’Min religion er bra nok for meg!’
HAR du noen gang reagert slik når du har fått besøk av et av Jehovas vitner? Kanskje du også har tilføyd: ’Den var bra nok for foreldrene og besteforeldrene mine. Så hvorfor skulle jeg bry meg med en annen religion?’
Vi har naturligvis stor nytte av den visdom og erfaring foreldrene våre har. Men er det nødvendigvis klokt å anta en religion på det grunnlaget? Vi etterligner jo ikke foreldrene og besteforeldrene våre i alt. Hvorfor ikke? Fordi menneskene har fått større kunnskap og innsikt etter hvert.
Vi kan nevne et eksempel: Når folk ble syke for over 40 år siden, døde de kanskje bare fordi de ikke fikk bra nok behandling. Siden 1943 har man kunnet bruke antibiotika, og det har reddet mange liv. Lar vi være å ta antibiotika bare fordi besteforeldrene våre ikke kjente til disse stoffene? Nei, vi har et åpent sinn og vurderer fordelene ved nye fremskritt. Det lønner seg å ha en slik holdning også når det gjelder religion.
Apostelen Paulus’ tilfelle viser også at våre foreldres religion ikke nødvendigvis er den sanne religion, som Gud godkjenner. Før Paulus ble omvendt til kristendommen, gikk han ekstremt voldsomt fram mot den kristne ’vei’, for han «forfulgte Guds kirke og forsøkte å utrydde den». Men hvorfor? Fordi han var ’brennende for tradisjonene fra sine fedre’. At han oppriktig holdt seg til den religionen han var vokst opp med, hindret ham i å anerkjenne sannheten om Jesus Kristus — og det kan ikke ha behaget Gud. — Apostlenes gjerninger 9: 1, 2; Galaterne 1: 13, 14.
Din religion — en tilfeldighet eller et valg?
Som regel er det en tilfeldighet hvilken religion en har. I hvilken forstand? I den forstand at du kanskje er født katolikk, protestant, hindu, taoist eller buddhist fordi det var den religionen foreldrene dine hadde. Men sett at du var blitt født i et annet land eller i en annen familie. Kanskje du da hadde vært en ivrig tilhenger av en annen religion. Er det da logisk å gå ut fra at den religionen du har lært fra du var liten, automatisk er den sanne religion?
Du mener kanskje at den religionen du har, er bra nok for deg, enten du har vokst opp med den eller ikke. Men er det bare ens personlige mening eller smak som avgjør om en har den riktige religion? Er det en pålitelig rettesnor?
Kanskje vi kan illustrere dette med mat. Spør et barn hva det ville foretrekke hvis det fikk valget mellom et kakestykke og spinatsuppe. Sannsynligvis ville det velge kaken. Men ville det være det sunneste? At en religion appellerer til din personlige smak, behøver heller ikke å bety at det er den som er best for deg i åndelig forstand. — Jevnfør Romerne 10: 2, 3.
Religion er ikke bare et spørsmål om ens personlige mening. Det har med tilbedelsen av Gud å gjøre, så Gud må godkjenne religionen. Det viktigste spørsmålet er derfor ikke om religionen er bra nok for en selv, men om Gud godkjenner den.