De nye misjonærene oppfordres til å være lojale
SØNDAG den 12. september 1982 var det svært lummert i New York. Men en gruppe mennesker på omkring 2000 merket det knapt. De var tidlig på formiddagen på vei til Jehovas vitners stevnehall i bydelen Queens for å se elevene i den 73. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead bli uteksaminert.
Presis klokken ti bad ordstyreren, Leo Greenlees, et medlem av det styrende råds undervisningsutvalg, om ro i salen. Den høye summingen av stemmer døde hen, alle fant seg en plass, og programmet begynte med en lovprisningssang og bønn til Jehova. Bror Greenlees minnet i sine innledende bemerkninger elevene om at de var «menneskefiskere». (Matteus 4: 19) Han sa at de hittil stort sett hadde fisket i «nære farvann». Nå skulle de reise til fjerne land for å drive «dyphavsfiske». Gilead-skolen hadde lært dem hvordan de skulle gå fram for å kunne være med på et slikt fiske.
Bror Greenlees introduserte deretter Grant Suiter, et medlem av utgiverutvalget. Suiter henledet oppmerksomheten på den profetien om en gjenopprettelse som vi finner i Hosea, kapittel 2, versene 21—23. Han pekte på at elevene var svært begunstiget som kunne bli misjonærer i en tid da sannhetens sæd blir sådd og Jehova Gud bønnhører sitt folk.
Calvin Chyke fra trykkeriutvalget oppmuntret så elevene til å fortsette å framelske «gudsfrykt». (1. Timoteus 4: 7, 8, 12) Han sa: «Den kraft deres gudsfrykt har, vil tilskynde andre til å ønske å slutte seg til dere i å utføre hellig tjeneste.»
Så kom turen til Dan Sydlik, som representerte personalutvalget. Han forklarte at folk ikke kommer i et nært, personlig forhold til hverandre rent tilfeldig. Du må få det til å skje. «Selv noe så lite som et smil kan hjelpe, og det er gratis,» sa han. — Romerne 12: 13.
Redaksjonsutvalget var representert ved Lloyd Barry, som oppfordret de nye misjonærene til å forsikre seg om at de også fikk med seg en åndelig personlighet når de skulle pakke for å reise til de landene som de hadde fått i oppdrag å tjene i. Han gav dem også profeten Haggais råd: ’Vær sterke og arbeid.’ — Haggai 2: 4.
De to lærerne på Gilead-skolen fikk så gi noen råd til slutt. Den tidligere misjonæren Jack Redford sa til elevene: «Alle opplever både medgang og motgang. Alle kan greie medgangen. Det som vil avgjøre om dere holder ut i misjonærtjenesten, er hvordan dere greier motgangen.» Og skolens sekretær, Ulysses Glass, oppfordret dem til å opptre som modne, voksne mennesker når de møtte vanskeligheter i de landene de kom til.
Til slutt talte skolens rektor, Frederick Franz, til elevene. Denne taleren, som nå går i sitt 90. år, minnet dem om at de tjener en stor Hyrde, som også er verdenshersker. Han oppfordret dem til å fortsette å være forent og lojale i den hjord som omfatter mennesker av alle nasjoner, og han avsluttet med ordene: «Måtte den høyeste Gud gjennom sin Hyrde, Jesus Kristus, velsigne dere og virkelig bruke dere i de landene dere har fått i oppdrag å tjene i.»
Elevene fikk sine eksamensbeviser, og ordstyreren hevet møtet. Tiden var inne til å spise lunsj. Da klokken ble kvart over to, begynte det ukentlige studiet av bladet Vakttårnet. Det ble ledet av Don Adams fra Betel-utvalget, og elevene kom med kommentarer. Etterpå var det et fint program med musikk og opplevelser, og til slutt oppførte elevene et gripende og oppmuntrende bibelsk skuespill.
Klokken halv fem om ettermiddagen var programmet slutt. Med denne fine veiledningen i tankene gjorde elevene seg klar til å reise ut som «menneskefiskere» til de fjerne landene hvor de hadde fått i oppdrag å tjene.