Spørsmål fra leserne

◼ Er det passende å be om et «dobbelt mål» av Guds ånd når en blir stilt overfor vanskelige prøvelser eller oppgaver, slik som Elisja gjorde?

I stedet for å tro at du må be om dobbelt så mye av Guds ånd ved en eller annen anledning, er det bedre å se det slik at Gud gir deg av sin hellige ånd i samsvar med dine behov.

Etter at profeten Elia hadde gått over Jordan-elven, og like før han ble ført opp mot himmelen i en ildvogn, kom hans medarbeider og etterfølger, profeten Elisja, med en spesiell anmodning. Ifølge den norske oversettelsen av 1978 sa Elisja til Elia, som skulle til å forlate ham: «La meg . . . få din ånd i dobbelt mål» (2. Kong. 2: 9) Noen kristne har på grunn av denne ordlyden ment at de har trengt Guds ånd «i dobbelt mål», eller de har bedt Gud om å få det.

Den norske oversettelsen av 1930 hjelper oss imidlertid til å forstå Elisjas anmodning. Vi leser der: «La en dobbelt del av din ånd tilfalle meg!» (2. Kong. 2: 9, EN; se også NW.) Elisja bad om en førstefødts del av Elias ånd. Hvordan det?

Det Elisja sa, henspiller på den praksis som var vanlig i det gamle Israel når en manns eiendom ble delt i forbindelse med hans død. Mens de andre sønnene fikk en del av arven, fikk den førstefødte eller eldste gjenlevende sønnen en dobbelt del, samtidig med at han nå også fikk det ansvar å være overhode for familien. — 5. Mos. 21: 17.

Da det var Guds vilje å fjerne Elia fra skueplassen som den viktigste profeten i Israel, var det Elisja som skulle etterfølge ham. Elisja var ikke den eneste profeten på den tiden. Foruten ham fantes det en rekke menn som var kjent som «profetdisiplene». (2. Kong. 2: 3, 5) Likevel skulle Elisja være den fremste blant dem, den som i første rekke var Elias etterfølger. (2. Kong. 4: 38; 6: 1—3) Så selv om disse uten tvil hadde et mål av Guds ånd og utførte visse funksjoner som profeter, var Elisja som Elias førstefødte sønn og kunne med rette be om å få en dobbelt del eller «to deler» (NW) av Elias ånd.

Jehova Gud gir den hellige ånd til sine trofaste tilbedere i samsvar med deres behov og omstendighetene. Da Moses trengte hjelp på grunn av at folket var så stort, sørget Gud for at 70 kvalifiserte eldste ble utvalgt for å hjelpe ham. Jehova sa til Moses: «Jeg vil ta av den ånd som er over deg, og gi til dem. De skal hjelpe deg å bære den byrde som dette folket er.» (4. Mos. 11: 16, 17) Nå betyr ikke det at Moses deretter manglet den hellige ånd, at han ikke hadde tilstrekkelig av den. Nei, Gud ville gi både Moses og de 70 medhjelperne hans tilstrekkelig av sin ånd til at de kunne utføre de oppgaver som lå foran dem. På lignende måte ville både Elisja og «profetdisiplene» få tilstrekkelig av den hellige ånd til at de kunne utføre sine plikter og klare de prøver og vanskeligheter de ville bli stilt overfor.

De kristne kan også få et passende mål av Guds virksomme kraft eller ånd. Men de må naturligvis leve på en slik måte at de ikke hemmer den hellige ånds tilstrømning og virksomhet. (Jevnfør Efeserne 4: 30.) Og de bør be om ånden, i tro på Jesu ord: «Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da Faderen gi Den Hellige Ånd fra himmelen til dem som ber ham!» (Luk. 11: 13) Vi kan være forvisset om at Gud «ikke [gir] Ånden etter mål». (Joh. 3: 34, EN; se også NW.) I stedet for å gi oss «en dobbelt del» vil han gi oss den mengde av den hellige ånd vi trenger for å kunne takle livets problemer, ta del i den viktige forkynnelsen av «evangeliet om riket» og forstå og anvende hans Ord. — Matt. 24: 14.

◼ Betyr det som står i Matteus 26: 74, at apostelen Peter da han var under press, brukte et stygt språk?

Nei. Dette verset beskriver hvordan Peter reagerte da han etter at Jesus var blitt arrestert, ble anklaget for å være en av hans disipler. Vi leser angående tredje gangen Peter fornektet Jesus: «Da gav han [Peter] seg til å banne og sverge: ’Jeg kjenner ikke denne mannen.’» — Matt. 26: 74.

Her sies det jo at Peter ’bante og sverget’. Betyr det at Peter brukte et stygt språk, slik mange gjør når de blir sinte?

Det uttrykket som blir brukt både i den hebraiske og i den greske grunntekst, sikter til det å uttale en forbannelse over noen eller noe. Det hadde ikke noe med et stygt språk å gjøre og behøvde ikke engang å ha noen forbindelse med vrede. (1. Mos. 3: 14, 15; 4: 11, 12) En person kunne uttale en forbannelse for å understreke sannheten i en uttalelse. Han sa da i virkeligheten: ’Måtte jeg være forbannet, måtte jeg bli rammet av noe ondt, hvis det jeg sier, ikke er sant.’ På lignende måte kunne en person «sverge» i forbindelse med en sak. Han kunne avlegge ed på at det han sa, var sant, og at han ville bli rammet av en ulykke hvis det ikke var det.

Peter brukte således ikke et stygt språk, men forsøkte å overbevise dem som stod rundt ham, om at det han sa da han fornektet Jesus, var sant. Det var naturligvis en løgn, som han måtte angre på at han kom med. (Luk. 22: 61, 62) Men Bibelen gjør det klart at de kristne bør unngå et stygt språk. Den sier: «La ikke noe råttent snakk komme over leppene.» — Ef. 4: 29.