«Juridiske spørsmål innen transfusjonsmedisin»

«DET 20. århundres nyeste og potensielt farligste sykdom, AIDS.» Slik beskrev dr. L. A. Laskey (en vitenskapsmann tilknyttet Genentech Corp.) et problem som førte til at det ble arrangert en konferanse den 19. og 20. september 1985 i Washington, D.C., i USA.

Du er antagelig klar over at det er blitt pekt på en sammenheng mellom AIDS (Acquired Immune Deficiency Syndrome — ervervet immunsviktsyndrom) og blodprodukter og blodoverføringer. I det trykte programmet til konferansen stod det:

«Vi kan ikke huske noe annet enkeltstående helseproblem som har skapt så mye debatt og frykt blant offentligheten. Antall AIDS-tilfelle kan bli fordoblet i løpet av neste år, og så mange som en million amerikanere [og utallige flere i andre land] kan bli berørt. Det juridiske ansvar som kan oppstå i forbindelse med AIDS, er derfor stort.»

Omkring 200 leger, advokater og ansatte ved blodbanker kom sammen til konferansen om «Juridiske spørsmål innen transfusjonsmedisin». De fleste hadde nær tilknytning til blodoverføringer i sitt arbeid. Men det var også noen av Jehovas vitner til stede. Vi gjengir her noen utdrag av de opplysninger talerne kom med.

Det man i første rekke var bekymret for, var risikoen for spredning av AIDS via blod og den juridiske risiko for dem som tapper blod av blodgivere eller bearbeider eller selger blod i sitt arbeid. Bekymringen for den juridiske risikoen kom tydelig til uttrykk allerede i den første talen, som handlet om ’blodbanksystemets organisering, økonomi og regler’. Disse reglene skriver seg fra 1600-tallet, sa dr. P. J. Schmidt. Den franske legen Denis var involvert i «den første rettssak på grunn av feilbehandling» i blodoverføringens historie fordi han hadde gitt «blod av et lam til en ung mann, som døde». Er det fremdeles nødvendig med regler? Schmidt sa: «Jeg tror det er mange ukjente faktorer. Men dag ut og dag inn står vi overfor den enorme utfordring det er å utføre en transfusjon. Det innebærer at det i dette land [USA] skjer et eksperiment i immunologi, i epidemiologi, en million ganger i måneden, ofte uten juridisk presedens.»

Senere talte dr. Paul Ness (fra Johns Hopkins-sykehuset) over temaet «Hva kan gå galt ved transfusjoner». Han mente at på bare «en halv time er det svært vanskelig å snakke om alt som kan gå galt ved blodoverføringer». Han hadde tenkt å vise et lysbilde hvor det stod «Advarsel — følgende kan gå galt ved blodoverføring:», og en liste over «omkring 50 forskjellige ting . . . [Men] jeg visste at listen ikke på noen måte ville være fullstendig».

Dr. Johanna Pindyck (Stor-New Yorks blodprogram) sa at ’hepatitt non-A-non-B kan overføres ved transfusjoner og er det mest presserende smitteproblem vi står overfor på transfusjonsområdet’. Denne typen hepatitt «antas å være forårsaket av minst to virus, men nøyaktig hvilke egenskaper de har, er ikke blitt påvist. Undersøkelser har pågått i mange år — fra vel ti til 15 år — men vi har ikke oppdaget årsaken ennå». Angående de beste tester som er tilgjengelige for å påvise denne typen hepatitt i blod, sa hun: «Jeg kan tenke meg at ti prosent av blodforsyningen blir testet i dag, eller kanskje til og med noe mindre.»

Under drøftelsene omkring AIDS sa dr. Pindyck og andre at de håpet at dagens tester nå gjør det mulig for blodbankene nesten å eliminere «transfusjon av blodprodukter som en årsak til AIDS-smitte». Er det tilfellet? Dr. Laskey sa senere at de tester man har i dag, ’er utrolig kostbare, farlige å fremstille og ikke helt nøyaktige’. Hva med en nyutviklet metode som han mener er bedre? Han fortalte om eksperimenter med pasienter som hadde AIDS eller et AIDS-beslektet sykdomskompleks. Hos en del av disse påviste ikke testene tilknytningen til AIDS. ’Ingen [det vil si ingen av testene] ville ha påvist’ AIDS, sa han.

Det er derfor forståelig at mange overveier å lagre sitt eget blod eller å godta blod bare fra en venn eller en slektning. Men dr. Joseph Bove (Yale-New Haven-sykehuset) motsatte seg dette fordi han mente at det ville være kostbart, og at det ville føre til mangel på blod. Han la til: «En av de viktigste årsakene til dødsfall i forbindelse med transfusjoner er administrative feil — at feil person får feil blod. Jeg er flau over å . . . si at vi i 1985, med all den teknologien vi har, med datamaskiner og alt mulig annet, ikke klarer å gi riktig pasient den riktige enhet blod. Men sannheten er at vi ikke alltid klarer det, og dermed tar vi livet av folk.»

På grunn av dette hadde deltagerne ved konferansen mye å si om juridiske spørsmål. Hvordan kan en blodbank beskytte seg mot å bli stevnet for retten for forsømmelse? Nå som det finnes AIDS-tester, oppstår spørsmålet: Hvis tester av en blodgivers blod viser at han har antistoffer mot AIDS-viruset i blodet, bør da blodbanken varsle dem som har mottatt hans blod de siste årene? Dr. Schmidt (lederen for en blodbank) sa: «For øyeblikket er jeg motstander av å varsle. Vi gjør bare det vi må, og ikke noe mer.» Bør det innhentes rettskjennelser for å gjennomtvinge blodoverføring på dem som nekter, for eksempel Jehovas vitner, som nekter av religiøse grunner?

Jehovas vitner ble faktisk omtalt i dr. William Dornettes tale, «Spørsmål omkring forsømmelighet og erstatningsansvar». Han forklarte at en av grunnene til at Jehovas vitner nekter blodoverføring, «er et kapittel i 1. Mosebok [9: 3, 4]. Og der sies det uttrykkelig at ’jeg gir dere alt dette. Men kjøtt med blod i, det som livet er knyttet til, skal dere ikke spise’». Hvor fornuftig er denne holdningen, og hvilken juridisk rett har Jehovas vitner til å nekte blodoverføring?

Dornette, som er doktor i både medisin og jus, gav dette rådet: «I mange, mange år er medlemmene av Jehovas vitners trossamfunn blitt betraktet som en gjeng med skrullinger som ikke vet hva de gjør, fordi ’jeg, den medisinske profesjon — legen — vet alt’. Vi må innse at de for det første er dypt religiøse. For det andre er de amerikanske borgere . . . For det tredje har de retten til å utøve sin religion, og de er interessert i å bli friske . . . De er tilhengere av medisinsk behandling. Og jeg mener vi er nødt til å respektere deres rettigheter som enkeltpersoner til å utøve sin religion som de vil.» Han la til: «Det å unnlate å innhente et hvilket som helst samtykke er en krenkelse. Det å unnlate å innhente samtykke til en blodoverføring er en krenkelse. . . . Hvis du får en nektelse fra en kompetent pasient som vet hva saken dreier seg om, risikerer du ikke å bli avkrevd erstatning i en rettssak.»

En annen taler, advokat Susan Lentz, la vekt på dette da hun sa: «Det er viktig å forstå at et informert samtykke bare har virkelig mening hvis det erkjennes at en ikke bare har rett til å gi sitt samtykke, men også rett til å la være å gi sitt samtykke.» Hun tilføyde at «i år har det vært tre eller fire rettsavgjørelser som har støttet den rett pasienter som er Jehovas vitner, har til å nekte blodoverføringer». Hun sa til slutt: «Etter hvert som det dere har hørt om i går og hittil i dag om AIDS og beslektede problemer, blir et større problem, i det minste i offentlighetens øyne, kan vanskeligheter i forbindelse med nektelser også tilta.»

(Flere nyttige opplysninger om AIDS kommer i Våkn opp! for 22. april 1986.)

[Ramme på side 26]

Kan pasienter stole på at en blodbank vil kunne påvise blod som inneholder AIDS-smitte? Dr. Myron Essex, lederen for avdelingen for kreftbiologi ved Harvard School of Public Health, sa nylig: «Det er ytterst lite sannsynlig at testene påviser mer enn 90 prosent, og jeg vil gjette på 75 til 80 prosent. Jeg ville bli svært overrasket hvis andelen var noe bedre.» — The New York Times, 4. oktober 1985.

[Ramme på side 27]

«Den nye blodtesten som ble godkjent i april [i fjor], og som brukes av alle blodbankene, påviser bare antistoffer mot AIDS-viruset, HTLV-III. Det den dessverre ikke oppdager, er personer som har det smittsomme AIDS-viruset i seg, og som ennå ikke har produsert antistoffer mot AIDS-viruset . . . På et lite, men betydelig antall av de omkring en million mennesker som har AIDS-viruset i seg, vil man derfor foreløpig ikke kunne påvise antistoffer mot viruset i dagens rutinetester ved blodbankene.» — Dr. med. Sanford F. Kuvin, Jerusalem, 17. november 1985.