Nyheter som gir grunn til ettertanke
«En nasjonal medisinsk ressurs»
I en artikkel om ’kunstig blod’ som nylig stod i New York Times, omtaler avisen en væske som «gir løfte om å yte et verdifullt bidrag til terapi og forskning». I meldingen heter det at myndighetene i Japan kanskje snart vil tillate at det blir brukt Fluosol-DA på mennesker der i landet. Produktet er utviklet i Japan, og «dette landet blir det første i verden som gir en slik tillatelse». Ifølge Den amerikanske næringsmiddel- og medisinkontroll (FDA) skal det nå foretas kliniske prøver ved en rekke amerikanske sykehus.
Det er interessant å merke seg at artikkelen også sier at denne bloderstatningen «kanskje gjør visse ting bedre enn blod og i siste instans kan komme til å spille en verdifull rolle i forbindelse med øyeblikkelig hjelp etter ulykker, diagnose av kreft og kreftbehandling og ved behandling av kullosforgiftning og visse andre forgiftninger».
«Utvidelsen av de amerikanske forsøkene setter de 590 000 Jehovas vitner her i landet [USA] i den enestående stilling å tjene som en nasjonal medisinsk ressurs,» sa New York Times. «Fordi FDA har bestemt at slike forsøk bare må foretas i forbindelse med akutt blodmangel hos pasienter som trenger en operasjon, men som nekter å ta imot blodoverføring, venter en at de fleste av de nye forsøkene vil bli foretatt i forbindelse med pasienter som er Jehovas vitner.»
Det standpunkt Jehovas vitner inntar til blod, et standpunkt som er basert på Bibelen, har ofte resultert i helsemessige goder for dem. Nå ser det ut til at mange andre også vil kunne ha gang av dette. — Apostlenes gjerninger 15: 28, 29.
’Dyp taushet’ om krig
«I de siste ukene har det flere ganger vært hentydet til kirkenes dype taushet under alvorlige verdenskriser, særlig når det gjelder våpenkappløpet og truselen om en kjernefysisk krig,» sa bladet The Observer, som blir utgitt av Canadas forente kirke. Skribenten sa: «Canadas forente kirke, min kirke, har også forholdt seg taus.» Noen av de grunnene han oppgav som en forklaring på dette, var følgende:
«Kirkene er i trelldom under krigssystemet. . . . De godtar krigføring fordi de og mange av deres medlemmer har fordeler av en krigføring som følge av sine investeringer og nødig vil gi avkall på økonomiske privilegier og makt. Kirkene tjener mammon i stedet for Gud. Det er liten forskjell på kirkegjengere og ikke-kirkegjengere i deres holdning til spørsmålet om krig. De fleste kirkevennlige mennesker tilhører hovedstrømningen i samfunnet og godtar krig som et vanlig redskap i offentlig politikk, et redskap som ikke skal dras i tvil. . . .
Jeg er redd for at kirken vil fortsette å forholde seg taus om faren for en kjernefysisk krig inntil kirkemedlemmene ser i øynene at de som enkeltpersoner og som gruppe betraktet synder mot menneskeheten, og slutter med all krigføring, frigjør seg fra et økonomisk system som forårsaker krig og urettferdighet, og er rede til å godta de personlige og institusjonelle omkostninger det innebærer.» Det disse kirkemedlemmene har unnlatt å gjøre, har Jehovas vitner allerede gjort til en levemåte. De har ’smidd sine sverd om til plogskjær og sine spyd til vingårdskniver, og de lærer ikke lenger å føre krig’. — Jesaja 2: 4.
Slangens «øre»
I poetiske vendinger omtaler Bibelen en slanges «øre». Riktigheten av dette er ofte blitt dratt i tvil. (Salme 58: 5, 6, EN) Men et tysk blad om dyrelivet, Grzimeks Tier, Sielmanns Tierwelt, har offentliggjort en artikkel som det innrømmer er i «direkte strid» med den oppfatningen «at brilleslanger er døve». «Hva er riktig — det vitenskapelige syn eller vår forfatters syn?» spør bladet.
Forfatteren forteller om en brilleslange som holdt til i en termittue på hans eiendom i Sri Lanka. Han bad en slangetemmer om å fange slangen og få den til å danse. Forfatteren sier: «Etter at jeg hadde forsikret gjesten min om at det virkelig var en brilleslange der, satte han seg ned foran termittuen og begynte å spille på sin fløyte. Da det hadde gått lang tid — jeg trodde ikke lenger at det ville skje noe — stakk brilleslangen hodet flere centimeter ut av et hull. Før slangen fikk åpnet munnen, skyndte temmeren seg bort og grep tak og holdt det mellom tommelfingeren og to andre fingrer.» Inderen fikk deretter virkelig slangen til å danse. I det minste i dette tilfelle ’hørte slangen på slangetemmerens røst’.