Fra ateisme til et meningsfylt liv
Fortalt av Fred N. Severud
SELV om jeg kom fra en svært religiøs familie i Norge, ble jeg ateist. Hvorfor? Noe som hendte tidlig i mitt liv, kan forklare det.
I 1909, da jeg var omkring ti år gammel, ble lillesøsteren min født. Men hun døde like etter fødselen. Bestemor forsøkte febrilsk å få tak i en prest som kunne døpe piken for at hun ikke skulle komme til helvete og pines for bestandig. Siden det ikke var noen prest som kunne komme, tok hun det skitne vannet som hun nettopp hadde badet henne i, stenket litt av det på hodet hennes, bad en bønn og «sendte henne til himmelen».
«Hvorfor kan vi ikke komme like lett til himmelen alle sammen?» undret jeg. Da begynte den tvilen å vokse som siden skulle få meg til å miste all tro på Gud. Jeg kunne ganske enkelt ikke forstå hva slags Gud det var som pinte mennesker i et brennende helvete.
Jeg kunne heller ikke godta den oppfatning at livet på jorden bare skal forberede oss til liv i himmelen. Hva er meningen med livet? Er det bare å leve 70—80 år og så dø? Dette var spørsmål jeg måtte få svar på. Så da tiden var inne til at jeg skulle konfirmeres, nektet jeg å bli konfirmert i en kirke som tilbad en Gud som virket så urimelig. Jeg hadde gått i kirken bare for å glede foreldrene mine, men jeg bet tennene sammen og sa for meg selv om presten: «Din hykler!» Alle som ble konfirmert, fikk ny dress. Men ingen konfirmasjon og ingen ny dress for meg!
Jeg får et nytt mål i livet
Av en eller annen grunn ble jeg lærerens yndling på det universitetet jeg gikk på. En dag bad læreren meg om å holde et foredrag for klassen om utviklingsteorien, og det gjorde jeg. Som ateist trodde jeg på en utvikling. Men etter at jeg hadde holdt foredraget, sa jeg til læreren at det var en ting jeg ikke kunne forstå.
«Hvordan var det før øyet utviklet seg?» spurte jeg. Læreren svarte at øyet begynte som noen svake pletter i hodeskallen. Så gikk det millioner av år, og til slutt utviklet øyet seg. «Mener du å si at de bare tumlet omkring uten å vite hvor de gikk?» ville jeg vite. Jeg mente ikke å få i stand noen diskusjon.
Men læreren ble så sint og flau at han gav meg en dårlig karakter. Og det er mulig at hele livet mitt ville ha blitt annerledes hvis jeg ikke hadde fått den. Den dårlige karakteren gjorde nemlig at jeg ikke fikk bli leder for kadettene på den ansette militærskolen som jeg gikk på. Hadde ikke det skjedd, hadde jeg nok valgt en karriere innen det militære. Isteden begynte jeg å studere til ingeniør.
Jeg tok eksamen som sivil- og bygningsingeniør, og jeg giftet meg med en pike som jeg hadde truffet mens jeg gikk på universitetet. I 1923 forlot vi vårt hjemland, Norge, og satte kursen mot De forente stater, hvor jeg håpet at min drøm — «å bli verdens største ingeniør» — skulle bli oppfylt.
Begivenhetene tok så en ny, uventet vending, og det førte til at jeg fikk et nytt mål i livet. Før vi reiste fra Norge, hadde slektningene våre advart oss mot å snakke om religion med onkel Chris i De forente stater. Hvorfor kunne vi ikke det? De sa at det var fordi han var litt «rar i hodet» når det gjaldt religion. Han var en av «bibelstudentene», som Jehovas vitner ble kalt den gangen.
Men hvem var det som stod på kaien for å møte oss da vi kom fram? Jo, det var ingen annen enn onkel Chris! Jo da, han fortalte oss om den «rare religionen» sin, men vi undret oss over svarene hans. ’En kjærlighetens Gud torturerer ganske visst ikke sjeler i helvete,’ argumenterte han. ’Gud har en evig hensikt med jorden. Og det var her på en paradisisk jord at menneskene ble lovt evig liv og fullkommen helse.’ — Forkynneren 9: 5, 10; Salme 146: 3, 4; 104: 5; Lukas 23: 43, NW; Åpenbaringen 21: 3, 4.
Jeg må innrømme at jeg følte meg tiltrukket av en sånn Gud, men jeg var noe skeptisk. Min kone derimot godtok alt sammen med en gang. Jeg ville undersøke det hele grundigere for å se om det fantes noen svake punkter. Hver gang det så ut som om det som stod i min bibel (King James Version), ikke stemte med det onkel hadde sagt, foretok jeg grundige undersøkelser og brukte bibelordboken Exhaustive Concordance av Strong. Det viste seg at alt talte til fordel for det bibelstudentene sa.
I Norge hadde vi måttet studere Bibelen fordi det var en del av skoleundervisningen. Derfor hadde jeg «brikkene», som i et puslespill, men jeg hadde ikke «bildet». Men jo mer jeg studerte sammen med onkel, jo lettere fant jeg ut hvor hver brikke skulle være, og det ble ingen brikker til overs. I 1935 godtok også jeg til slutt det jeg lærte, og like etter ble jeg døpt.
Jeg fikk etter hvert et nytt mål i livet. Jeg ble klar over at jeg måtte bruke mer tid på å behage Gud, samtidig som jeg fortsatt tok meg av min voksende familie. Selv om jeg fremdeles var interessert i å være en dyktig ingeniør, visste jeg nå at tjenesten for Jehova ville gi meg langt større tilfredshet i livet enn noe annet. Jeg måtte også få forretningen min til å gå. Jo mer jeg studerte Bibelen, jo bedre forstod jeg at jeg måtte snu opp ned på tingene. Først måtte jeg tjene Jehova. Da ville jeg få alt det andre (det jeg trengte til livets opphold) i tillegg. (Matteus 6: 33) Og det har vist seg å være tilfelle.
Tjenesten for Jehova på førsteplassen
Jeg hadde kommet i gang med en god forretning da den økonomiske depresjon kom i 1929. Da kunne jeg ikke betale arbeiderne, så jeg ble nødt til å la alle sammen slutte. Senere begynte økonomien å komme seg igjen, og jeg søkte på en jobb som kunne gi meg nok arbeid til å komme i gang på nytt. Men det var også mange andre ingeniører som hadde søkt på denne jobben.
Det var et bygningsarbeid, og regjeringen hadde fastsatt flere retningslinjer. En av dem gikk ut på at det skulle være flate betongtak med rekkverk. Jeg visste at rekkverket ville gå i stykker i hjørnene (noe som forresten hadde skjedd med 39 andre prosjekter som jeg visste om) hvis det ikke ble tatt visse forholdsregler. Det ville gå slik på grunn av temperaturforskjellen mellom det isolerte betongtaket, som ble oppvarmet om vinteren, og rekkverket, som var ute i kulden. Arkitekten skjønte poenget og anbefalte meg til jobben. Lite ante jeg at min beslutning om å sette tjenesten for Jehova på førsteplassen, snart skulle bli prøvd.
På den tiden møtte Jehovas vitner stor motstand fordi de ville være politisk nøytrale, og fordi de offentlig forkynte Guds Ord. Svært mange ble arrestert, spesielt i New Jersey, hvor jeg bodde.
En onsdag hadde jeg en avtale i Washington, D.C. Den nye kontrakten skulle formuleres. Men fredagen før, på møtet i Rikets sal, ble det lest opp et brev fra Selskapet Vakttårnet. Alle menighetene ble bedt om å delta i en aksjon som svar på de rettsstridige arrestasjonene av brødrene.
Vi ble bedt om å avlegge fredelige besøk etterfølgende søndag (bare tre dager før min avtale!) hos folk i noen av byene i New Jersey for å forklare dem hva Jehovas vitner tror. Hvis mange støttet opp om disse divisjonskampanjene, som de ble kalt, ville det bli avlagt et godt vitnesbyrd. Men vi måtte vente å tilbringe 120 dager i fengsel. Hvis jeg skulle komme i fengsel, kunne jeg være sikker på at jeg ikke ville få den jobben som jeg så sårt trengte. Etter at jeg hadde bedt om Jehovas ledelse, meldte jeg meg på til denne kampanjen. Tjenesten for Jehova kom på førsteplassen!
Mens vi holdt på å arbeide i vårt tildelte distrikt, kom det en politimann mot oss som ropte morskt: «Hva er det dere gjør her?» Jeg følte meg med ett så rar. «Jeg mister jobben!» tenkte jeg med meg selv. «Men Jehova vil ta seg av meg.» En søster i bilen bad plutselig politimannen om å si henne hvor den nærmeste bensinstasjonen var, siden hun måtte på toalettet.
«Dere har jo nettopp kjørt forbi en,» svarte han skarpt.
«Da trengte jeg den ikke,» svarte hun.
Så det bar av sted til bensinstasjonen. Vi var helt sikre på at vi ville bli arrestert da vi kom ut derfra. Men merkelig nok var det ingen politimann å se, så vi ble ikke fengslet. Derfor fikk jeg jobben likevel!
I forkynnelsesarbeidet på heltid
Det var mitt oppriktige ønske å bruke mer tid i forkynnelses- og undervisningsarbeidet. Da nedgangstidene var over og jeg ansatte dem som hadde jobbet hos meg før, bad jeg dem derfor om å bli mine kompanjonger. Hvorfor? Jo, for da behøvde jeg bare å være tre dager på kontoret og kunne bruke fire dager i det bibelske forkynnelses- og undervisningsarbeidet.
«Du kommer til å være ute og forkynne hele tiden,» sa de. «Vi kommer aldri til å få se deg.» Jeg forsikret dem om at jeg skulle komme på kontoret som jeg hadde lovt. De gikk derfor med på det — de trengte arbeidet! Senere tok jeg inn flere kompanjonger og behøvde da bare å være to dager på kontoret.
Jeg holdt fram pionertjenesten (forkynnelse på heltid) for barna mine, og alle fire har vært pionerer. To av døtrene mine har også tjent ved Jehovas vitners hovedkontor i flere år. Da mitt yngste barn var 15 år, begynte jeg som pioner.
Vi tjener der det er behov
Da jeg begynte som pioner, spurte jeg Selskapet Vakttårnet om hvor det var større behov for Rikets forkynnere. Familien min og jeg fikk beskjed om at vi kunne flytte til Stroudsburg i Pennsylvania. Det var ikke altfor langt unna forretningen min, så jeg kunne være to dager i uken i New York, og resten av uken kunne jeg være pioner. Det var bare åtte forkynnere i East Stroudsburg da vi flyttet dit. Tjue år senere var det en blomstrende menighet der. Vi hadde hatt det privilegium å hjelpe mange av dem som nå var en del av menigheten, til å bli kristne.
Denne sterke menigheten trengte ikke lenger vår hjelp, så vi syntes det var på tide å finne et annet sted hvor det var behov for hjelp. Selskapet foreslo et sted i nærheten av New York — Hackettstown i New Jersey. Det tok ikke lang tid før det ble opprettet en menighet, og så enda en.
En mann jeg kom til der, spurte meg, etter at jeg hadde presentert meg: «Hvor skal vi sitte, inne eller ute?» Du kan sikkert forestille deg hvor forbauset jeg så ut. Det viste seg at han kort tid før mitt besøk hadde pratet i flere timer med et vitne i California, og det var første gangen han hadde hørt om Jehovas vitner. Vitnet ble oppmuntret av mannens interesse og spurte ham: «Hvorfor ikke høre på et vitne som kommer innom deg, når du kommer hjem?»
«Jeg trodde hun hadde sendt deg,» forklarte mannen. Men jeg var kommet dit i det vanlige hus-til-hus-arbeidet. Nå er denne mannen eldste, og hans kone og to døtre er opptatt i heltidstjenesten som pionerer.
Ingeniørarbeid til Jehovas pris
I slutten av 1930-årene bad Selskapet Vakttårnets president, J. F. Rutherford, meg om å tegne en bygning som skulle være Betel-familiens tilfluktssted hvis den skulle bli utsatt for hard forfølgelse. Lite ante vi hva denne bygningen i Ithaca i New York skulle bli brukt til i framtiden — Gilead, en skole som gir opplæring til vordende misjonærer.
For å kunne holde tritt med den stadig økende flommen av bibelsk litteratur måtte Selskapet Vakttårnets trykkerier stadig utvides. I 1950 ble det således tatt i bruk et tilbygg til Betel-hjemmet, så vel som et nytt trykkeri for trykking av bibler og bibelsk litteratur. Jeg hadde det privilegium å tegne begge disse bygningene. Men det var ikke bare Selskapets anlegg i Brooklyn som måtte utvides. Det ble også bestemt at Selskapets andre eiendommer, nær farmen i den nordlige delen av staten New York, skulle tas i bruk. Og nok en gang var det mitt privilegium å få arbeide med planene.
I 1972, etter at jeg hadde vært pioner i over 20 år, ble min kones helse verre. Hun kunne ikke lenger snakke og gå. Derfor måtte jeg slutte som pioner. Min hensikt i livet er ikke desto mindre den samme — å tjene Jehova Gud for bestandig. Jeg prøver å ta del i forkynnelsesarbeidet hver dag. I en alder av 82 år har jeg fremdeles forholdsvis god helse.
Verdslig prestisje kontra det å tjene Jehova
Det at jeg har satt Jehovas interesser på førsteplassen, har ikke gått ut over mitt yrke, slik som kompanjongene mine var redde for. Som ingeniør har jeg faktisk hatt det privilegium å hjelpe til med å tegne mange kjente bygninger, som for eksempel monumentet «Port til Vesten» i Saint Louis i Missouri, rådhuset i Toronto, innendørshallen Madison Square Garden og en rekke andre bygninger, både i De forente stater og i andre deler av verden. Men i stedet for å søke å oppnå berømmelse som ingeniør har jeg lært å forstå at det som virkelig teller, er av åndelig karakter. (Filipperne 3: 7, 8) De talenter og evner vi måtte ha, er noe vi har fordi vår store Skaper har skapt oss i sitt bilde. — 1. Mosebok 1: 26, 27.
Så meningsløst og tomt livet mitt ville ha vært hvis jeg hadde fortsatt å være ateist! Som Salme 14: 1 sier: «Dåren sier i sitt hjerte: ’Det finnes ingen Gud.’» Hvor glad er jeg ikke for at jeg fikk et virkelig verdifullt mål, et mål som gir tilfredshet og fører til evig liv! Og når jeg trofast har fullført mitt jordiske løp, kan jeg få se Skaperen ansikt til ansikt, han som jeg en gang tvilte på eksisterte.
[Uthevet tekst på side 14]
’En kjærlighetens Gud torturerer ganske visst ikke sjeler i helvete,’ argumenterte han. Jeg må innrømme at jeg følte meg tiltrukket av en sånn Gud
[Uthevet tekst på side 15]
Det at jeg har satt Jehovas interesser på førsteplassen, har ikke gått ut over mitt yrke, slik som kompanjongene mine var redde for