og smug nærmest blokkert på grunn av klær, stoffer og nipsgjenstander som er stilt ut for å lokke kunder. Hvis vi ikke lar vår nysgjerrighet løpe av med oss, kan vi fort få handlet det vi skal, og komme oss tilbake til hjemmet for å tilberede middagsmåltidet, som er dagens hovedmåltid. Om kvelden har vi en kafeteriaordning, ettersom det gjør det mulig for dem som leder bibelstudier om ettermiddagene og kveldene, å ha en mer fleksibel timeplan. Dette gjør det også mulig for den som har kjøkkentjeneste, å gjøre rent i huset, ta seg av sin private klesvask og ellers forberede seg med tanke på virksomheten i løpet av de neste sju dagene.

SOM EN VIRKELIG FAMILIE

Selv om familien vår er større enn de fleste misjonærfamilier i Taiwan, føler vi oss virkelig som en familie. Vi har for eksempel vårt eget familiestudium om mandagskveldene. Først bruker vi en time på å studere Bibelen ved hjelp av bladet Vakttårnet. Deretter studerer vi noen sider i en av Selskapets nyeste innbundne bøker, slik at vi kan holde oss à jour med de nyeste opplysningene, selv om det er enkelte av disse publikasjonene vi ikke har på kinesisk. Ved frokostbordet leser vi opplevelser og rapporter fra Jehovas vitners årbok og stoff fra Vår tjeneste for Riket (på kinesisk) som vi vil behandle på et møte i menigheten den uken. Av og til har vi mer uformelle sammenkomster eller drar på piknik sammen. Alt dette knytter oss sammen, slik at vi blir mer som en familie.

ER DET VERDT DET?

Noen lesere vil kanskje synes at alt strevet med å lære et nytt språk må gjøre misjonærlivet til en slik byrde at det ikke er verdt det. Men jeg føler det ikke slik, selv om det å lære kinesisk ikke var lett for meg. Det at vi vet at det er et stort behov for å kunngjøre det gode budskap i vårt distrikt, er for eksempel alltid noe som virker stimulerende på meg. Ja, selv om antallet av vitner i Taipeh er blitt tredoblet i løpet av den tiden jeg har vært her, klarer vi ikke engang å gjennomarbeide distriktet vårt én gang i året! Det hender gang på gang at rettferdselskende mennesker forstår at de har funnet sannheten selv om den blir forkynt av en misjonær med begrensede språkkunnskaper. Som et eksempel på dette har jeg lyst til å fortelle en opplevelse en av mine medmisjonærer hadde for noen år siden.

Hun hadde bare vært i Taiwan i tre måneder og holdt fremdeles på å lære kinesisk da hun traff en ung universitetsstudent som tilhørte en buddhistisk familie. Denne piken hadde opplevd mange sørgelige ting. Blant annet hadde to av familiemedlemmene dødd. Hun hadde oppsøkt noen av kristenhetens kirkesamfunn i et forsøk på å finne trøst, men uten resultat, og hun tvilte på at denne nye misjonæren kunne hjelpe henne.

Helt fra begynnelsen av var imidlertid den unge kvinnen imponert over hvordan misjonæren trass i sine begrensede språkkunnskaper kunne bruke Bibelen for å besvare hennes spørsmål. Hun begynte snart å overvære møtene og gjorde hurtige fremskritt. Etter at hun hadde studert Bibelen i ni måneder, var hun glad for å kunne bli døpt som et innviet vitne for Jehova. I flere år tjente denne kvinnen som hjelpepioner hver måned, noe som betydde at hun brukte 60 timer i måneden i forkynnelsen av Riket, selv om hun var skolelærer på heltid. Hun har nå sluttet sitt arbeid og er blitt et medlem av Betel-familien her i Taipeh. Mange lignende opplevelser kunne fortelles for å vise at det virkelig er anstrengelsene verdt å være misjonær i et fremmed land.

Alle ærlige og oppriktige mennesker gleder seg over å kunne dele gode ting med andre, og det er en slik glede som får Jehovas vitner hvor de enn befinner seg, til å være så nidkjære i sitt forkynnelses- og undervisningsarbeid. Men jeg setter stor pris på det privilegium det er å tjene i et land hvor millioner av mennesker ennå ikke har sett Bibelen. Hvilken glede bringer det ikke å hjelpe noen til å bli kjent med det enestående håp som finnes i Guds Ord! Selv om vi misjonærer ikke får noen lønn, får vi del i langt større velsignelser. Vi opplever for eksempel å stå i et nært forhold til mange orientalere som på grunn av det flittige arbeid misjonærer fra andre land har nedlagt, har vendt seg bort fra den nytteløse tilbedelsen av avguder og begynt å tilbe den levende Gud, Jehova. Som enkeltpersoner har vi opplevd de store velsignelser det bringer å stole fullt ut på Jehova og hans synlige organisasjon som misjonær i et fremmed land.

Så selv om værelseskameraten min og jeg ikke akkurat er så begeistret for å stå tidlig opp om morgenen, er vi glad for at det er noen som sørger for at klokken ringer halv sju hver morgen. Det gir oss en tidlig start på dagen, en dag som vi vet vil bli fylt med mye gagnlig arbeid og mange interessante opplevelser i misjonærtjenesten.

[Bilde på side 13]

Vi studerer språket tidlig om morgenen og praktiserer senere det vi har lært, i forkynnelsen