Barneofring — hvorfor så avskyelig?
«De har bygd offerstedet Tofet i Ben-Hinnom-dalen, hvor de brenner sine sønner og døtre i ilden. Det har jeg ikke pålagt dem, det har aldri vært i mine tanker.» — Jeremia 7: 31.
I JUDAKONGENE Akas’ og Manasses dager bukket Israels nasjon under for grannefolkenes fordervede tilbedelse. Den innbefattet at de ofret barna sine til Molok. (2. Krønikebok 28: 3; 33: 6, 9) Selv om kong Josjia senere avskaffet mange av de avskyelige skikkene, «oppgav ikke [Jehova] sin store vrede og harme som hadde flammet opp mot Juda, fordi Manasse gjorde så mye som krenket og harmet Gud». (2. Kongebok 23: 10, 26) Hvorfor? Hvorfor var denne synden så krenkende at den ikke kunne bli tilgitt?
«Barneofring var et fremtredende trekk i tilbedelsen av den fønikiske Malik-Ba’al-Kronos,» sier Funk og Wagnalls Jewish Encyclopedia. Fønikerne tok opprinnelig Kanaans nordre kyststrøk i besittelse. De var et sjøfarende folk og grunnla flere kolonier i hele middelhavsområdet. Overalt hvor de drog, brakte de med seg sine avskyelige ritualer i form av barneofringer. Et nyere arkeologisk funn ved den fønikiske oldtidsbyen Kartago, som nå er en forstad til Tunis i Tunisia i Nord-Afrika, har kastet noe lys over hvor langt de hadde sunket i sin moralske fordervelse.
Funnstedet ble først oppdaget i 1921. Den moderne storbyen vokste imidlertid i retning av funnstedet, og derfor ble det påbegynt en intensiv utgravning i 1970-årene. Det viste seg at utgravningsstedet var en kjempemessig begravelsesplass for barn som var blitt ofret i fortiden. Tidsskriftet Biblical Archaeology Review sier:
«Her, fra det åttende århundre før Kristus og fram til det andre århundre før Kristus, begravde mødre og fedre fra Kartago knoklene av sine barn som var ofret til guden Ba’al Hammon og til gudinnen Tanit. I det fjerde århundre før Kristus dekket Tofet muligens et område på hele 6000 kvadratmeter med begravelsesplasser i ni høyder.»
Lignende funnsteder er blitt oppdaget andre steder i Tunisia og på Sicilia og Sardinia, og alle var en gang fønikiske kolonier. På den kartagiske begravelsesplassen fant arkeologene en rekke steinstøtter med figurer av gudinnen Tanit, som er blitt identifisert med den kanaaneiske gudinnen Astarte, Ba’als hustru. Under steinstøttene ble det funnet urner, noen utsmykt i sterke farger, som inneholder forkullede knokler av dem som ble ofret.
For å angi hvilket omfang denne skikken hadde, sier tidsskriftet: «Etter mengden av urner som finnes på utgravningsområdet, å dømme anslår vi at så mange som 20 000 urner muligens er blitt gravd ned der mellom år 400 og 200 f.Kr.» Dette høye tall blir enda mer sjokkerende når en tenker på at Kartago i sine velmaktsdager bare hadde et innbyggertall på 250 000, ifølge artikkelen.
Innskrifter på steinstøttene viser at barna ble ofret for å innfri løfter som foreldrene deres hadde gitt til Ba’al eller Tanit for å oppnå gudenes gunst. Rangsklasser og titler som står på steinstøttene, viser at denne skikken vant særlig innpass blant de velstående, tydeligvis for å påkalle gudene og bli velsignet. På den måten forsøkte de å opprettholde sin rikdom og innflytelse. Noen av urnene inneholdt knokler fra to eller tre barn. Etter aldersforskjellen å dømme kom de muligens fra samme familie.
Det fønikerne praktiserte, er sjokkerende, men tenk på at «Manasse forledet innbyggerne i Juda og Jerusalem til å gjøre enda mer ondt enn de folkeslagene som [Jehova] hadde utryddet for israelittene». (2. Krønikebok 33: 9) Jehova overdrev ikke da han sa at ’de har fylt dette stedet med blod av uskyldige’. (Jeremia 19: 4) Artikkelen i Review sa treffende: «Den økende mengde av arkeologiske og epigrafiske vitnesbyrd, som er skaffet til veie av kartagerne selv, tyder nokså sterkt på at de klassiske skribentene og bibelskribentene visste hva de snakket om.»
Jehova utryddet de avguderiske kanaaneiske folkeslagene, og han skånte heller ikke de troløse israelittene. De fikk som fortjent da de falt i babylonernes hender i 607 f.Kr. På samme måte vil han kreve dem til regnskap som i dag, enten direkte eller indirekte, utgyter millioner av menneskers blod ved å utkjempe kriger, begå mord og få utført eller å foreta abortinngrep. — Åpenbaringen 19: 11—15.