Når plogkaren gleder seg over Guds Ord

«JEG skulle ønske jeg kunne få disse ordene oversatt til alle språk, slik at ikke bare skotter og irer, men også tyrkere og sarasenere kan få lese dem. . . . Jeg ser med lengsel fram til at plogkaren skal synge dem for seg selv når han går bak plogen, at veveren skal nynne på dem til skyttelens tone, og at vandringsmannen skal fordrive sin ferds kjedsommelighet med dem.»

Slik skrev den lærde hollenderen Desiderius Erasmus i begynnelsen av det 16. århundre. Det var hans inderlige håp og ønske at «ordene», det vil si Bibelen, skulle bli oversatt i så stor utstrekning at endog «plogkaren» kunne lese og glede seg over Guds Ord.

Siden den tid er Bibelen blitt oversatt i stor utstrekning, og den kan i dag leses på språk som blir talt av 97 prosent av verdens befolkning. Det er ikke uten grunn at Bibelen er blitt verdens bestseller. Den har påvirket alle slags mennesker til å arbeide for frihet og sannhet. Dette var særlig tilfelle under reformasjonen i Europa i det 16. århundre. Noen av de fremtredende skikkelsene på den tiden var modige og åpenhjertige, slik Martin Luther var, mens andre, i likhet med Erasmus, søkte å oppnå forandringer ved å benytte seg av mer raffinerte midler. Det er derfor blitt sagt om reformasjonen at Luther åpnet døren til den etter at Erasmus dirket opp låsen.

Erasmus ble anerkjent som en lærd mann. The Catholic Encyclopedia sier om hans karakteregenskaper: «Han hadde . . . en enestående evne til å uttrykke seg; når det gjelder vektig og gripende tale, bitende ironi og fordekt sarkasme, var han uovertruffen.» Da Erasmus besøkte sir Thomas More, Englands lordkansler, var således More så begeistret over hans måte å konversere på at han plutselig utbrøt, endog før Erasmus hadde tilkjennegitt hvem har var: «De er enten Erasmus eller Djevelen.»

Noe som var typisk for Erasmus’ karakter, var det svaret han gav da Fredrik, kurfyrste av Sachsen, spurte ham om hva han mente om Martin Luther. Erasmus sa: «Luther har begått to feil; han har dristet seg til å røre ved pavens krone og munkenes mage.»

Men hvordan ble Erasmus påvirket av Bibelen, og hva gjorde han selv for å fremme studiet av den og bidra til å bringe den ut til det alminnelige folk, for eksempel til «plogkaren»? La oss først se på de første årene av hans liv.

De første årene av hans liv

Erasmus ble født i Rotterdam i Nederland i 1466. Han var illegitim sønn av en hollandsk prest og var i de første årene av sitt liv meget ulykkelig. Hans mor døde da han var om lag 17 år gammel, og like etter døde hans far. Han ønsket å begynne på et universitet, men gav til slutt etter for presset fra sine formyndere og trådte inn i augustinerklostret i Steyn. Der fortsatte han sine studier i latin og fordypet seg også i det som var skrevet av de klassiske forfattere og av kirkefedrene. Det gikk imidlertid ikke lang tid før han fikk avsky for denne levemåten. Da han 26 år gammel fikk anledning til å forlate klostret for å bli sekretær hos biskopen av Cambrai i Frankrike, Henry av Bergen, benyttet han seg derfor av denne anledningen. Kort tid senere kunne han fortsette sine studier ved universitetet i Paris. Men han var ofte syk og led av dårlig helse i hele sitt liv.

I 1499 tok han imot en innbydelse til å besøke England. Der traff han Thomas More, John Colet og andre teologer i London, noe som styrket hans beslutning om å konsentrere seg om studiene av Bibelen. For å få en bedre forståelse av Bibelens budskap gikk han så hardt inn for å studere gresk at han til slutt var i stand til å undervise andre i dette språket.

I løpet av denne tiden skrev han en avhandling med tittelen Enchiridion militis christiani (En kristen soldats håndbok), hvor han med disse ordene rådet den unge kristne til å studere Bibelen: «Det er ikke noe du kan tro med større sikkerhet enn det du leser i disse skriftene.»

I 1504 befant Erasmus seg i Louvain i Belgia, hvor han forsøkte å få endene til å møtes og samtidig unngå å bli offer for pesten som herjet. Da han besøkte klostret i Parc, oppdaget han i biblioteket et manuskript av den lærde italieneren Lorenzo Vallas annotasjoner til Det nye testamente. Denne samlingen av bemerkninger til den latinske oversettelsen Vulgata vakte hans interesse for tekstkritikk, som innbefatter det å sammenligne de eldste versjoner og håndskrifter av Bibelen med hverandre i den hensikt å komme fram til den opprinnelige tekst. Erasmus bestemte seg for å arbeide med det for øye å gjenskape den opprinnelige bibeltekst.

Erasmus besøkte så Italia og drog deretter enda en gang til England. Da han krysset Alpene, tenkte han igjen på sitt møte med Thomas More, og da han filosoferte over betydningen av Mores navn (mórs, gresk for «dåre»), følte han seg tilskyndt til å skrive en satire, Encomium moriae (Dårskapens lovtale). Her blir dårskapen personifisert, og det blir vist hvordan den trenger seg inn i alle livets forhold, men ikke på noe sted kan dårskapen ses tydeligere enn blant teologene og hos presteskapet. På den måten avslørte han presteskapets misligheter, som var en av årsakene til reformasjonen, som nå var i emning. «Hva pavene angår,» skrev han, «så bør de, såfremt de gjør krav på å være apostlenes etterfølgere, ta i betraktning at det samme blir krevd av dem som det som ble utført av deres forgjengere.» Men i stedet for å gjøre det, sa han, betrakter de det å «undervise folket som altfor slitsomt; å tolke skriftene er å forgripe seg på skolefolkets rettigheter; å be er altfor intetsigende». Det er ikke så underlig at det ble sagt om Erasmus at han hadde «en enestående evne til å uttrykke seg»!

Den første greske tekst blir utgitt

Mens Erasmus en tid underviste i gresk ved Cambridge universitet i England, fortsatte han sitt arbeid med å forbedre teksten til de kristne greske skrifter. En venn av ham, Martin Dorpius, prøvde å overbevise ham om at den latinske oversettelsen ikke trengte noen forbedring fra den greske teksten. Kunne det være mulig, hevdet Dorpius, «at hele den katolske kirke har tatt feil i så mange hundre år, ettersom den alltid har brukt og godkjent denne oversettelsen»? Thomas More imøtegikk sammen med Erasmus denne kritikken ved å understreke hvor nødvendig det var med en nøyaktig bibeltekst på originalspråkene.

En boktrykker i Basel i Sveits, Johannes Froben, gikk hardt inn på Erasmus for å få ham til å skynde seg med å bli ferdig med sitt arbeid. Han hadde hørt at kardinal Jimenez i Toledo i Spania hadde holdt på med utarbeidelsen av et testamente på gresk og latin i 1514, men at han hadde utsatt utgivelsen av det i påvente av at hele Bibelen skulle bli fullført. Den ble til slutt utgitt som Den complutensiske bibel, en såkalt polyglott, i 1522. Erasmus’ utgave ble utgitt i 1516, og det var første gang at det var blitt utgitt en tekst av Det nye testamente på det opprinnelige greske språk.

Ettersom fullførelsen av den var blitt forsert, inneholdt den mange feil.a Erasmus var mer enn noen annen klar over dette, og i senere utgaver rettet han opp så mange av dem som mulig. Både Luther og William Tyndale gjorde bruk av disse utgavene da de utarbeidet sine oversettelser av Bibelen til tysk og engelsk. Med denne utgaven hadde nå Erasmus fått oppfylt sitt håp og ønske, og det var i forordet til denne utgaven av den greske tekst at han skrev: «Jeg skulle ønske jeg kunne få disse ordene oversatt til alle språk. . . . Jeg ser med lengsel fram til at plogkaren skal synge dem for seg selv når han går bak plogen.» Selv om Erasmus’ tekst var mangelfull, fikk det viktige arbeidet som består i tekstkritikk, med den sin begynnelse, noe som har ført til vår tids nøyaktige bibeloversettelser.

Men det var ikke alle som tok imot denne utgaven med glede. I noen av sine bemerkninger var Erasmus meget kritisk overfor presteskapet. La oss for eksempel ta teksten i Matteus 16: 18: «Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke.» Erasmus uttrykker sin forbauselse over at disse ordene utelukkende skulle bli anvendt på paven, og han forkaster fullstendig Peters formentlige overhøyhet. Dette var en modig uttalelse i et verk som var tilegnet paven. Det var derfor ikke så merkelig at mange av Erasmus’ skrifter ble forbudt, til og med på universitetene.

At Erasmus var opptatt av å forstå Guds Ord, er noe som tydelig fremgår av et verk som ble skrevet av ham i 1519, og som ble kalt «Den sanne teologis metode». I dette verket redegjør han for sin metode når det gjelder å studere Bibelen, og nevner en rekke regler for hvordan den skal tolkes. Disse reglene innbefatter det at en aldri må ta et sitat ut fra den sammenhengen det står i, eller ut fra forfatterens tankerekke. Han så hele Skriften som en enhet. Tolkningen måtte derfor komme innenfra, hevdet han, og ikke fra noe som ikke stod på dens sider. — Jevnfør 1. Mosebok 40: 8.

Erasmus og Luther

I 1518 skrev Erasmus en avhandling, Colloquia familiaria (Fortrolige samtaler), hvor han igjen gikk til angrep på det moralske forderv som gjorde seg gjeldende innen kirken og klostrene. Året før hadde Martin Luther med stort mot slått opp sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg og protestert mot avlatshandelen, som var blitt en skandale i mange land. En tid så det ut som om Erasmus og Luther ville gå sammen om å få gjennomført de nødvendige reformene, men de hadde helt forskjellige oppfatninger av hvordan de skulle oppnå dem. Det gikk ikke lang tid før Luther begynte å fordømme Erasmus fordi Erasmus gikk moderat til verks og ønsket å arbeide med fredelige midler som kirken selv skulle benytte seg av. Det kan sies at Erasmus tenkte og skrev, mens Luther handlet.

Det kom til slutt til et åpent brudd mellom dem i 1524, da Erasmus skrev en avhandling som het Diatribe de libero arbitrio (En avhandling om viljens frihet). Luther forkastet den oppfatning at mennesket hadde en fri vilje, men Erasmus hevdet at en slik oppfatning ville fremstille Gud som urettferdig, ettersom det ville bety at mennesket ikke kunne handle på en måte som ville føre til dets frelse.

Da reformasjonen vant innpass i Europa, tvang omstendighetene mange av dens ledere til å skille lag med den katolske kirke. Selv om de ikke hadde forutsett hva den ville føre til, fortsatte de å gå videre på den veien de hadde valgt, ofte med døden til følge. Men Erasmus holdt seg borte fra stridsspørsmålene. Han avslo til og med å ta imot en kardinalhatt og innrømmet ved en anledning at hvis han ble satt på prøve, kunne han komme til å falle i likhet med Peter. (Matteus 26: 69—75) Han forsøkte å holde seg på den gylne middelvei. Samtidig som Roma betraktet hans skrifter som kjetterske og førte dem opp i kirkens fortegnelse over de forbudte bøker, anklaget således mange reformatorer ham for å være villig til å inngå kompromiss for å redde sitt eget skinn. Det at Erasmus var følsom overfor enhver kritikk, men også oppsatt på å bli lovprist, førte til at han ofte gikk altfor forsiktig fram av frykt for følgene av et hvilket som helst brudd med Roma.

Erasmus’ forhold til reformasjonen er blitt oppsummert slik: «Han var en reformator inntil reformasjonen ble en fryktet realitet; en som gjorde narr av pavedømmets bolverk inntil det begynte å gi etter; en som utbredte Skriften inntil folk selv gikk i gang med å studere den og gjøre bruk av den; en som talte nedsettende om religionens ytre former inntil de ble sett på som det de egentlig var; kort sagt, en lærd, åpenhjertig, velvillig, elskverdig, fryktsom, ubesluttsom mann, som påtok seg ansvar, men som overlot til andre å få æren av å frigjøre menneskesinnet fra en 1000 år lang trelldom. Avstanden mellom hans løpebane og Luthers løpebane ble derfor stadig større, inntil de til slutt beveget seg i hver sin retning og møtte hverandre med gjensidig fiendskap.» — Edinburgh Review, lxviii, 302.

Reformatorene kunne ikke bli enige seg imellom angående spørsmål som hadde med liv og lære å gjøre, slik at de forandringer som ble oppnådd i det 16. århundre, ikke førte til at de grunnleggende tradisjoner som hadde skjult Guds Ords sannheter i århundrenes løp, ble utryddet. Men de framstøt som ble gjort for å få Bibelen ut til det brede lag av folket, har fortsatt fra den tiden og fram til vår tid. Denne kampen, som Erasmus hadde en andel i, har ført til frembringelsen av pålitelige og nøyaktige bibeloversettelser.

I dag kan således «plogkaren» anskaffe seg Bibelen, eller i det minste deler av den, på nesten et hvilket som helst språk og glede seg over å lære om Guds storslagne hensikt med menneskeheten. Skriften oppfordrer oss inntrengende til å gjøre nettopp dette. Som det sies i Salme 1: 2, 3 om den rettferdige: «[Han] har sin glede i [Jehovas] lov og grunder på den dag og natt. Han er lik et tre, plantet ved bekker med rennende vann: det gir sin frukt i rette tid, og løvet visner ikke på det. Alt det han gjør, skal lykkes for ham.» Måtte vi derfor aldri la det gå en dag uten at vi gleder oss over Guds Ord.

[Fotnote]

[Bilde på side 10]

Erasmus, en reformator inntil reformasjonen ble en fryktet realitet