Å tjene Jehova på hans hellige fjell

Fortalt av Fred Germann

I ENKELTE deler av verden nærer folk en overtroisk ærefrykt for fjell. På meg har alltid fjellene, og spesielt Alpene, øvd en uimotståelig tiltrekningskraft. Og det er vel kanskje ikke så rart i betraktning av at jeg er født i Sveits. Helt siden barndommen har jeg beundret de majestetiske fjellenes overveldende skjønnhet og betraktet dem som et taust vitnesbyrd om Guds herlighet. Jeg er nå 86 år gammel, men når jeg ser slike høye topper og tinder, minner det meg alltid om profetien i Mika 4: 1, 2, som forteller om besluttsomme menn og kvinner som samles på «[Jehovas] fjell», stedet for den rene tilbedelse, som er høyt hevet over all falsk religion. Hvilket privilegium har det ikke vært for meg å være vitne til oppfyllelsen av denne profetien! Men akkurat som det krever besluttsomhet og anstrengelser å bestige et fjell i Alpene, har jeg måttet overvinne mange fjellignende hindringer for å kunne holde fast ved den rene tilbedelse. (Matt. 17: 20) Skal jeg fortelle litt om noe av det jeg har opplevd?

De første glimt av ’fjellet’

I 1903 fikk min mor sitt første glimt av den sanne tilbedelses «fjell». Hun bodde da i Bernese Oberland i Sveits. Hun leste en bibelsk traktat som fortalte om et kommende tusenårsrike med Kristus som konge som skulle tre i stedet for den nåværende urettferdige ordning. Hun ble så begeistret over dette budskapet at hun ikke kunne la være å fortelle sine naboer om det. En kveld fikk hun besøk av en rasende pastor. Men med Bibelen i hånd var hun rede til å besvare de spørsmålene hun fikk. Den gangen var jeg åtte år gammel.

Mor symboliserte snart sin innvielse til Gud ved vanndåpen. I den delen av Sveits hvor vi bodde, var det bare en eneste liten gruppe kristne med en ’tro som kan flytte fjell’. (1. Kor. 13: 2) Det var i den lille byen Thun, hvor Selskapet Vakttårnets sveitsiske avdelingskontor skulle bli opprettet over 60 år senere. Selv om møtestedet lå langt fra hjemmet vårt, overvar mor møtene så ofte hun kunne. Den gang var det hovedsakelig to kjødelige brødre, som begge var svært flinke til å undervise, som førte tilsyn med menigheten i Thun. En av dem hadde vært i «Bibelhuset» i Allegheny (som senere ble en del av Pittsburgh) i Pennsylvania i USA og hadde vært med på å oversette femte bind av Studies in the Scriptures (Studier i Skriften) til tysk.

Dessverre sluttet begge disse brødrene å følge den store Leder, Jesus Kristus, og begynte å ’sette lit til sitt vett’. (Ordsp. 3: 5) De utviklet gradvis en kritisk ånd. Mor, som ikke visste hvor hun ellers skulle gå, fortsatte en tid å komme sammen med denne gruppen, men hun begynte snart å miste sin glød for tjenesten for Gud og sluttet til sist å gå på møtene. Hun fortsatte imidlertid å snakke med meg om sannheten, og da den første verdenskrig brøt ut, begynte jeg å vise virkelig interesse.

I 1915 ble det så arrangert møter i den lille byen Frutigen, hvor vi bodde. En person på stedet stilte sitt hus til rådighet for fremvisning av pastor Russells Skapelsens fotodrama. Denne kombinerte film- og lysbildefremvisningen, som bestod av fire deler, og som varte i sammenlagt åtte timer, fremstilte Guds hensikt fra skapelsen av og opp gjennom menneskenes historie til denne guddommelige hensikt med jorden og menneskene når sin klimaks ved slutten av de 1000 år. Både mor og jeg var imponert over denne bemerkelsesverdige fremvisningen. Vi kom på den måten igjen i kontakt med bibelstudentene, som i dag er kjent som Jehovas vitner. Hvor glade var vi ikke! Våre føtter stod nå på «[Jehovas] fjell».

Alpene eller Jehovas fjell?

Den gang var jeg en ivrig fjellklatrer. Jeg gikk så langt at jeg ofte satte livet på spill. Men det hendte at jeg spurte meg selv: ’Hva er egentlig hensikten med livet, og hvorfor setter ikke Kilden til hele dette vakre skaperverket en stopper for urettferdighet og lidelser?’ Ved å være til stede på møtene og studere Vakttårnets publikasjoner ble jeg etter hvert bedre kjent med Bibelen og dens Forfatter, Jehova Gud. Om høsten i 1915 besluttet jeg derfor at min kjærlighet til de sveitsiske fjellene fra nå av skulle komme på annenplass i forhold til min kjærlighet til den sanne tilbedelses «fjell». Jeg innviet mitt liv til Jehova og ble døpt av bror Emile Lanz i hans leilighet i Bern. På den tiden førte dr. Lanz tilsyn med arbeidet i Sveits og Frankrike.

Jeg var da 20 år gammel og hadde sett fram til en lovende karriere ved det sveitsiske postverket. Men fra nå av valgte jeg Jesus som min Leder, og jeg ønsket å «følge i hans spor». (1. Pet. 2: 21) Jeg skrev derfor til bibelstudentene og bad om en forsyning av bibelsk litteratur som jeg kunne bruke i evangeliseringsarbeidet. Jeg fikk tilsendt en svær pakke med traktater. Nettopp på det tidspunktet kom jeg på grunn av mitt arbeid til å bo i den lille byen Huttwil. ’Nå må du se å komme i gang!’ sa jeg til meg selv. Det gikk oppoverbakke, for å si det slik, og jeg var helt alene, men jeg fikk den nødvendige styrke til å holde ut ved å studere Guds Ord og Selskapets publikasjoner hver dag. Hebreerne 13: 11—15 gav meg også den nødvendige besluttsomhet. Da jeg hadde forkynt overalt i denne lille byen, drog jeg til nærliggende landsbyer og gikk tilbake til slike som viste interesse. Jeg glemte heller ikke mine arbeidskamerater. Jeg spurte en av dem om han hadde lyst til å ha et bibelstudium, og han tok imot mitt tilbud. Hans kone og en nabo av ham overvar også disse bibelske drøftelsene våre.

Under disse drøftelsene spurte min arbeidskamerats kone og nabo om jeg ville snakke med den protestantiske presten, og det gjorde jeg. Denne mannen trodde fullt og fast på helveteslæren. Jeg forklarte hvor ulogisk denne læren var, ettersom det kjødelige legeme snart ville bli fortært av flammene. Han svarte: «Det er ikke noe problem. Gud vil sannsynligvis skaffe til veie legemer av asbest.» Da jeg slo opp i bibelen min i Esekiel 18: 4 (som sier at ’den sjel som synder, skal dø’),a avbrøt han meg med ordene: «Vi må ganske enkelt tro at sjelen er udødelig.» Han nektet å drøfte noe som helst skriftsted om dette emnet.

Omtrent på samme tid traff jeg en skolelærer, som også trodde på helvete. Jeg spurte om hun trodde det var mulig for en som var i himmelen, som hun håpet å komme til, å være lykkelig når han visste at milliarder av syndere befant seg nede i helvete i evige kvaler. Hun kom da med dette helt uventede svaret: «Gud vil sørge for at vi ikke engang tenker på dem.» Et slikt uholdbart resonnement overbeviste meg om behovet for å hjelpe dem som ’tilber det de ikke kjenner’. — Joh. 4: 22.

Noen måneder senere ble jeg overført til Wangen-sur-Aar, hvor jeg hadde den glede å kunne samarbeide med menigheten i Biel. Det var der jeg traff min beslutning om å begynne i heltidstjenesten. Jeg skrev et brev til det sveitsiske postvesen og sa opp min stilling. Så snart alle mine anliggender var ordnet, drog jeg til Zürich, hvor bibelstudentene hadde sitt litteraturdepot. I mai 1916 ble jeg så kolportør (pioner). I stedet for å finne min glede i fjellklatring kunne jeg nå glede meg over å bruke all min tid i det arbeid som består i å rette denne oppfordringen til andre mennesker: «Kom, la oss gå opp til [Jehovas] fjell.» — Mi. 4: 2.

Mørke skyer i horisonten

Enhver som har vært med på fjellklatring, vet at den som klatrer i fjellene, må være rustet for plutselige værforandringer. I disse årene under den første verdenskrig tårnet det seg opp mørke skyer i den fredfulle horisonten for oss som deltok i forkynnelsesarbeidet i Sveits. Bror Lanz, som hadde døpt meg i 1915, begynte å legge en opprørsk ånd for dagen overfor Selskapet Vakttårnets president, Charles T. Russell. Han ble oppblåst av stolthet på grunn av at han var «doktor», og mente at hans fremgangsmåter var de beste, og han lot en bitter ånd få utvikle seg i sitt hjerte.

En søndag, da jeg besøkte menigheten i Frutigen, gjorde Lanz åpent opprør. I den talen han holdt, sa han at Selskapet tok feil, og han forkynte «et annet evangelium». (Gal. 1: 6) Hittil hadde han alltid omtalt bror Russell som en eksemplarisk kristen, men nå kritiserte han ham sterkt. Mor, som ble sint på grunn av det hun hørte, sa til meg: «Vi må stå fast. Det var her vi fant sannheten, og dette er Guds verk!» Hennes lojalitet overfor Jehova og tilbedelsen av ham på hans hellige fjell var blitt urokkelig. Men hennes fysiske helsetilstand ble stadig verre. I mai 1917 måtte jeg derfor på grunn av forpliktelser overfor familien slutte i kolportørarbeidet og dra tilbake til mitt hjemsted, hvor jeg begynte i det verdslige arbeid jeg hadde hatt tidligere. Mor, som var trofast helt til slutten, fullførte sitt jordiske løp i 1918.

Etter slike prøvelser så det ut til at menigheten vår i Frutigen var blitt ’siktet som hvete’, for det var bare fire av oss igjen til å fortsette å innby folk til å tilbe Jehova på hans hellige fjell. (Luk. 22: 31) Blant dem var søster Emmy Schneider, som senere tok opp heltidsforkynnelsen, og som fortsatt er trofast i tjenesten for Jehova. Bror Russell sendte Conrad Binkele fra Brooklyn for å ta seg av den dramatiske situasjonen Lanz hadde skapt, og for å styrke brødrene. Mange forlot Jehovas fjell, hvor lyset finnes, på den tiden og befant seg snart «i mørket utenfor». — Matt. 25: 30.

I 1919 ble det igjen mulig for meg å begynne i heltidstjenesten. Så jeg sa enda en gang opp min stilling i postverket. Jeg fikk anledning til å dra til Bern for å hjelpe menigheten der. På den tiden ble Alexandre Freytag, Selskapets representant ved det franske kontoret i Genève, frafallen og sendte snart ut emissærer for å få kristne i Bern og omegn til å anta hans tanker. Ved å foreta personlige besøk var flere av oss i stand til å hjelpe brødrene til å fortsette å vandre med faste skritt på Jehovas rene tilbedelses «fjell». — Rom. 16: 17, 18, 25—27.

Nytt utstyr

Den første verdenskrig hadde i høy grad forstyrret kommunikasjonene landene imellom. Vi fikk således ikke lenger bibelsk litteratur fra Brooklyn. For å hjelpe mennesker til å finne Jehovas «fjell» sørget vi for at de nødvendige bibelske hjelpemidler ble trykt av et lokalt trykkeri. Men dette viste seg å bli altfor dyrt. Vi overveide derfor muligheten av å utføre trykkingen selv.

Noen av medlemmene av menigheten i Bern hadde litt erfaring i trykking. Etter at vi hadde ’regnet ut hva det ville koste’ med eget trykkeri, og etter at vi hadde fått tillatelse av Selskapets nye president, bror J. F. Rutherford, til å realisere våre planer, ble et kooperativt selskap som fikk navnet «Vakttårnets trykkeri», opprettet. (Luk. 14: 28) Obligasjoner på 100 franc som kunne tilbakebetales etter ønske uten rente, ble utstedt for å skaffe til veie de nødvendige midler, og et romslig hus ble kjøpt i Bern, i Allmendstrasse 36.

En kvalifisert bror fikk i oppdrag å kjøpe inn utstyret. Ettersom han kjente til vår økonomiske situasjon, drog han til Tyskland for å kjøpe noen gode brukte presser og én ny rotasjonspresse. Uheldigvis ble alle disse maskinene lastet på en godsvogn med utett tak. Dette var like etter krigen, og det var fortsatt vanskelige forhold i Europa. Hvilken skuffelse var det ikke da alt dette utstyret ankom! Regnet hadde trengt inn, og det hele var angrepet av rust!

Det nyttet ikke å sette seg ned og gråte. Medlemmene av menigheten i Bern, søstrene innbefattet, gikk i gang med å jobbe på utstyret med parafin og smergellerret. Etter flere uker med hardt arbeid fantes det ikke det minste spor av rust igjen. Med en spesialmontørs hjelp klarte brødrene nå å sette opp pressene, og de fikk dem snart til å gå jevnt og fint. Denne trykkeribygningen tjente senere som avdelingskontor og trykkeri for Sveits og fransktalende land i mange år. Til slutt ble det sveitsiske Betel-hjem flyttet til en mye større bygning, som ble oppført tvers over gaten, i Allmendstrasse 39. På et enda senere tidspunkt ble Betel-hjemmet flyttet til Thun.

Fryktløse på Jehovas «fjell»

Det åtte dager lange stevnet som ble holdt i Cedar Point i Ohio fra 1. til 8. september 1919, og som understreket temaet «Salige er de som ikke frykter», var en kilde til stor oppmuntring for oss bibelstudenter. Vi som bodde i Europa, ble også i høy grad hjulpet da bror Rutherford besøkte oss om høsten i 1920. Hans eksempel og oppmuntrende ord gjorde oss fast besluttet på å yte vårt beste i tjenesten for Riket.

Det ble ikke bare avlagt et stort vitnesbyrd ved hjelp av Skapelsens fotodrama, men også ved hjelp av foredraget «Millioner av nålevende mennesker skal aldri dø». Store tilhørerskarer strømmet til, og boken med samme tittel gikk som varmt hvetebrød. Av og til bestilte litteraturtjenerne disse bøkene pr. telegram som lød: «Send 200 millioner», eller: «Haster. 150 millioner» — til telegrafistenes store overraskelse!

Jeg hadde det privilegium å tjene ved Betel-hjemmet i Bern helt fra det ble opprettet, i oktober 1920, og jeg har fremdeles mange vidunderlige minner om den varme broderkjærlighet som hersket i familien. En morgen i juli 1921 fortalte avdelingstilsynsmannen meg at jeg var blitt utnevnt til å føre tilsyn med arbeidet i Alsace-Lorraine og Saar. Selv om det allerede var blitt utført et stort arbeid i disse områdene, trengte de menighetene som fantes der, å bli styrket, og det var behov for at nye menigheter ble organisert. Også her måtte «[Jehovas] fjell» «løfte seg opp over høydene», slik at «folkeslag» i Lorraine, Alsace og Saar kunne «strømme» til det og tilbe Jehova. — Mi. 4: 1, 2.

Jeg virket som pilegrim, og med de lokale eldstes hjelp var jeg i stand til å organisere offentlige foredragskampanjer. Ettersom den katolske kirke hadde spesielt stor makt i disse områdene den gangen, var dette noe som krevde mot, og vi tenkte ofte på stevnet i Cedar Point med mottoet «Salige er de som ikke frykter».

«Sauene» blir hjulpet

Gjennom sin profet Esekiel sa Jehova: «Selv vil jeg lete etter sauene mine og ha tilsyn med dem. Jeg vil hente dem fra folkene . . . På gode beitemarker vil jeg gjete dem; på Israels høye fjell skal de ha sin havnegang.» (Esek. 34: 11, 13, 14) Den gang, i tiden like etter krigen, lette nidkjære kristne etter «sauene», velvillige mennesker, i enhver «fjellsprekk», i enhver liten avkrok, og ledet dem til Jehovas sanne tilbedelses «fjell», hvor de kunne finne nærende, åndelig føde. — Se Matteus 25: 31—46.

Da bladet Den Gylne Tidsalder (nå Våkn opp!) ble utgitt, tok unge kristne i Strasbourg og Saarbrücken mot til seg og tilbød bladet på de mange små restaurantene i disse byene og avla et meget godt vitnesbyrd.

I 1922 og 1923 ble Skapelsens fotodrama igjen vist i Alsace, først av bror Charles Eicher og senere av meg, da bror Eicher fikk i oppdrag å tjene ved Betel-hjemmet i Brooklyn. Det fantes ikke noen høyttaleranlegg den gangen. Det var derfor godt at det var utmerket akustikk i Palais des Fêtes i Strasbourg, for det var omkring 1800 til stede hver kveld. Vår fiolinist, Charles Rohner, bidrog i høy grad til at disse fremvisningene ble så populære. Han fikk også i oppdrag å tjene ved Betel-hjemmet i Brooklyn, hvor hans musikalske evner kom til god anvendelse i programmer som ble kringkastet over Vakttårnets radiostasjon WBBR.

Innbyggerne i storhertugdømmet Luxembourg trengte også å bli innbudt til å tilbe Jehova på hans hellige «fjell». Jeg fikk anledning til å vise Skapelsens fotodrama i to byer i Luxembourg, Esch og Differdange, og å holde foredrag på fem andre steder. Men Luxembourg lå altfor langt fra Strasbourg til at jeg kunne dra dit regelmessig. Til slutt ble det ordnet slik at tysktalende brødre som bodde i nærheten av Trier i Tyskland, skulle ta seg av arbeidet der.

I august 1925 og igjen om våren i 1926 fikk jeg i oppdrag å tjene som pilegrim og besøke menighetene i den østlige delen av Sveits. Det var omkring den tiden jeg traff Antoinette, som skulle bli min kone. Men jeg ville ikke at mitt ekteskap skulle gripe forstyrrende inn i min heltidstjeneste. Det ble imidlertid funnet en løsning akkurat på det rette tidspunkt. I mai 1926 ble det behov for at noen tok seg av Selskapets kontor og litteraturdepot i Lens i Nord-Frankrike. Jeg ble først sendt dit alene, og i 1927 giftet jeg meg så med Antoinette. Hun sluttet seg til meg i Lens og tok seg av husarbeidet og matlagingen og utførte også en del kontorarbeid sammen med bror Francois Jankowski, som førte korrespondansen med de polske brødrene i Nord-Frankrike.

«Trygg» på Jehovas tilbedelses «fjell»

I 1928 ble vårt første barn, Daniel, født, og et år senere kom Frédy til verden. Det betydde at jeg måtte foreta en del forandringer i mitt liv. Jeg måtte se meg om etter verdslig arbeid for å kunne forsørge familien. (1. Tim. 5: 8) Det store spørsmålet var: «Hvor?» Skulle vi vende tilbake til Sveits og til Alpene, som jeg var så glad i, eller skulle vi bli i Frankrike, hvor det så ut til at behovet var større?

Vi bestemte oss til slutt for å slå oss ned i nærheten av Paris, hvor det den gangen bare fantes en håndfull Rikets forkynnere. Og her er vi fortsatt, over 50 år senere. Selv om både Antoinette (Mimi) og jeg nå er noe hemmet av alderen, bestreber vi oss fortsatt på å tjene Jehova trofast på hans hellige «fjell», og vi gleder oss over å se at noen av barna og barnebarna våre gjør det samme.

Det er blitt mye klatring fra 1915 til 1982! Men jeg er hele tiden blitt hjulpet på veien av Jehova og hans organisasjon under ledelse av hans Sønn, Kristus Jesus. Når jeg nå nærmer meg slutten på mitt jordiske løp, vil jeg gjerne overfor den ’tro og kloke tjener’ få gi uttrykk for min dype verdsettelse av de vidunderlige åndelige foranstaltninger som er blitt truffet for å hjelpe meg og alle mine medkristne verden over til å ha den åndelige styrke som er nødvendig for å kunne delta i arbeidet og klare de hindringer som må overvinnes. (Matt. 24: 45—47) Jeg kan i likhet med Habakkuk i gammel tid si: «Den suverene HERRE [JEHOVA] gir meg styrke. Han gjør meg sikker på foten som en hjort og sørger for at jeg er trygg på fjellene.» — Hab. 3: 19, Today’s English Version.

[Fotnote]