Spørsmål fra leserne

◼ Hva bør en kristen gjøre hvis han ikke kan være til stede ved feiringen av Herrens aftensmåltid?

Det er viktig at de kristne er til stede ved den årlige feiringen av Herrens aftensmåltid, for Jesus sa følgende da han innstiftet det: «Gjør dette til minne om meg.» (Lukas 22: 19) De første kristne gjorde det. Apostelen Paulus kunne derfor skrive om brødrene i Korint at de hvert år ’kom sammen’ eller ’møttes som en menighet’ for å feire minnet om Jesu offerdød. (1. Korinter 11: 20, The New English Bible) Men hva ville de da ha gjort under vanskelige forhold? Hva gjorde for eksempel Paulus i de årene da han satt i fengsel (under bevoktning og kanskje til og med i lenker) i Cæsarea? — Apostlenes gjerninger 23: 35; 24: 26, 27.

Selv om Paulus var skilt fra brødrene når Herrens aftensmåltid skulle feires, repeterte han sikkert det skriftene sa om begivenheten, i betraktning av den befalingen Jesus hadde kommet med. Ettersom Paulus var en åndssalvet kristen, ville han ha gjort sitt ytterste for å få tak i noe som han kunne bruke som symboler. Vin var en vanlig drikk på den tiden, så selv om Paulus var fange, kan det godt være at han hadde noe vin og også en type brød som han kunne bruke. Det var enda mer sannsynlig da han senere var i fengsel i Roma, for der fikk han til og med lov til å ta imot besøk. Sannsynligvis prøvde noen av brødrene i Roma å komme sammen med ham som en liten gruppe for å feire Herrens aftensmåltid. — Apostlenes gjerninger 28: 30.

Rundt om på jorden i vår tid kommer Jehovas vitners menigheter sammen på den dagen som tilsvarer den 14. nisan, for å feire minnet om Kristi død. Men noen ganger kommer uvanlige hindringer i veien. Det har hendt at uvær eller oversvømmelser har hindret en menighet eller noen av dens medlemmer i å komme sammen som planlagt. I noen sjeldne tilfelle er det blitt innført unntakstilstand, og væpnede soldater har hindret folk i å ferdes utendørs etter solnedgang. Andre kristne har ikke kunnet komme sammen med menigheten fordi de har ligget på sykehus eller vært alvorlig syke. Hva kan en gjøre i slike situasjoner?

Selv om hele menigheten bør komme sammen til denne viktige begivenheten, kan det inntreffe omstendigheter som gjør det umulig, som nevnt ovenfor. Når uvær, en naturkatastrofe eller lignende gjør det absolutt umulig for en familie eller en del av en menighet å komme sammen med menigheten for øvrig, kan de som blir isolert, komme sammen og drøfte de bibelske beretningene i Lukas 22: 7—23, 28—30 og 1. Korinter 11: 20—31 og dessuten snakke sammen om betydningen av denne begivenheten. Hvis et portforbud gjør det umulig for en menighet å samles den aktuelle kvelden, kan det beste alternativet være at forkynnerne kommer sammen i menighetsbokstudiegrupper eller nabogrupper, og at menigheten så fører summen av de tilstedeværende opp på rapporten. Hvis det er en kvalifisert, innviet bror i gruppen, kan han holde en kort tale. Det er ikke nødvendig å tenke på symbolene så lenge ikke noen i denne spesielle situasjonen tidligere har forsynt seg av brødet og vinen som en salvet kristen.

Guds lov til Israel hadde en spesiell ordning for dem som ikke var i den stilling at de kunne delta i det vanlige påskemåltidet; de kunne gjøre det en måned (30 dager) senere. (4. Mosebok 9: 10, 11; 2. Krønikebok 30: 1—3, 15) Hvis det oppstår en helt spesiell situasjon som gjør at en åndelig israelitt ikke kan overvære Herrens aftensmåltid eller bli servert symbolene den 14. nisan, kan han eller hun feire aftensmåltidet 30 dager senere. Dette gjelder bare salvede kristne, som har fått befaling om å forsyne seg av brødet og vinen. — Galaterne 6: 16.

Den 4. april 1985 etter solnedgang vil de sanne kristnes menigheter rundt om på jorden samles i lydighet mot Jesu befaling: «Gjør dette . . . til minne om meg!» Vi oppfordrer deg til å komme sammen med dem. — 1. Korinter 11: 25.

◼ Ifølge New World Translation sier Bibelen at Samson rev i stykker en løve «akkurat som når noen river et hannkje i to». Betyr dette at det var vanlig at folk på den tiden rev i stykker kje?

Nei, denne bemerkningen skulle sannsynligvis bare tjene som en illustrasjon. Det betydde at Samson rev i stykker en løve med bare nevene like lett som om det skulle ha vært et forsvarsløst kje.

Samson, som tjente som dommer i Israel, reiste til Timna for å få «en anledning til strid med filisterne». På veien kom en løve brølende mot ham, en ung, sterk løve som trolig ville angripe ham. Den historiske beretningen sier at Guds ånd eller virksomme kraft kom over Samson, og at han «rev [løven] i to, akkurat som når noen river et hannkje i to, og han hadde ingenting i hånden». — Dommerne 14: 4—6, vers 6 fra NW.

Bibelen forteller om to andre menn som drepte løver helt alene, men det er bare Samson som sies å ha gjort dette med bare nevene. (1. Samuelsbok 17: 36; 2. Samuelsbok 23: 20) Det står dessuten at han «rev den i to». Hvis det betyr at han rev de kraftige kjevene til løven fra hverandre, er det trolig at noen israelitter var så sterke at de kunne gjøre det samme med et kje. Men det er ikke noe som tyder på at noen av dem gjorde det, og det er heller ingen grunn til at de skulle prøve å gjøre det. Hvis Samson på den annen side rev løvens lemmer fra hverandre på en eller annen måte, ville det være enda mer usannsynlig at bemerkningen om kjeet var noe annet enn en sammenligning. Poenget er at Gud gav Samson fysiske krefter ut over det vanlige. Når den ubevæpnede Samson fikk en slik hjelp, var en sterk, rasende løve ikke mer skremmende for ham enn et forsvarsløst kje ville være for et normalt menneske.

Den døde løvens kropp ble senere brukt i forbindelse med en gåte, og det var foranledningen til at Gud gav Samson styrke til å slå i hjel 30 mann fra fiendens rekker. — Dommerne 14: 8—19.