«Det gamle testamentes Gud» — er han en kjærlighetens Gud?
«DET gamle testamentes Gud, det vil si jødedommens Jahve, er en forbannelsens gud, en vredens gud, en skinnsykens gud, og jeg kan ikke føle meg nær knyttet til ham.» Dette sier Youji Inoue, en japansk katolsk prest, i en artikkel om japanerne og kristendommen i en av Japans ledende aviser, Asahi Shimbun. Han hevder imidlertid videre at denne guden med tiden «utviklet seg og ble omdannet til den Gud som er Det nye testamentes Gud, det vil si, den Gud som Jesus lærte om».
Presten Inoue er så visst ikke alene om denne oppfatningen. Men er du enig med ham? Har du også inntrykk av at den Gud som beskrives i «Det gamle testamente», eller de hebraiske skrifter, er en hard og hevngjerrig Gud, sammenlignet med den Gud som beskrives i «Det nye testamente», eller de kristne greske skrifter?
Når det gjelder mennesker, kan personligheten forandre seg. Bibelen oppfordrer for eksempel dem som elsker Gud, til å «ta på den nye personlighet, som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og lojalitet». (Efeserne 4: 24, NW) Mange som tidligere har vært preget av misunnelse, sinne og så videre, har foretatt store forandringer fordi de har studert Bibelen og anvendt det de har lært. Nå legger de Guds ånds frukter for dagen i sitt daglige liv — «kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, tålsomhet og selvbeherskelse». — Galaterne 5: 22, 23.
Men kan det samme sies om Skaperen, Jehova Gud? Har han «utviklet seg» fra «en vredens gud» og blitt «omdannet» til den kristne kjærlighetens Gud, som noen gjerne kaller ham?
Jehova har alltid vært en kjærlighetens Gud
«Gud er kjærlighet,» skrev apostelen Johannes. (1. Johannes 4: 8) Med dette gav han uttrykk for en evig sannhet: Skaperen, Jehova, har vært, er og vil alltid være en uforanderlig kjærlighetens Gud. Og Bibelens beretning støtter denne uttalelsen fra begynnelse til slutt.
Da Jehova skapte jorden, gjorde han den i sin kjærlighet til et ideelt hjem for menneskeheten. (Jesaja 45: 18) Da han senere skapte den første mann og den første kvinne, Adam og Eva, skapte han dem «i sitt bilde», noe som innebærer at han utstyrte dem med slike guddommelige egenskaper som kjærlighet, rettferdighet, visdom og makt. Han gav dem også muligheten til å få barn, forvandle hele jorden til et paradis og bo i det for evig. (1. Mosebok 1: 27, 28) Vitnet ikke alt dette om en kjærlighetens Gud?
Da det første menneskepar gav etter for den fristelsen Satan kom med gjennom slangen, mistet de evige velsignelser, ikke bare for seg selv, men også for deres enda ufødte etterkommere. På dette kritiske tidspunktet kunngjorde Jehova den første profetien som er nedtegnet i Bibelen. Han lovte at ’kvinnens ætt’ skulle knuse slangens hode. (1. Mosebok 3: 15) Var ikke dette løftet, som gav håp om utfrielse, nok et enestående uttrykk for Guds kjærlighet?
Omkring 2000 år senere gav Jehova dette løftet til sin trofaste tjener Abraham: «I din ætt skal alle folk på jorden bli velsignet.» Han åpenbarte med dette at ’kvinnens ætt’ skulle komme gjennom Abrahams slektslinje. (1. Mosebok 22: 18) Dette løftet gjorde håpet om utfrielse fastere og viste at Jehovas kjærlighet til menneskeheten ikke hadde avtatt i tidens løp. Han hadde en velsignelsesrik framtid for menneskene i tankene da han gav dette løftet. Han er absolutt en kjærlighetens Gud.
Guds kjærlighet til Israel
Senere, i 1513 f.Kr., utfridde Jehova Gud israelittene av slaveriet i Egypt og inngikk lovpakten med dem gjennom Moses. I det andre av De ti bud sa Jehova: «For jeg, [Jehova] din Gud, er en nidkjær Gud [en Gud som fordrer udelt hengivenhet, NW]. Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg, men jeg viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.» — 2. Mosebok 20: 5, 6.
Som Overherre, eier og «ektemann» hadde Jehova rett til å kreve udelt hengivenhet av sitt paktsfolk, Israel. (Jesaja 54: 5; Jeremia 3: 14) Men hans folk ble troløst og vendte seg gang på gang til falske guder. Var det ikke da rimelig at Jehova av kjærlighet til dem ville tukte dem og gi uttrykk for sitt mishag og sin fordømmelse av deres egensindige kurs?
Ved mange anledninger viste Jehova dyp medfølelse med sitt folk og anmodet dem inntrengende om å vende om til ham. (Jesaja 55: 7) Han straffet dem riktignok for deres synder og lot dem til slutt bli oppløst som en nasjon og ført som fanger til et fremmed land, men da hans tid var inne, førte han dem tilbake til deres hjemland. Hva viser alt dette om Jehova? Er han en skinnsyk, hatsk og hevngjerrig Gud? Nei! Dette viser tvert imot at han er «en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet». — 2. Mosebok 34: 6; Nehemja 9: 17; Joel 2: 13; Nahum 1: 2, 3.
Kjærlighet vist gjennom hans Sønn
I århundrenes løp gjorde Jehova Gud kjent ytterligere detaljer om ’kvinnens ætt’ og ’Abrahams ætt’, og gjennom sine profeter forutsa han Messias’ komme. Da den fastsatte tiden kom, viste Gud sin kjærlighet på en enestående måte — ved å sende sin enbårne Sønn til jorden for å tilveiebringe gjenløsningsofferet.
Apostelen Johannes skrev om denne vidunderlige foranstaltningen: «Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» (Johannes 3: 16) Fordi Guds kjærlighet gjennom hans Sønn, Jesus Kristus, er så omfattende, har noen trukket den feilaktige slutning at han ikke kan være den samme Gud som den som beskrives i de hebraiske skrifter som en som straffer og dømmer.
Men er den Gud som Jesus lærte om, så forskjellig fra den Gud som beskrives i de hebraiske skrifter? Eller er det slik at folk har valgt å se bare det de ønsker å se? Viser ikke det velkjente skriftstedet i Johannes 3: 16 tydelig at hvis en ikke tror på Sønnen, vil en «gå fortapt»? Johannes sa dessuten videre: «Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» (Johannes 3: 36) Dette forringer på ingen måte den storhet som kjennetegner Guds kjærlighet. Hvorfor skulle da hans tilkjennegivelse av mishag med de troløse israelittene og andre som er omtalt i de hebraiske skrifter, gjøre ham til noe annet enn en kjærlighetens Gud?
Guds kjærlige hensikt og du
Gjennom sin profet Malaki sa Gud: «Jeg, [Jehova], har ikke forandret meg.» (Malaki 3: 6) Det er ikke bare han selv som er uforandret som kjærlighetens Gud, men også hans kjærlige hensikt angående menneskene og jorden er uforandret. Jehova gav Adam og Eva muligheten til å leve evig i et jordisk paradis, og denne kjærlighetens Gud vil også at du skal være blant dem som skal få leve evig i lykke i det paradiset. (Lukas 23: 43, NW; 2. Peter 3: 13; Åpenbaringen 21: 4) Men hvilke krav stiller han? Jesus sa: «Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus.» (Johannes 17: 3) Jehovas vitner vil med glede hjelpe deg til å lære om Jehova, den uforanderlige kjærlighetens Gud.