Nyheter som gir grunn til ettertanke

Tobakksmoral

Da kirkerådet i North Carolina gjorde et forsøk på å overveie hvorvidt det er moralsk riktig å dyrke tobakk, ble det møtt med betydelig motstand fra dem som var engasjert i denne næringen, melder avisen The New York Times. «Vi er ikke enig i at det foreligger et moralsk dilemma i forbindelse med tobakk,» protesterte direktøren for tobakksdyrkernes informasjonsutvalg. Han mener at «det å bruke tobakk er et trekk ved ens livsstil som må være en frivillig sak».

En konsulent i forretningsvirksomhet som har tilknytning til tobakk, gav også uttrykk for sin «ekspert»-oppfatning: «Jeg tror ikke at den gode Gud vil si at over 50 millioner røkere i dette land og ytterligere millioner i andre land i verden ikke vil få komme inn i himmelen utelukkende fordi de bruker tobakksprodukter.» Han hevdet at kirkene ikke har noen «domsmyndighet eller fullmakt i tobakksspørsmålet».

Kirkens menn syntes imidlertid ikke at saken var så opplagt. Formannen i kirkerådets utvalg for studiet av tobakksspørsmålet mente at hans komité befant seg «i et dilemma». Hvorfor? North Carolina er den største tobakksprodusenten i USA, og det er 150 000 arbeidsplasser i tobakksindustrien bare i denne staten. Som den ovennevnte konsulenten var rask til å påpeke, har dessuten «de som har dyrket tobakk og markedsført og fabrikkert tobakksvarer, spilt en viktig rolle med hensyn til . . . å grunnlegge og støtte kirken».

I dette spørsmålet har altså presteskapet store vanskeligheter å kjempe med. Men gir ikke Bibelen klar veiledning om det å bruke tobakk når den sier: «La oss rense oss for all urenhet på kropp og sjel»? — 2. Korinter 7: 1.

Behov for visdom

«Kunnskapen er til stede, men den følges ikke bestandig av visdom. Vi vet at krig er forferdelig, men menneskeheten fortsetter sitt vanvittige, brodermorderiske kappløp.» Dette skriver Agustin Saavedra Weise i en lederartikkel i avisen El Diario, som kommer ut i La Paz i Bolivia.

Señor Weise beklager seg over at selv om det 20. århundre «har gitt menneskene en formidabel mengde kunnskap på alle områder — vitenskap, teknologi, medisin, krigsforberedelser, litteratur, arkitektur og så videre», har det ikke vært noen tilsvarende fremgang når det gjelder visdom. Resultatet? «I løpet av de år som er gått, har vi vært vitne til de mest barbariske og primitive former for aggresjon, folkemord og vold,» sier Weise.

Men hva kommer det av at det på tross av all kunnskapen i verden er så stor mangel på visdom? Det kommer av at folk har forlatt Jehova og vendt seg til vitenskap, penger, fornøyelser og andre ting og gjort dette til sine «guder». Derved har de vendt ryggen til Kilden til sann visdom. Ja, når mennesker forkaster Guds ord, «hvor skulle de da ha visdom fra?» — Jeremia 8: 9, EN.

Prekenene preget av tiden

Richard Wentz, en religionshistoriker ved statsuniversitetet i Arizona, har foretatt en undersøkelse av prekenene i kirkene opp gjennom årene. Han har lagt merke til at prestenes prekener har vært påvirket av strømningene i tiden. Professoren sier at i kolonitiden ble vekten lagt på Guds suverenitet, at «vi er i Guds hender». I det 19. århundre, da nasjonen var «ny» og «optimistisk», ble vekten lagt på «den menneskelige perfeksjonerings muligheter»og den tanke at «Gud venter på at vi skal reagere positivt».

Hvordan forholder det seg i dag? «Det ser ut til at prekenene nå gir folk det de vil ha, i stedet for å ha det innhold de burde hatt,» sier Wentz. Dagens prekener er korte, gjennomsnittlig ti til 20 minutter lange, og de holdes ofte i form av historier om «gode mennesker», historier som skal underholde. De fleste vil høre noe som «appellerer til deres følelser», tilføyer han.

Dette minner om det apostelen Paulus forutsa: «Det skal komme en tid da folk ikke lenger kan tåle den sunne lære; men slik de finner det for godt, skal de ta seg lærere i mengdevis, for de vil ha det som klør i øret.» Men predikanter som bare forteller folk det de ønsker å høre, har mye å svare for. Disippelen Jakob skrev om dem som er lærere, og advarte: «Vi skal bli så mye strengere dømt.» — 2. Timoteus 4: 3; Jakob 3: 1.