Hun fant kilden til økt glede

En hjertevarmende rapport fra Trinidad

«LÆRER sier opp sin stilling for å bli misjonær.» I 1955 utgjorde disse ordene overskriften på en artikkel i vår lokale dagsavis, The Trinidad Guardian. Hvem var denne læreren? Hva var det som fikk henne til å treffe en slik avgjørelse? Mistet hun noe ved å ta et slikt skritt? Er hun fremdeles misjonær?

Sylvia ble født i en rolig liten landsby ved navn Flanagin Town i det indre av Trinidad. I det lille samfunnet var det få som kunne lese og skrive, og den eneste skolen på stedet ble drevet av katolske lærere under overoppsyn av en prest som besøkte distriktet en gang i uken. Sylvia gikk på denne skolen, og senere ble hun praktikant ved den samme skolen. I 1940-årene begynte hun å få åndelig opplæring av en eldre mann og hans kone, som begge var Jehovas vitner. Denne mannen og hans kone møtte motstand fra innbyggere i landsbyen som nærte fordommer mot deres religion, men de fortsatte modig å forkynne Bibelens budskap for alle som bodde der. Et annet par sluttet seg til dem, og denne lille gruppen gjorde bruk av transportable grammofoner som de brukte for å spille plater med bibelske prekener. Etterpå tilbød de folk litteratur som forklarte budskapet nærmere.

EN GLEDERIK TID BEGYNNER

Sylvias bestemor pleide å høre på disse grammofoninnspilte prekenene og ta imot en del litteratur, som hun imidlertid la vekk uten noen gang å lese den. Men Sylvia leste publikasjonene. Da hun var 17 år gammel, oppsøkte hun derfor vitnene og bombarderte dem med spørsmål. Snart begynte hun å overvære bibelstudiemøter sammen med de fire vitnene der i landsbyen. Disse fem pleide å sitte og drøfte Bibelen i lyset fra en parafinlampe, ettersom det ikke fantes elektrisitet.

Det neste Sylvia gjorde, var å snakke med bestemoren sin og noen av lærerne om det hun lærte. Snart ble det kjent i hele landsbyen at Sylvia i hemmelighet hadde overvært Jehovas vitners møter. Hvordan kunne en aktiv katolikk gjøre det? Var hun ikke et medlem av sangkoret og et «Marias barn»? Var hun ikke praktikant i den katolske skolen? Hva ville pateren si? Hva ville han gjøre? Presten utviste Sylvia fra skolen, idet han skriftlig gjorde henne oppmerksom på at hun ikke lenger kunne arbeide som lærer ved skolen fordi hun fortsatte å overvære det han mente var en falsk religions gudstjenester.

Dette la ikke noen demper på Sylvias glede. Nei, en tid etter dette ble hun døpt som et symbol på sin innvielse til Jehova Gud. I 1949 begynte hun ved statens lærerskole, og i 1950 tok hun eksamen. De neste fem årene underviste hun ved forskjellige offentlige skoler, men i 1955 sluttet hun som lærer for å bruke all sin tid til å dele Bibelens «gode budskap» med andre. (Matt. 24: 14, NW) Hvorfor sluttet Sylvia i sin stilling? Hvorfor gav hun avkall på den fordel det er å ha en fast lønn, for å kunne forkynne på heltid som «pioner» uten å ha en fast inntekt?

HVORFOR?

Spør Sylvia selv, og hun vil gi deg flere interessante grunner. Noe som medvirket til dette, var at hennes mor, selv om hun var imot vitnene, lot Sylvia få tilbringe hver ferie sammen med en tante som var et av Jehovas vitner. I ferien pleide Sylvia å bruke en god del av tiden til å dele Bibelens budskap med andre. Sylvia likte disse feriene svært godt og kom hjem åndelig styrket og enda mer overbevist om nødvendigheten av å fortelle det herlige «gode budskap» til så mange som mulig. Hun ble dessuten etter hvert klar over at Riket bør stå på førsteplassen blant de ting en kristen prioriterer. (Matt. 6: 33) Sylvia fant ut at i hennes tilfelle var det viktigere å kunngjøre Bibelens sannhet enn å være opptatt på heltid i et verdslig arbeid.

Sylvia kan ennå snakke om det dype inntrykk enkelte pionerer, for eksempel Constance Mills og Maude De Freitas, gjorde på henne. Hun husker tydelig hvordan de gledet seg i Jehova, deres store nidkjærhet i heltidstjenesten og deres enestående evne til å snakke om Riket og gjøre det levende for henne. Sylvia beundret også gamle bror William Jordan og husker godt de samtalene hun hadde med ham når de spiste lunsj sammen, og hvordan de hjalp henne til å feste sinnet på tjenesten for Jehova. Hun sa derfor opp stillingen som lærer for å bli pioner. Hva hadde hun måttet gi avkall på? «Å bli pioner betydde at jeg måtte forlate et komfortabelt hjem og gi opp min karriere. Jeg måtte si opp min forsikringspolise og slå fra meg tanken om å kjøpe bil,» sier hun. «Men jeg var klar over at alt jeg hadde, var innviet til Jehova, og det avgjorde saken.»

Sylvia vil også fortelle deg at beslutningen om å bli pioner bare var en av flere viktige beslutninger. En annen beslutning hun traff, var når det gjaldt et slikt personlig spørsmål som inngåelse av ekteskap. Hun er enslig og føler ikke at hun er uheldig stilt av den grunn. Hun driver ikke noen kampanje for den enslige stand, men selv har hun bestemt seg for å forbli ugift. «Det er ikke det at det ikke er brødre som har spurt meg. Jeg har fått mine ’tilbud’,» sier hun. «Men jeg har truffet min avgjørelse, og jeg lever et rikt og lykkelig liv. Jeg føler ikke at jeg går glipp av noe. Jeg er i hvert fall altfor travelt opptatt til å bekymre meg om den slags.» — Matt. 19: 10—12.

VELSIGNELSER ØKER GLEDEN

Noe som også skulle vise seg å bli til velsignelse, var det at Sylvia ble sendt tilbake til Trinidad som spesialpioner etter at hun var blitt uteksaminert fra misjonærskolen Gilead i 1959. Hun hadde imidlertid med stor forventning sett fram til å tjene i et fremmed land, og hun innrømmer åpent: «Jeg ble litt skuffet da jeg hørte at jeg skulle bli sendt tilbake til Trinidad og bli stilt overfor de samme, vante omgivelsene.» Men viste dette seg å bli til glede for henne?

Sylvia sier følgende om hvordan Jehova har brukt henne: «Han har brukt meg til å være med på å hjelpe hele grupper på seks, fire og tre personer og noen ganger en eller to personer. Jeg har hatt det privilegium å hjelpe fire kjødelige brødre og søstre og deres ektefeller. Det varmer meg om hjertet å se og høre dem uttale seg med begeistring om Jehova og hans rike.» Det har nesten ikke noen gang vært arrangert dåp uten at en av dem Sylvia har studert med, har vært blant dåpskandidatene.

Sylvia har ikke bare hatt det lett. Ett år brant det huset hun og hennes pionerpartner bodde i, ned til grunnen, og de mistet alt de eide. Men andre av vitnene lot dem få bo hos seg og gav dem mat og klær inntil de kunne klare seg selv igjen. — Mark. 10: 29, 30.

I 1968 måtte Sylvia treffe en viktig beslutning. Hun sier: «Jeg ble stilt overfor blodspørsmålet, ettersom jeg måtte gjennomgå en større underlivsoperasjon. Operasjonen var vellykket. Det ble ikke gjort bruk av blod, men jeg var svært svak og nedtrykt etterpå. Jeg måtte bestemme meg for om jeg skulle fortsette i heltidstjenesten eller ikke. Noen av de andre vitnene mente at jeg burde slutte i heltidstjenesten fordi jeg var for svak. Men Jehova hørte mine bønner og reiste meg opp igjen. Han fornyet min styrke, og etter tre måneder var jeg tilbake på feltet for å lete etter velvillige mennesker. (Jes. 40: 28—31) Selv tror jeg at jeg nå, takket være Jehova, er i stand til å utrette mer enn jeg gjorde før operasjonen.»

Sylvia har et vinnende vesen. Når hun kommer gående på gaten, ser en en slank, pikeaktig skikkelse, fornuftig og smakfullt kledd, med et sjarmerende smil og et tiltalende ansikt. Det faller så naturlig for folk å ta imot hennes tilbud om bibelsk litteratur. Når hun snakker, smitter hennes livsglede over på tilhørerne. Hun peker på Jehova som kilden til lykke: «Å erfare Jehovas kjærlige omsorg i årenes løp og samarbeide med ham har vært en enestående og i høy grad givende opplevelse. Jeg takker ydmykt Jehova.» Ja, ’de saktmodige gleder seg enn mer i [Jehova]’. — Jes. 29: 19, EN.