Har kirkemøtene hatt Guds godkjennelse?

ET KIRKEMØTE eller konsil er blitt definert som «en forsamling av representanter for kirken med rådgivende og ofte lovgivende myndighet i spørsmål om tro, moral og kirketukt».

Av de mange kirkemøter som er blitt holdt opp gjennom århundrene, regner den romersk-katolske kirke 21 som økumeniske, og disse regnes fra kirkemøtet i Nikaia i 325 e.Kr. og til det annet Vatikankonsil, som pågikk fra 1962 til 1965. The Encyclopedia Americana skriver at «økumeniske kirkemøter blir kalt sammen av paven, som er ordstyrer, og som bestemmer dagsordenen, avslutter møtet og bekjentgjør dets forordninger. . . . Sammen med paven er det økumeniske kirkemøte kirkens kollegialorgan, og i forening med ham representerer det kirkens ufeilbarlige læremyndighet i saker som angår tro og moral». — Bind 8, side 85.

Hva er opprinnelsen?

Mange kirkeledere mener at kristenhetens kirkemøter tilsvarer det møtet apostlene og de eldste i Jerusalem hadde i det første århundre. De sier derfor at senere kirkemøter har den samme myndighet til å avgjøre saker som angår tro og moral. (Apostlenes gjerninger 15: 2, 6, 22) Men har disse kirkemøtene fått noen bemyndigelse av Gud? Har de hatt hans godkjennelse?

Jesus sa: «Dere [skal] kjenne dem på fruktene.» (Matteus 7: 20) La oss derfor undersøke fruktene av enkelte kirkemøter.

Dominert av hva?

Ifølge The Encyclopedia Americana ble de regionale kirkemøtene som medvirket til å organisere katolske kirker i Spania, Storbritannia og andre steder, «ofte kalt sammen og dominert av den verdslige makt». Allmenne kirkemøter for religiøse ledere fra hele Romerriket «var ukjent før kirkemøtet i Nikaia (325 e.Kr.)», som ble sammenkalt av keiser Konstantin. Den britiske historieskriveren H. G. Wells pekte på at Konstantin brakte politikken og eneveldet inn i en allerede dypt splittet kristenhet. Wells skrev: «Det var ikke bare kirkemøtet i Nikæa som ble sammenkalt av Konstantin den store, men alle de store møter, de to i Konstantinopel (381 og 553), Efesos (431) og Kalcedon (451) ble alle kalt sammen av den keiserlige makt.» Men hvordan kunne Gud godkjenne det, i betraktning av at sanne kristne ikke prøver å blande sin religion sammen med politikk, men holder seg strengt nøytrale? — Johannes 17: 16; Jakob 1: 27.

«Senere ble allmenne kirkemøter ofte overskygget av keiserlig kirkepolitikk og rivaliseringen mellom de større bispeseter,» forteller The Encyclopedia Americana. Ettersom slike kirkemøter ble kjennetegnet av kirkepolitikk og rivalisering, bar de ingen av Guds ånds frukter, slike frukter som kjærlighet og fred. De ble tvert imot skjemmet av slike kjødets gjerninger som «fiendskap, strid, rivalisering, . . . selvhevdelse, stridigheter, partier». Med tanke på kjødets gjerninger advarte apostelen Paulus: «De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike.» (Galaterne 5: 19—23) Hvordan kan det da sies at kristenhetens kirkemøter har hatt Guds godkjennelse?

Rystende ugjerninger

H. G. Wells mente at Konstantins ånd dominerte de kirkelige anliggender, og han skrev: «Den idé å kverke all strid og uenighet, å kverke all tenkning ved å tvinge én dogmatisk bekjennelse inn på alle troende, . . . er den ene selvstendige manns idé som føler at for å arbeide i det hele tatt, må han være fri for opposisjon og kritikk. Kirkens historie under [Konstantins] innflytelse blir derfor nå en historie om de voldsomme stridigheter som nødvendigvis måtte følge på hans plutselige og hardhendte oppfordring til enighet. Fra ham ervervet kirken tilbøyeligheten til å være autoritativ og uimotsigelig, å utvikle en sentralisert organisasjon og løpe parallelt med keiserdømmet.»

Beskyldninger om kjetteri kom til å bli brukt skånselsløst som et middel til å fjerne motstandere som våget å trosse kristenhetens kirkemøter. De som gav uttrykk for andre meninger, eller som til og med forsøkte å imøtegå kirkemøtenes dogmer og kirkelover ved hjelp av bibelske beviser, ble stemplet som kjettere.

Det at kirken var besluttet på å fjerne all opposisjon, førte til fryktelige ugjerninger. De fleste av dem som ble erklært skyldig i kjetteri mot det dogme som vant størst tilslutning på kirkemøtet, ble brent på bålet. De led en langsom, smertefull død mens de var gjenstand for offentlig beskuelse — det hele angivelig i Kristi navn!

Konstanz-konsilet (1414—1418) ble for eksempel sammenkalt for å gjøre slutt på striden om hvem som var den rettmessige paven, og for å behandle den vranglære som ble framholdt av Wycliffe og Hus. Det sies at 30 000 hester fraktet folk til Konstanz ved denne store anledningen. Under kirkemøtet ble Jan Hus dømt og bannlyst, og han ble deretter overgitt til verdslige myndigheter og brent på bålet.

Hva med lærespørsmål?

Det er riktig at alle ekte kristne ’viser enighet’. Men dette skyldes ikke et hårdnakket geistlig press. Årsaken er snarere den at deres lære og deres fremgangsmåter hviler trygt på Guds inspirerte Ord. (1. Korinter 1: 10; Apostlenes gjerninger 17: 10, 11; 2. Timoteus 3: 16, 17) Hvordan holder så kirkemøtene mål når vi undersøker de avgjørelser de har truffet i lærespørsmål?

Kirkemøtene blir ofte beskrevet som teologiens milepæler, men mange mener at de snarere har fordervet rene kristne læresetninger. Vi kan nevne et eksempel: Kirkemøtet i Nikaia i 325 innførte læren om den inkarnerte Kristus, læren om Kristus som både Gud og menneske. Denne benektelsen av at Jesus virkelig var et menneske, ble en av kristenhetens mest villedende læresetninger. (Jevnfør 2. Johannes 7.) Ja, den har vendt millioner bort fra Jehova Gud til en forvirrende treenighet. Ingen av de kirkemøtene som senere ble holdt, gjorde noe forsøk på å rette opp denne feilen. Men treenighetslæren er klart ubibelsk, for Jesus sa: «Faderen . . . er større enn jeg.» (Johannes 14: 28) Kunne Gud på noen måte godta et kirkemøte som skjulte sannheten om hans identitet og om hans Sønns identitet?

Et dogme som blir fastslått av ett kirkemøte, kan settes til side av et annet. For eksempel ble bruken av bilder i tilbedelsen forkastet på et kirkemøte i Konstantinopel i 730, noe som fremgår av oversikten på side 26. Men bruken av bilder ble gjeninnført av et senere kirkemøte. Bibelen viser som kjent at det å lage og bruke religiøse bilder er ensbetydende med avgudsdyrkelse, og at det er ukristent. — 2. Mosebok 20: 4—6; 1. Johannes 5: 21.

Som det også fremgår av oversikten, var læren om barnedåp, tvungent sølibat, skjærsilden og et brennende helvete blant de læresetninger som kristenhetens kirkemøter gav sin tilslutning til. Bibelen støtter imidlertid ikke læren om barnedåp, tvungent sølibat og et brennende helvete, og den kommer heller ikke med noen hentydning til en skjærsild. (Matteus 28: 19, 20; 1. Timoteus 4: 1—3; Job 14: 13) De som ønsker å ha Jehovas gunst, må tilbe ham «i ånd og sannhet». Hvordan kan Jehova da godkjenne kirkemøter som fremmer falsk lære? — Johannes 4: 23, 24.

Møtet i Jerusalem

Otto Karrer skrev følgende om konsiler: «Bortsett fra det såkalte Apostelkonsilet [som ble holdt omkring 49 e.Kr.], hvis avgjørelse er en del av den guddommelige, apostoliske kunngjøringstradisjon, har alle konsiler funnet sted i den etter-apostoliske kirke. De tilhører ikke den perioden da kirken ble grunnlagt.» — The Councils of the Church.

Det er ingen tvil om at alle kristenhetens kirkemøter har skilt seg sterkt ut fra det møtet apostlene og de eldste i Jerusalem hadde i det første århundre. Da var det ingen maktbegjærlige geistlige til stede som ville legge tunge åk på andres nakke eller puste til ilden på kjetterbålene. Derimot ble Guds ånds frukter lagt for dagen. Drøftelsene ble ledet av Guds ånd, og de var i harmoni med Guds Ord. Og det samme mønstret for å treffe beslutninger med hensyn til bibelske spørsmål blir fulgt av Jehovas vitners styrende råd i dag.

I det brevet som apostlene og de eldste i Jerusalem sendte til sine medtroende, ble det blant annet sagt: «Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen byrde på dere enn de helt nødvendige ting, at dere holder dere borte fra hedensk offerkjøtt, fra blod, fra kjøtt av kvalte dyr og fra hor.» (Apostlenes gjerninger 15: 22—29) Dette var ikke lover som hadde en rent menneskelig opprinnelse. Det var krav som var basert på bud som tidligere var gitt av den store Lovgiver. — 1. Mosebok 9: 3, 4; 5. Mosebok 5: 8—10, 18; Jesaja 33: 22, EN.

Det møtet apostlene og de eldste i Jerusalem hadde i det første århundre, hadde Jehova Guds godkjennelse, for de avgjørelsene som ble truffet, hadde hans velsignelse, og møtet fremmet det arbeid som førte mange hedninger inn i den kristne menighet, nemlig forkynnelsen av Riket. Historiske kjensgjerninger viser imidlertid tydelig at kristenhetens kirkemøter aldri har hatt Guds godkjennelse.

[Oversikt på side 26]

LÆRE GODKJENT

Barnedåp

KIRKEMØTE

Kartago

ÅRSTALL

253 e.Kr.

LÆRE GODKJENT

Bilder forkasteta

KIRKEMØTE

Konstantinopel

ÅRSTALL

730 e.Kr.

LÆRE GODKJENT

Bilder gjeninnført

KIRKEMØTE

Konstantinopel

ÅRSTALL

842 e.Kr.

LÆRE GODKJENT

Bilder gjeninnført

KIRKEMØTE

Nikaia

ÅRSTALL

787 e.Kr.

LÆRE GODKJENT

Et brennende helvete

KIRKEMØTE

Lyon

ÅRSTALL

1274 e.Kr.

LÆRE GODKJENT

Et brennende helvete

KIRKEMØTE

Firenze

ÅRSTALL

1573 e.Kr.

LÆRE GODKJENT

Ingen lekmannsforkynnelse fra prekestolen

KIRKEMØTE

Konstantinopel

ÅRSTALL

681 e.Kr.

LÆRE GODKJENT

Kristi inkarnasjon

KIRKEMØTE

Nikaia

ÅRSTALL

325 e.Kr.

LÆRE GODKJENT

Kristi inkarnasjon

KIRKEMØTE

Khalkedon

ÅRSTALL

451 e.Kr.

LÆRE GODKJENT

Marias ubesmittede unnfangelse

KIRKEMØTE

Avignon

ÅRSTALL

1457 e.Kr.

LÆRE GODKJENT

Skilsmisse for ekteskapsbruddb

KIRKEMØTE

Arles

ÅRSTALL

314 e.Kr.

LÆRE GODKJENT

Skilsmisse forbudt

KIRKEMØTE

Trient

ÅRSTALL

1545 e.Kr.

LÆRE GODKJENT

Skjærsilden

KIRKEMØTE

Firenze

ÅRSTALL

1573 e.Kr.

LÆRE GODKJENT

Skjærsilden

KIRKEMØTE

Trient

ÅRSTALL

1545 e.Kr.

LÆRE GODKJENT

Sølibat

KIRKEMØTE

Trient

ÅRSTALL

1545 e.Kr.

LÆRE GODKJENT

Treenighetslæren

KIRKEMØTE

Nikaia

ÅRSTALL

325 e.Kr.

[Fotnoter]