Er det nok å tro på Gud?

«TROR du på Gud eller en universell ånd?» spurte den kjente meningsmåleren George Gallup jr. Du blir kanskje overrasket over svarene, for 95 prosent av både de voksne (over 30 år gamle) og tenåringene sa ja! Men i hvilken grad blir troen omsatt i handling? Troen spiller tydeligvis svært liten rolle. For Gallup meldte at da noen unge voksne ble spurt: «Hvor mye har de religiøse oppfatningene du har, å si for den måten du tenker og handler på til daglig?», var det bare 26 prosent som sa at de betydde «mye».a — The Search for America’s Faith av George Gallup jr. og David Poling.

Det er derfor tydelig at det ikke er nok bare å tro på Gud. Disippelen Jakob skrev: «Du tror at Gud er én? Det gjør du rett i. Også de onde ånder tror det — og skjelver! . . . tro er til ingen nytte uten gjerningene.» (Jakob 2: 19, 20) Bibelen forteller på den annen side om mennesker som gjorde mer enn bare å tro. Et eksempel på det er Enok, som «vandret med Gud». (1. Mosebok 5: 24) Enok og Gud hadde altså fått et så nært forhold til hverandre at det var som om de vandret side om side. Men hvorfor oppnådde Enok den gunst å ha et slikt spesielt forhold til Gud? Én grunn var at han levde et rettskaffent liv, til tross for at han levde midt i en verden som var degenerert religiøst sett, og hvor det var vanlig at folk gjorde sjokkerende «ugudelige gjerninger». Modig og fryktløst avslørte han de onde veier som hans samtidige fulgte, og profeterte: «Se, Herren kommer med sine hellige engler i tusentall for å holde dom over alle og kreve alle gudløse til regnskap for alle ugudelige gjerninger de har gjort, og for alle trassige ord de har rettet mot ham, de gudløse syndere.» — Judas 14, 15.

Fordi Enok vandret med Gud, befant han seg i alvorlig fare. Fiendene hans la tydeligvis planer om å myrde ham og få en slutt på den irriterende profeteringen hans. Men den Gud han vandret med, grep inn. Bibelen sier: «Ved tro ble Enok tatt bort, så han ikke skulle se døden, og han ble ikke funnet, fordi Gud hadde tatt ham bort.» Ja, «Gud tok ham» i døden, og dermed sparte han ham tydeligvis for en voldsom død for fiendenes hånd. — Hebreerne 11: 5, 13, NTM; 1. Mosebok 5: 24, NW; jevnfør Johannes 3: 13.

Noah var også en som «vandret med Gud». «Noah var en rettferdig og hederlig mann blant sine samtidige,» akkurat som Enok. (1. Mosebok 6: 9) Og det var han til tross for at verden den gang var full av løsaktighet og vold. Men Noah var gudfryktig og stod fram som «rettferdighetens talsmann». Gud bevarte derfor ham og hans familie da han førte storflommen over denne gamle verden. — 2. Peter 2: 5; Hebreerne 11: 7; 1. Mosebok 6: 5, 11.

Oppfordrer Gud fremdeles menneskene til å vandre med ham? Ja, det gjør han! Apostelen Paulus sa at Gud ’ikke er langt borte fra en eneste en av oss’ hvis vi bare ’søker ham og finner ham’. (Apostlenes gjerninger 17: 27) Men hvordan kan vi gjøre det? Og hva innebærer det egentlig å vandre med Gud?

[Fotnote]