Jeg har ’lagt hånden på plogen og ser meg ikke tilbake’

DA JEG gikk om bord i flyet med kurs for mitt nye hjem i Bolivia, kom jeg til å tenke på noen ord i det siste brevet jeg hadde fått fra mor. «Ingen som har lagt hånden på plogen og ser seg tilbake, er skikket for Guds rike.» (Lukas 9: 62) Jeg var fast bestemt på ikke å ’se meg tilbake’.

Jeg hadde vært i heltidstjenesten i fem år, men å arbeide som misjonær ville bli en ny erfaring for meg. Jeg lærte sannheten å kjenne gjennom mine foreldre, som i 1923 begynte å studere sammen med bibelstudentene, som Jehovas vitner het den gangen. Selv om jeg da bare var fire år gammel, ville jeg gjerne forstå Selskapet Vakttårnets publikasjoner. Men i mange år gjorde familien min svært lite med sannheten. Det hendte at vi fikk besøk av noen av naboene våre som var bibelstudenter. Jeg husker også at far pleide å besøke forskjellige naboer for å høre de foredragene som dommer Rutherford holdt i radioen.

Men det var ikke før i 1938 at sannhetens sæd begynte å bære frukt. Mor — som nå var skilt fra far og hadde giftet seg på nytt — begynte å godta Jehovas vitners publikasjoner og å lese dem med iver. Jeg ble spesielt glad for å lære at ’en stor skare’ kommer til å overleve ødeleggelsen av denne tingenes ordning og vil få leve evig på jorden. (Åpenbaringen 7: 9—14) Dette måtte også andre få høre om!

Da jeg var blitt døpt i juni 1939, begynte jeg å tenke på å bli heltidstjener, pioner. Etter at jeg flyttet til Colorado, ble jeg kjent med Helen Nichols og moren hennes — to salvede søstre som var alminnelige pionerer. De fine opplevelsene de fortalte, ansporet meg enda mer til å tjene som pioner. I mai 1940 fikk jeg så mitt første tildelte distrikt som pioner: Salida i Colorado.

Opplæring på Gilead og snart til utlandet

Da jeg hadde arbeidet som pioner i forskjellige deler av Colorado og Indiana i noen år, ble jeg innbudt til å gå på Gilead, i den tredje klassen. Gilead er en skole som Selskapet Vakttårnet har for å utdanne misjonærer. I fem herlige måneder nøt jeg Gilead-skolens velsignelser. Etter at jeg var blitt uteksaminert, ble jeg ikke sendt til utlandet med én gang. Den annen verdenskrig raste fortsatt. Så jeg ble sendt til West Haven i Connecticut for midlertidig å arbeide der sammen med sju andre søstre. I 1945 ble jeg sendt til Washington, D.C., for å arbeide der. Men snart kunne jeg reise til mitt utenlandske distrikt: La Paz i Bolivia.

Før jeg fikk vite at jeg skulle til Bolivia, hadde jeg ikke engang hørt om dette landet! Det er ikke så rart at foruroligende tanker fór gjennom hodet mitt da jeg gikk om bord i flyet: Hvordan kommer jeg til å gjøre det som misjonær? Kommer jeg til å klare å holde ut i misjonærarbeidet? Da kom jeg til å tenke på mors råd om å ’legge hånden på plogen og ikke se seg tilbake’, og jeg ble styrket i min beslutning om å lykkes i misjonærarbeidet. Og jeg kom jo ikke til å bli alene i dette nye landet. Jeg reiste sammen med min søster og svoger, som hadde gått i den fjerde klassen på Gilead. Den 9. juni 1946 landet flyet vårt i La Paz.

Revolusjon

Samme dag som jeg kom, var det noen som prøvde å få i stand en revolusjon ved å slippe en bombe over presidentpalasset. Bomben ble ikke utløst som den skulle, og revolusjonen ble også mislykket. Men mindre enn to måneder senere ble det gjort ny revolusjon, og mange ble drept og såret. Landets president og noen av regjeringsmedlemmene ble hengt i en lyktestolpe på den største plassen. Slik var tilstanden i Bolivia da jeg kom dit.

Men etter disse forferdelige blodsutgytelsene var vi i stand til å ’trøste dem som sørget’, og mange av de ydmyke bolivianerne var villige til å studere Bibelen sammen med oss. (Jesaja 61: 1, 2) På den tiden brukte vi ofte grammofonplater med innspilte prekener som et middel til å forkynne for folk. Det betydde at vi bar både en grammofon og en feltveske opp og ned de bratte bakkene i La Paz, som ligger hele 3660 meter over havet. Fordi jeg ikke kunne så godt spansk, var det noen som trodde at jeg gikk rundt for å selge grammofonen og platene!

Som ny misjonær hadde jeg mange opplevelser. En dag da jeg gikk fra hus til hus i et av de bedre strøkene i La Paz, kom jeg til et hus hvor en hushjelp åpnet døren og inviterte meg inn. Fruen i huset hørte på min presentasjon og tegnet abonnement på Vakttårnet. Hvorfor reagerte hun straks så positivt? Hun hadde nylig gjennomgått en operasjon, og mens hun lå på sykehuset, hadde hun lest Bibelen. Hun oppdaget at Bibelens lære er helt forskjellig fra det som ble lært i den kirken hun tilhørte, så hun var ganske ivrig etter å lese den litteraturen jeg kom med. Før jeg fikk besøkt henne igjen, gikk hun og lette etter meg, og til slutt fant hun meg ved et gatehjørne hvor jeg stod og tilbød bladene Vakttårnet og Våkn opp! til folk som gikk forbi. ’Vær så snill og kom og besøk meg!’ sa hun. Hun gjorde raske fremskritt i sitt studium av Bibelen og ble snart døpt. Nå, 30 år senere, er hun fremdeles en trofast tjener for Jehova.

En skitten dukke

Etter at vi hadde arbeidet i La Paz i 11 år, ble vi tildelt et distrikt i den sørlige delen av Bolivia. Min søster og hennes mann, min pionerpartner, som het Esther Erickson, og jeg drog derfor til en liten by som heter Tupiza. Det var i februar 1957. Tupiza ligger i nærheten av jernbanelinjen mellom Bolivia og Argentina. Folk der var vennlige, og det var lett å starte bibelstudier. Snart arrangerte vi også regelmessige møter, som flere fra Tupiza overvar.

En dag fant vi en skitten dukke i hagen foran huset vårt. Hva skulle det bety? Presten hadde tydeligvis begynt å advare folk mot Jehovas vitner, så noen forsøkte å øve trolldom mot oss! Men trolldommen deres, hechizo, var virkningsløs.

Fordi Tupiza var en så liten by, ble Esther og jeg snart sendt til Villazón, en annen liten by, som lå ved grensen mellom Bolivia og Argentina. Dette området var ufruktbart, forblåst og kaldt! Men vi mistet ikke motet, for vi var sikre på at Jehova ville velsigne oss.

Da Esther og jeg begynte å arbeide i byen, la vi merke til at folk hadde et kort i vinduet hvor det stod: «Jehovas vitner og evangelister uønsket.» Men innbyggerne i Villazón ante ikke hvem Jehovas vitner var! En prest hadde skapt problemer, akkurat som i Tupiza. Han hadde delt ut kortene i kirken for at folk skulle stille dem i vinduene sine. Selv om folk hadde disse kortene i vinduene, reagerte de positivt, og vi leverte mye litteratur og opprettet mange bibelstudier. Litt etter litt forsvant kortene fra vinduene.

Men hvor kunne vi holde møter? Vi gjorde et av rommene i den lille leiligheten vår om til en Rikets sal. Sitteplasser laget vi av planker som vi la over kartonger med bøker. Det var ingen døpte brødre der, så Esther og jeg tok på oss noe på hodet og ledet møtene selv. Til vår store glede var det over 100 til stede den første gangen vi feiret minnet om Kristi død der! Det var riktignok noen som kom bare fordi de var nysgjerrige etter å få se hvordan disse gringas (de fremmede jentene) ledet møtene sine. Men noen av dem som først kom av nysgjerrighet, er Jehovas vitner i dag.

Vi arbeidet også i den lille byen La Quiaca i Argentina, hvor vi fikk opprettet flere bibelstudier med interesserte. Fordi vi måtte krysse grensen så ofte, tiltrakk vi oss grensepolitiets oppmerksomhet. En dag vi var på vei hjem fra La Quiaca, bad den argentinske politimannen oss om ikke å arbeide så åpenlyst, siden Jehovas vitners arbeid var blitt forbudt i Argentina. Jeg sa til ham: «Jeg har forstått det slik at Deres regjering garanterer tilbedelsesfrihet.» Han svarte at prestene hadde øvd press på regjeringsmedlemmene, og at det hadde ført til forbudet. Etter dette snudde han ryggen til hver gang vi krysset grensen til Argentina!

I fire år arbeidet vi i Villazón. Min pionerpartner studerte med en mann hvis kone drev en chichería, en kafé hvor det ble solgt drikker som var laget av gjæret mais. Denne mannen lærte sannheten å kjenne og ble senere døpt. Med tiden ble han eldste, og han tjente som det til han døde. Hvordan gikk det med chicheríaen? Den er nå en Rikets sal! Da vi forlot Villazón, var det en menighet på 20 forkynnere der. Nå er det cirka 60 vitner, og om lag 110 kommer på møtene i helgene.

Jeg ’ser meg ikke tilbake’

Fra Villazón ble vi sendt til Santa Cruz, en by i den østlige delen av Bolivia. For en glede det var å se en liten menighet på 20 forkynnere vokse til ni sterke menigheter! I 1965 vendte jeg så tilbake til La Paz for å bo i et av misjonærhjemmene, hvor jeg fremdeles bor.

I februar 1978 raste en mur av soltørket leirstein over meg da jeg gikk ut av en bybuss. Det høyre benet mitt ble så skadet at jeg måtte lære å gå på nytt. Men nå er jeg i stand til å ta del i tjenesten igjen og å lede bibelstudier.

Nei, heltidstjenesten har ikke alltid vært lett. Jeg har møtt motgang så vel som medgang og har hatt sorger og skuffelser. Men gleden over å finne velvillige mennesker og å hjelpe dem å tjene Jehova har mer enn oppveid alle skuffelsene. Nå som jeg har vært i heltidstjenesten i nesten 44 år, er jeg like besluttet som før på å ha «hånden på plogen» og å ha en andel i det arbeid som fremdeles gjenstår. — Fortalt av Betty Jackson.

[Bilde på side 28]

Betty Jackson forkynner det gode budskap i Bolivia