Gode nyheter fra urolige steder

SELSKAPET VAKTTÅRNET får ofte brev fra Jehovas vitner som spør om hvordan det står til med deres medkristne i land hvor vitnene har vært utsatt for forfølgelse. Hvordan har de det? Fortsetter de lojalt å tjene Jehova? Trenger de mat og klær?

Som svar på dette kan vi si: De aller fleste av Jehovas vitner i disse landene står fast i troen. De fortsetter lojalt å skape anledninger til å snakke med andre om Jehovas herlige rike. Og i harmoni med det han har lovt, velsigner Jehova deres bestrebelser for å skaffe seg det nødvendige til livets opphold. — Lukas 12: 22—31.

Uansett hva Jehovas vitner blir utsatt for fra myndighetenes side, husker de det som apostelen Paulus skrev til sin medarbeider Timoteus: «Nå formaner jeg dere . . . å bære fram bønner og påkallelse, forbønner og takk for alle mennesker. Be for konger og alle som har en høy stilling, så vi kan føre et stille og fredelig liv, som er preget av gudsfrykt og vinner respekt.» (1. Timoteus 2: 1, 2) I samsvar med denne bønnen bestreber Jehovas vitner seg samvittighetsfullt på å adlyde alle lover som ikke er i strid med Guds bud. De er spesielt nidkjære med hensyn til å gjøre Guds vilje, nemlig å forkynne det gode budskap om hans rike.

En gunstig forandring

Det er fint å se at myndighetene i noen land har forandret innstilling overfor Jehovas vitner i de siste årene og har anerkjent dem juridisk og gitt dem frihet, etter at de i mange år har vært undertrykt. To fremtredende eksempler på dette er Spania og Portugal, hvor tidligere diktaturer hadde forbudt Jehovas vitners virksomhet. Da forbudet ble opphevet i Spania i 1970, var det 11 000 aktive Jehovas vitner der. Nå, 11 år senere, har tallet økt til 48 000!

Hvordan betrakter de spanske myndighetene nå Jehovas vitner? En sak som nylig oppstod i Barcelona, illustrerer dette. I en offentlig publikasjon fordømte de kommunale myndigheter Jehovas vitner sammen med visse hensynsløse sekter som nå virker i byen. Da saken ble brakt inn for byens myndigheter, kom de imidlertid straks med en unnskyldning, og i neste nummer av publikasjonen kom de med følgende rettelse på første side: «Vi ønsker å gjøre oppmerksom på at når det gjelder denne organisasjonen [Jehovas vitner], har Barcelona bystyre så vel som byens regjeringsorganer den største aktelse for den.»

Situasjonen i Portugal er også imponerende. I 1962, da seks misjonærer fra Selskapet Vakttårnet ble utvist, var det bare 1285 aktive Jehovas vitner i landet. Nå er det over 21 000 av en befolkning på under 9,5 millioner, det vil si ett Jehovas vitne for hver 438 innbyggere.

Til tross for den frihet Jehovas vitner i Portugal fikk i 1974, har det aldri vært mulig for dem å holde et kretsstevne i en bestemt by i den sørlige delen av landet. Takket være en liberalt innstilt borgermester som grep inn, fikk de imidlertid tillatelse til å bruke byens ansette stadsteater. På det første møtet i bystyret etter stevnet benyttet borgermesteren og styremedlemmene anledningen til å rose vitnene for deres enestående organisasjon og for rengjøringen av lokalene etter stevnet.

I en annen portugisisk by tilbød vitnene seg å støpe et sementgulv i den landbrukspaviljongen hvor de hadde planlagt å holde et stevne. Sytti personer møtte opp og utførte arbeidet i løpet av én dag. Dette fikk borgermesteren til å si: «Jeg trodde ikke det var mulig. Dere kan holde så mange stevner dere vil i denne paviljongen i de neste tre årene uten at det skal koste noe.»

Samfunnsprosjekter og hjelpetiltak

Selv der hvor Jehovas vitner blir forfulgt, fortsetter de å be om at de styrende må få et mer likevektig og tolerant syn på deres virksomhet. De bærer ikke nag selv om de blir forfulgt. De samarbeider tvert imot villig når det i slike land blir satt i gang prosjekter som går ut på at folk skal gjøre en egeninnsats.

I et afrikansk samfunn var det for eksempel planlagt to slike prosjekter. Det skulle bygges en vei og en skole. Arbeidet skulle begynne klokken seks om morgenen. Vitnene kom i god tid og arbeidet uten stans. Noen andre i landsbyen kom sent og gjorde en dårlig jobb. Så begynte de å krangle seg imellom. Brødrene fortsatte imidlertid å arbeide til jobben var fullført. Siden da har folk i nabolaget betraktet de samvittighetsfulle vitnene med stor respekt.

Fra et annet afrikansk land hvor vitnene har vært utsatt for forfølgelse, kommer følgende rapport: «Materielt sett har brødrene våre i leirene . . . i stor utstrekning vært i stand til å forsørge seg selv i løpet av året. De har hatt en god høst. Men likevel har det vært nødvendig å hjelpe noen, særlig med klær og medisiner, og Selskapet Vakttårnet har med glede sørget for dette.»

Alle menigheter av Jehovas vitner over hele verden treffer i virkeligheten de nødvendige tiltak for å hjelpe dem av sine medkristne som virkelig trenger hjelp. Når det inntreffer en katastrofe i et land, sørger Selskapet Vakttårnets avdelingskontor og nærliggende avdelingskontorer straks for at det blir ytet hjelp. — Apostlenes gjerninger 2: 44—47; 6: 1—6.

Gunstige inntrykk er blitt skapt

I likhet med de første kristne har Jehovas vitner ofte fått «dårlig presse». Noen jøder i Roma sa følgende til apostelen Paulus om de kristne på deres tid: «Vi vet i alle fall så meget om denne sekten at den overalt støter på motstand.» (Apostlenes gjerninger 28: 22) Men der hvor de politiske myndigheter har hatt anledning til å bli personlig kjent med vitnene, har resultatet ofte vært svært gunstig. Hvorfor det? Fordi de ikke kan unngå å bli klar over at de har å gjøre med lovlydige mennesker som lever et rent liv, og som bidrar til å forbedre de sosiale forholdene ved å styrke moralen hos dem som de studerer Bibelen med. Dette kommer tydelig til uttrykk i de nyhetene vi har mottatt fra republikken Gambia, som ligger på vestkysten av Afrika. Rapporten lyder: «Det er blitt utført et godt arbeid i fengslene, og Jehovas vitner er den eneste religiøse gruppen som får tillatelse til å komme inn i visse områder. Grunnen til dette er de gode resultater de har oppnådd ved å hjelpe fanger til å forandre sin livsførsel.»

Fra et annet afrikansk land hvor vitnene ennå ikke har oppnådd å bli offisielt anerkjent, kommer denne meldingen: «Myndighetene har stor respekt for brødrene. Det var hjertevarmende å høre embetsmenn omtale brødrene våre og rose dem for deres ærlighet og arbeidsomhet.»

Jehovas vitner har et oppriktig ønske om at folk fra alle samfunnslag skal lære Jehova Gud og Kristus Jesus å kjenne. Derfor vil de fortsette å forkynne det gode budskap om Guds rike for mennesker av alle samfunnslag, også for dem som «har en høy stilling». De vil også be for dem, slik at vi alle «kan føre et stille og fredelig liv, som er preget av gudsfrykt». — 1. Timoteus 2: 1, 2; Johannes 17: 3.