De kristne må forkynne
I de senere årene har kirkeledere begynt å uttale seg ganske åpent om nødvendigheten av at de kristne utfører vitnearbeid. Og det har de god grunn til, for ordet «vitne» og avledninger av dette ordet, som er basert på det greske ordet martús, forekommer 47 ganger i de kristne greske skrifter (Det nye testamente) i King James Version. La oss se nærmere på noen av de uttalelser som har kommet fra kristenheten.
PAVE JOHANNES PAUL II har sagt følgende, som ble sitert i L’Osservatore Romano (i den engelske utgaven) for 30. april 1984: «Som min forgjenger Paul VI understreket, utgjør det å vitne ’en vesentlig del av evangeliseringsarbeidet, og som regel er det den delen som kommer først’ (Evangelii Nuntiandi, nr. 21). Dette er spesielt viktig i vår tid, da forvirrede tanker og åndelig mørke forårsaker en krise som det stadig blir mer og mer tydelig er en krise som rammer hele sivilisasjonen.» Et år tidligere refererte samme tidsskriftet en audiens hos paven under overskriften «Verden trenger kristne forkynnere».
På denne måten understreker den romersk-katolske kirke behovet for å forkynne. Men hva sier protestantiske talsmenn om betydningen av å forkynne?
Kirkenes verdensråd, som nå har 301 medlemmer, holdt sin sjette generalforsamling i Vancouver i Canada fra 24. juli til 10. august 1983. Verdensrådet utgav senere (oktober 1983) International Review of Mission, som blant annet inneholdt en 36-siders artikkel med tittelen «Forkynnelse i en splittet verden». Under underoverskriften «Alle kristne er kalt til å forkynne» sa denne artikkelen rett ut: «For en kristen er forkynnergjerningen en følge av og et uttrykk for lojalitet overfor Gud. . . . Vi har Guds bemyndigelse til å forkynne. Vi vitner om Guds, skaperens og livgiverens overhøyhet og kjærlighet.»
Det teologiske tidsskriftet Review and Expositor, som er utgitt av baptistene, legger vekt på det samme og sier: «Når en ser nærmere på Apostlenes gjerninger, er det tydelig at nye troende ble føyd til menigheten fordi de kristne forkynte. Hvis det derfor ikke er noen nye som blir omvendt og kommer til troen, er det trolig fordi de kristne ikke forkynner.»
Selv om kristenhetens sekter står håpløst splittet når det gjelder ideologi og læresetninger, viser det seg at de står samlet når det gjelder behovet for å forkynne. Men lever medlemmene deres opp til sine forpliktelser som forkynnere?
Michael Green, som er sogneprest ved St. Aldgates kirke i Oxford, skriver i denne forbindelse: «Våre forfedre i troen ble anklaget for å ’oppvigle hele verden’ da de forkynte det gode budskap om Jesus for andre (Apostlenes gjerninger 17: 6). . . . Det er her vi skiller oss så kolossalt ut fra den første kirke. Den gang så enhver mann og kvinne det som sin oppgave å vitne om Jesus Kristus i den utstrekning det overhodet var mulig for ham eller henne.»
En brosjyre som er utgitt av baptistene, Witnessing in Today’s World, sier: «Det kan hende at en innviet kristen sier: ’Hvis jeg skulle forsøke å forkynne for andre, ville jeg ikke ha noen anelse om hvor jeg skulle begynne.’» Den tilføyer: «Når det blir snakket om forkynnelse, er den umiddelbare reaksjonen hos mange medlemmer av baptistkirken denne: ’Vi betaler presten for å gjøre det.’»
En publikasjon fra Westminster, The Christian as Communicator, innrømmer dessuten: «Det er godt mulig at de kristne har unndratt seg ansvaret for å forkynne evangeliet ganske enkelt fordi de ikke har noe særlig å fortelle.»
Det er sant at medlemmene av kristenhetens sekter «ikke har noe særlig å fortelle». Og det er her vi finner årsaken til problemet. De har unnlatt å gi akt på det Jesus sa skulle være «tegnet» på hans usynlige «nærvær» i Riket og på «avslutningen på tingenes ordning», et ’tegn’ som blir oppfylt i vår tid. De som ser dette «tegnet», føler seg tilskyndt til å fortelle andre om det. Hvor lykkelige kan vi ikke være for at de sanne kristne i dag har en hel del å fortelle når de nidkjært forkynner om det kommende Guds rike ved Jesus Kristus. — Matteus 24: 3—14, vers 3 fra NW; Jesaja 43: 12.