Fast bestemt på å tjene Jehova av all min makt

Fortalt av Henry E. Atiemoh

MIN beretning begynner i mitt hjemland, Ghana. Det var en onsdag ettermiddag i mars 1951. To unge kristne — Daniel S. Acquah og James K. Ameyaw — banket på døren mens jeg hadde siesta. Tidligere den samme dagen hadde Dan, en kollega av meg i landbruksdepartementet, hatt en temmelig hissig diskusjon med noen unge menn i kaffepausen. Da vi satt på bussen på vei hjem, fortalte han meg kort at han hadde snakket med dem om en skjøge som er beskrevet i den bibelske boken Åpenbaringen, kapittel 17.

Vi skilte lag, og ikke før hadde jeg spist og lagt meg nedpå for å ta meg en lur, før Dan kom sammen med kameraten sin James. Men før jeg forteller dere utfallet av vår drøftelse, vil jeg gjerne si litt om min bakgrunn.

Religiøs bakgrunn

Min far hadde for vane å ta hele familien med ut i skogen, hvor han bad til bestemte guder for oss. Siden jeg var den eldste sønnen i en familie med fire jenter og seks gutter, sørget far alltid for at jeg var like i nærheten av ham ved disse anledningene.

Da jeg var sju år, ble jeg døpt i den presbyterianske kirke uten at jeg hadde noen nøyaktig kunnskap om Bibelen. Men på skolen lærte vi utenat og framsa visse skriftsteder og lærte dessuten noen bibelske fortellinger. I 1946, da jeg var 15 år, ble jeg konfirmert i kirken. Da tok jeg også for første og eneste gang del i nattverden. Hele denne tiden tok far oss av og til med ut i skogen for å utøse drikkoffer og ofre høns på våre vegne. Samvittigheten min plaget meg ikke det minste, for mange andre døpte navnkristne fortsatte også å ta del i slike seremonier.

Etter at jeg hadde fullført min videregående utdanning i 1947, gikk jeg en stund på handelsskolen, og deretter begynte jeg å arbeide i byen Koforidua. I 1950 flyttet jeg til Accra for å arbeide i landbruksdepartementet. Mens jeg bodde der, gikk jeg ikke i kirken. Men jeg leste av og til i Bibelen uten egentlig å forstå noe før de to tidligere omtalte kristne — Dan og James — besøkte meg den minneverdige onsdag ettermiddag.

Følgen av den raske «kampen» om læresetningene

Aller først ble jeg «slått ut» enkelt og raskt på læren om sjelens udødelighet. Det var for eksempel avslørende å få lære at menneskenes overtredelse eller synd førte til døden, og at sjelen dør. (Esekiel 18: 4, 20, GN; Jakob 5: 20) Ved døden går både dyr og mennesker tilbake til jord. — Forkynneren 3: 18—20.

For det andre ble jeg på en overbevisende måte «slått» da vi kom inn på læren om barnedåp. Det ble vist meg ut fra Bibelen at før noen blir døpt, må de velge å bli en disippel av Jesus Kristus. (Matteus 28: 19, 20) Og fordi barn selvsagt ikke har oppøvd sin oppfatningsevne, er de ikke i stand til å skille mellom godt og ondt og bestemme seg for å bli en disippel. — Hebreerne 5: 13, 14.

Den drøftelsen vi hadde den ettermiddagen, skulle med tiden komme til å spille en vesentlig rolle når det gjaldt å tilskynde meg til å vise kjærlighet til Jehova Gud ved å tjene ham av all min makt. (5. Mosebok 6: 5) Den gang ville jeg naturligvis gjerne vite hvor Dan og James hadde lært det de hadde fortalt meg. ’I Rikets sal,’ sa de. Kunne noen andre enn menighetens medlemmer gå der og lytte? Svaret var ja. Derfor bestemte jeg meg for at jeg ville gå i Rikets sal for å bli godt kjent i Bibelen. Dan og James smilte bredt da de ønsket meg velkommen. Jeg ble imponert over den bibelske drøftelsen som ble ledet etter spørsmål og svarmetoden. Jeg kom med en kommentar som ikke var riktig, men studielederen roste meg i alle fall for at jeg kommenterte, og det gjorde meg svært godt.

Fordi jeg nå hadde bestemt meg for å fortsette å gå hos Jehovas vitner, spurte jeg om det kom til å være et møte på søndag. Vennene mine sa ja, men tilføyde at vi skulle gå fra hus til hus på formiddagen for å invitere folk til det offentlige foredraget den ettermiddagen. Da jeg spurte om jeg kunne være med på dette, sa Dan ja. Slik gikk det til at jeg gikk sammen med ham i felttjenesten den dagen og leverte nokså mange løpesedler. Fra da av klarte jeg ikke å slutte å snakke om Bibelens sannhet med andre hjemme og på arbeidsplassen.

Jeg utholder motstand

En av tantene mine motsatte seg på det kraftigste min bestemte avgjørelse om å slutte meg til Jehovas vitner. Hun sa at selv om jeg hadde funnet sannheten, burde jeg fortsette å være protestant og forkynne for medlemmene av vår kirke. Jeg svarte at jeg måtte lede mine tilhørere til den gruppe som utgjør Jesu trofaste disipler, og at jeg måtte være til stede selv for å ønske disse nyinteresserte velkommen. Hun likte ikke min avgjørelse, men jeg likte ikke engang tanken på å omgjøre den.

Måneden deretter, den 29. april 1951, symboliserte jeg min innvielse til Jehova ved å bli døpt i vann. Dåpen fant sted under et kretsstevne i Suhum, hvor tanten min bodde. Dette skrittet tok jeg ’uten å rådføre meg med mennesker’. (Galaterne 1: 16) På et tjenestemøte tre måneder senere ble pionertjenesten drøftet i en tale. Før det hadde gått en uke, hadde jeg bestemt meg for å bli pioner (en heltidsforkynner av Riket). Jeg begynte å tjene som pioner den 1. november 1951. På det tidspunkt var jeg 20 år gammel, og jeg planla å bruke all min tid i tjenesten i minst 20 år som en kompensasjon for den tid som hadde gått siden barndommen, da jeg ikke hadde lovprist Jehova. — Forkynneren 12: 1.

Min intensiverte forkynnelsesvirksomhet utløste en mer innbitt motstand, for det ble sendt beskjed til min far om at jeg var blitt sinnssyk. Han ble fortalt at jeg hadde sluttet i mitt verdslige arbeid, og at jeg fartet ustanselig rundt i byen Accra med bøker og blad i hendene. Derfor sendte han den eldre søsteren min til meg for å finne ut om det han hadde hørt, var sant. Hun fikk et overbevisende bibelsk vitnesbyrd og sendte en positiv rapport tilbake til far, selv om hun ikke var glad for at jeg hadde meldt meg ut av den presbyterianske kirke.

Etter å ha tjent noen måneder som alminnelig pioner sendte kameraten min, Dan S. Acquah, og jeg inn søknader om å få utføre spesialpionertjeneste. Mens jeg ventet på svar, sendte jeg et brev til foreldrene mine hvor jeg sa at jeg kanskje kom til å reise til det nordlige Ghana for å forkynne det «gode budskap» der. Far kom selv i beste mening for å besøke meg og overtale meg til å bygge et hus med hans hjelp. Han ønsket at jeg skulle forkynne i Accra og ikke nord i landet. Jeg forkynte for ham også og sa til ham at jeg allerede hadde sagt til Jehova: «Her er jeg. Send meg!» (Jesaja 6: 8) Jeg sa også til ham at hvis jeg forble trofast mot Gud, ville jeg en dag kunne bygge meg et hus og få leve for bestandig. (Jevnfør Jesaja 65: 21, 22.) Da far så hvor bestemt jeg var, gav han seg. Det var en glede å høre ham si: «Ingen kan hindre noen i å gjøre Guds vilje.»

Vi sier opp vårt verdslige arbeid

Våre søknader om spesialpionertjeneste ble innvilget. Jeg leverte derfor inn en oppsigelse til landbruksdepartementet. Til min overraskelse bad nesttillitsmannen for et rehabiliteringsprogram og regnskapssjefen om å få en samtale med meg. Jeg ble spurt om jeg ønsket en lønnsøkning for at jeg trofast hadde ledet statens papirforretning uten at den hadde gått med underskudd. Til dette svarte jeg nei. Nesttillitsmannen lot meg så få lese et brev hvor han anbefalte at jeg fikk opplæring med tanke på å bli en av de overordnede i stedet for å fortsette som kontorsassistent. Jeg takket ham oppriktig for hans vennlighet, men sa at jeg allerede hadde truffet min beslutning. Da lot de meg gå etter at jeg hadde fått utbetalt lønningen, som delvis ble brukt til å kjøpe en sykkel som jeg skulle bruke i pionertjenesten. Dan sa også opp sin stilling, og mange av kollegene våre trodde at vår bibelkunnskap hadde gjort oss helt sprø. Men det brydde vi oss ikke om.

Den nye distriktstildelingen

Fra og med den 1. august 1952 begynte vi å tjene som spesialpionerer i Navrongo i det nordlige Ghana. Noen av dem vi traff der, var animister, noen var katolikker og noen muslimer. Av kjærlighet forkynte vi for alle.

Først forkynte vi for engelsktalende innbyggere. Men de satte ikke særlig pris på budskapet om Riket. Derfor måtte vi lære oss kasem (grunshi) for at sannheten skulle kunne bli tydelig forstått av de vennlige innfødte som praktiserte animisme. Jehova velsignet våre anstrengelser, og vi lyktes i å lære dette språket.

I 1954 var det blitt bygd opp en liten menighet i Navrongo. Hele 30 av de innfødte var blitt ivrige forkynnere. I det året fikk Dan S. Acquah i oppdrag å tjene som kretstilsynsmann. Bror Opare Adu ble min nye pionerpartner, og jeg ble den viktigste tolken hans. I slutten av 1956, da jeg også begynte i kretstjenesten, hadde menigheten nådd et høydepunkt på 105 forkynnere.

Andre tjenesteprivilegier

I begynnelsen av året 1958 inviterte Selskapet Dan og meg til å dra sammen til Vakttårnets bibelskole Gilead i De forente stater. Men dette viste seg å bli umulig, for jeg ble syk noen få uker før det var meningen vi skulle dra. Jeg måtte gjennomgå en blindtarmsoperasjon. Operasjonen gikk fint uten blodoverføring, og jeg ble utskrevet etter to uker. — Apostlenes gjerninger 15: 28, 29.

Siden jeg gjenvant min styrke så raskt, overvar jeg det internasjonale stevnet i New York i 1958, da Dan ble uteksaminert fra Gilead-skolens 31. klasse. Kort tid etter ble han sendt til Sierra Leone for å tjene der. Etter at jeg ble uteksaminert som elev i den 32. klassen, i februar 1959, ble jeg sendt tilbake til Ghana for å fortsette i kretstjenesten.

I 1960 ble jeg bedt om å tjene midlertidig ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Ghana. Der tjente jeg i ti år, og i sju av disse årene arbeidet jeg med å oversette til twi. Da mine yngre brødre Nicholas og Edward tok imot sannheten, ble jeg svært glad. Nicholas er nå død, men døden inntraff mens han tjente trofast som presiderende tilsynsmann i en av menighetene i Accra. Edward tjener fortsatt som en utnevnt kristen eldste. Han tar godt hånd om de forpliktelser han har som far til tre barn, mens han fortsetter i spesialpionertjenesten.

Distriktstildeling i utlandet

Etter at jeg hadde tjent som kretstilsynsmann igjen i 1970, ble behovet større for spesialpionerer i Elfenbeinskysten. Uten å kaste bort tiden søkte jeg om å få tjene der. Og så, den 2. desember 1972, ankom bror Daniel Anim og jeg flyplassen i Abidjan. To dager senere begynte vi på et franskkurs, og i slutten av måneden ble vi «uteksaminert».

I begynnelsen av januar 1973 fikk bror Anim og jeg i oppdrag å dra til Agboville, cirka 90 kilometer fra Abidjan. Vi bad stadig til Jehova om at han måtte velsigne våre bestrebelser for å snakke fransk bedre for å kunne framholde det «gode budskap» på en virkningsfull måte for de gjestfrie menneskene i Elfenbeinskysten. Og våre bønner er blitt besvart. Vi gleder oss over å forkynne i dette landet.

Jeg synes det er på sin plass å gi uttrykk for at jeg verdsetter den kjærlighet og materielle støtte som medtroende, både i Ghana og i Elfenbeinskysten har gitt meg. På den måten er jeg blitt hjulpet til å fortsette i heltidstjenesten. Selvsagt takker jeg først og fremst Jehova for alle disse gode gjerningene, for han er kilden til «all god gave og all fullkommen gave». — Jakob 1: 17.

Siden januar 1977 har jeg tjent som kretstilsynsmann her i landet. Et annet privilegium jeg har fått del i, er å tjene som medlem av utvalget ved avdelingskontoret i Elfenbeinskysten. Av hele mitt hjerte takker og lover jeg Jehova Gud, som har gitt meg den nødvendige styrke til å kunne tjene ham i 30 år. I en alder av 50 år føler jeg meg like energisk som en ørn, og det er mitt håp at jeg vil kunne fortsette i heltidstjenesten. (Jesaja 40: 31) Men uansett hva framtiden måtte bringe, er jeg fast bestemt på å tjene Jehova av all min makt til hans ære og pris.

[Uthevet tekst på side 24]

’Søsteren min sendte en positiv rapport til far, selv om hun ikke var glad for at jeg hadde meldt meg ut av kirken’