Hvordan jeg klarer å leve i fattigdom
ER DU enke? Det er jeg også. Kanskje du i likhet med meg ble sittende igjen med barn å forsørge og uten noen umiddelbar inntekt. Min mann døde i 1973, og jeg satt igjen med tre sønner, 20, 16 og 14 år gamle. Hans død kom som et voldsomt sjokk og var et stort tap for meg. Kort etter hans død fikk jeg enda et slag — to av sønnene mine, den eldste og den yngste, besluttet å reise hjemmefra. Hvorfor? La meg fortelle min historie.
Min mann og jeg hadde vært hinduer, og vi hadde oppdratt barna våre til også å bli hinduer. Men omkring ti år før min mann døde, hadde Jehovas vitner kommet i forbindelse med meg under sitt systematiske forkynnelsesarbeid. Deres bibelske budskap om frelse gjennom Guds rike tiltalte meg. Etter noen måneder med alvorlige bibelske drøftelser og med bibelstudium ble jeg overbevist om at Jehova er den sanne Gud, og at Jesus Kristus er Guds utvalgte frelser for menneskene. (Salme 83: 19, NW; Apostlenes gjerninger 4: 12) Sterkt i strid med min families ønske og trass i min manns åpenlyse mishag ble jeg et kristent vitne for Jehova og ble døpt.
I det hinduiske samfunn er kristendommen en utilgivelig skamplett, som min mann ikke kunne tolerere. Han var imot min kristne tilbedelse like til den dagen han døde. Både den eldste og den yngste sønnen gjorde sin fars vilje og fortsatte å leve som hinduer. De benyttet sin fars død som en anledning til å reise hjemmefra og således bli kvitt den skampletten det var å ha en kristen mor. Det hadde imidlertid lykkes meg å overbevise min nest eldste sønn, Jayasimman, om at Bibelen er sann og fornuftig og inneholder et livreddende budskap. Nå var jeg alene med Jayasimman. Hvordan skulle vi greie å leve i fattigdom?
Må være praktisk og økonomisk
Da jeg hadde kommet over det første sjokket og det gikk opp for meg at min forsørger var borte, måtte jeg sette meg ned og tenke over den situasjonen jeg var kommet i. Det fantes ingen offentlige stønader eller former for trygd som jeg kunne benytte meg av. Jeg måtte klare meg selv. Inntil nylig var det faktisk slik at en enke der hvor jeg bodde, stod på det laveste trinn i samfunnet. Hennes stilling var så ille at det av og til hendte at en enke foretrakk å kaste seg selv på mannens likbål og dø.
Men vi har et beskjedent hjem med tre rom her i Madras i India. Vi har derfor i det minste tak over hodet. Jeg bestemte meg for å leie ut et av rommene og fikk en liten, men regelmessig månedlig inntekt på 60 rupi (omkring 50 kroner). Jeg hadde også en tråsymaskin. Jeg begynte derfor å sy dameklær, spesielt underskjørt som kvinner går med under sariene. Etter hvert fikk jeg noen faste kunder, og min samlede, månedlige inntekt steg til 144 rupi (omkring 120 kroner).
Men vi måtte leve enkelt. I huset er det elektrisk strøm og innlagt vann, men vi har nesten ingen møbler. Men det byr ikke på noen problemer; millioner av mine landsmenn har ikke møbler heller. Vi er vant til å sove på en tynn madrass på gulvet. Så lenge gulvet er rent, finner vi det komfortabelt å sitte på gulvet med korslagte ben og spise våre måltider der. Jeg lager mat på en parafinovn, og det byr ikke på noen problemer, ettersom det er lettere enn å bruke ved og lage mat over åpen ild. Hva spiser vi?
Jayasimman og jeg har ganske bra mat. En av våre livretter til frokost er noe vi kaller idli. Det er små kaker av rismel som er blandet med malte belgfrukter, dampkokt og servert med chutney, som er en blanding av malte kokosnøtter, urter og krydder. Her i India blir to—tre idlis, en banan og en kopp kaffe betraktet som en ganske solid frokost.
Våre måltider midt på dagen og om kvelden består av ris og karri, som er vårt viktigste næringsmiddel. Av økonomiske hensyn lager jeg ofte karriretter med grønnsaker og bruker forskjellige slags grønnsaker fra dag til dag for variasjonens skyld.
For å overvinne våre økonomiske problemer laget jeg på et tidspunkt et av rommene i huset vårt om til et lite spisested. Jeg stod opp klokken fire om morgenen og laget idlis, chutney og kaffe og serverte frokost til faste kunder. Med litt hjemmesøm og denne frokostserveringen pluss inntekten fra en leieboer tjente vi tilstrekkelig til å kunne dekke våre daglige behov. Foruten å være praktisk og økonomisk er det imidlertid noe annet som i høy grad har hjulpet meg til å avfinne meg med fattigdommen.
En større kilde til hjelp
Det er den hjelpen jeg har funnet i Guds Ord, Bibelen. Hvordan har Bibelen hjulpet meg til å leve i fattigdom? For det første inneholder den beretninger om trofaste menn og kvinner i bibelsk tid, for eksempel patriarken Job, som en tid levde som en fattig mann og ble ydmyket og pint og plaget. Å reflektere over slike eksempler har holdt meg oppe i mine prøvelser. — Job 1: 13—19; 2: 7—9; 21: 7.
Noe annet som har vært til stor oppmuntring for meg, er den tro Bibelen har gitt meg. Selv om jeg lever nesten på sultegrensen, er jeg ikke harm eller bitter. Bibelens sannhet har gitt meg et positivt syn på tingene. Jeg har lært at når jeg setter Guds rikes interesser på førsteplassen i mitt liv og er villig til å arbeide og tjene penger på ærlig vis, vil Jehova Gud sørge for at jeg får det nødvendige til livets opphold, slik Jesus Kristus sa: «Vær altså ikke bekymret og si: Hva skal vi spise? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? Alt dette er hedningene opptatt av; men den Far dere har i himmelen, vet at dere trenger alt dette. Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.» (Matteus 6: 31—33) Dette har jeg personlig erfart. Hvor takknemlig er jeg ikke for det!
Min tro på slike bibelske løfter har hjulpet meg til å være tilfreds med min lodd i livet, og jeg tenker ofte på slike skriftsteder som 1. Timoteus 6: 8: «Har vi mat og klær, skal vi nøye oss med det.»
Bibelens sannhet har også hjulpet meg på andre måter. Da jeg var hindu og levde i et hinduisk samfunn, var jeg vant til å være under min manns beskyttelse. Jeg ble tilbakeholden og nervøs for å være sammen med andre mennesker. Det jeg har lært i Bibelen, har imidlertid nå tilskyndt meg til å besøke folk i deres hjem og snakke med dem om Guds hensikter, deriblant hans løfter om å opprette en rettferdig, ny ordning, hvor fattigdom vil være noe som hører fortiden til. (Salme 72: 12—14) Jeg tilskriver den guddommelige visdom i Bibelen den enestående forandring i min holdning. Som Salme 19: 8 sier: «[Jehovas] lov er fullkommen, den gir sjelen nye krefter. [Jehovas] lovbud er pålitelig, det gir den uerfarne visdom.»
I takknemlighet over dette har jeg innrettet mitt liv slik at jeg nå er en heltidsforkynner av budskapet om Guds rike. Det betyr at jeg ikke lenger har tid til å drive med mitt lille spisested. Men jeg leier nå ut to av rommene mine og får i alt 120 rupi (omkring 100 kroner) i måneden for dette, og jeg fortsetter med hjemmesøm i den utstrekning tiden tillater det. Jayasimman tjener også litt penger hver måned ved å utføre forskjellige småjobber, og han bidrar villig til husholdningen med 75 prosent av det han tjener. Vi innretter oss i det daglige i samsvar med den månedlige inntekten vi har. På den måten kan jeg hver dag bruke tid til å besøke folk i deres hjem og trøste dem som sørger, akkurat som jeg selv har funnet trøst i Guds Ord, Bibelen. — Matteus 5: 4; 2. Korinter 1: 3, 4.
Jeg har riktignok fra tid til annen hatt økonomiske vanskeligheter — plutselige og uventede utgifter — og har lurt på hvordan jeg skulle klare det. Men jeg har følt at Jehova på en eller annen måte har skaffet til veie det jeg trengte. Det skjedde alltid et eller annet i rett tid som hjalp meg til å løse problemer. Det kunne være penger som kom i posten fra en av de andre sønnene mine, som ikke fullstendig hadde glemt meg. Eller jeg fikk en uventet bestilling på et underskjørt. Selv om jeg i årenes løp av og til har vært i nød, er jeg aldri blitt latt i stikken, for jeg har vært villig til å arbeide hardt og har klart å gjøre bruk av de få goder som var innen rekkevidde. — Innsendt.