Pionertjenesten gav mitt liv innhold
Fortalt av Arthur Gustavsson
HØYT oppe i fjellene i Himalaya nådde Bibelens sannhet mine foreldre, Fred og Amanda Gustavsson. Det var i 1903, og jeg var ennå ikke født. Hva gjorde foreldrene mine der, langt borte fra sitt hjemland, Sverige?
I 1880 emigrerte de fra Sverige til De forente stater. De hadde begge en sterk tro på Gud. I Chicago sluttet de seg til den skandinaviske alliansemisjonen. Etter å ha fått sin utdannelse der ble de sendt som misjonærer til Baltistan, som i dag ligger i det nordlige Pakistan. De oppdaget imidlertid snart hvor vanskelig det er å omvende muslimer til den kristne lære. Selv begynte de å tvile på om Gud kunne være så grusom at han dømte disse varmhjertete og gjestfrie menneskene til evig straff i et brennende helvete hvis de ikke omvendte seg. De var ikke klar over at deres sinn ble forberedt til noe langt bedre.
En venn i De forente stater sendte dem en bok som fullstendig forandret deres tenkesett. Denne boken var Guds Verdensplan, skrevet av Charles T. Russell, som på den tiden var Selskapet Vakttårnets president. De leste den og følte det som om de hadde fått sine øyne åpnet. De så klart og tydelig at syndens lønn er døden, ikke evig pine. (Romerne 6: 23) Nå hadde de et positivt håpets budskap å forkynne for folk, nemlig at Guds rike skal gjøre jorden om til et paradis.
Et nytt distrikt
Det var omtrent på denne tiden at jeg ble født i Shigar i Baltistan. Kort tid etter kom min søster, Mirjam, til verden. Mine foreldre hadde bestemt seg for å arbeide under ledelse av Selskapet Vakttårnet. De ville forkynne de nye sannheter de hadde lært. Situasjonen gjorde det imidlertid nødvendig å flytte tilbake til Sverige i 1908. De begynte å forkynne «evangeliet om riket» som kolportører, som heltidstjenerne ble kalt på den tiden, i Göteborg. (Matteus 24: 14) I løpet av de første ti årene gjennomarbeidet de hele byen tre ganger og forkynte fra hus til hus. Det var mange som tok imot sannheten.
Jeg husker hvor forarget Hanna Gunnarsson ble da far fortalte at Bibelen ikke lærer at menneskene har en udødelig sjel. Hun utbrøt: «Hvis vi ikke har en udødelig sjel, kan du like godt gå og drukne deg i elven!» Far smilte vennlig til henne og gav henne en brosjyre som het «Hva sier Bibelen om helvete?» Hun og hennes døtre ble siden Jehovas vitner. Denne hendelsen lærte meg at jeg aldri burde bli rystet over hva folk sa.
Da jeg var ti år gammel, kom bror Rutherford til Göteborg for å holde det offentlige foredraget «Hvor er de døde?» Under foredraget tilbød han 1000 dollar til den blant tilhørerne som kunne bevise at mennesket har en udødelig sjel. Det var ingen som tok imot utfordringen.
Pionerånd i familien
Foreldrene mine satte et fint eksempel, og deres pionerånd påvirket meg. Jeg begynte tidlig å ta del i forkynnelsesarbeidet. Far lot meg dele ut løpesedler til foredragene, og jeg gledet meg over å kunne ta del i arbeidet. Jeg hadde også noen uvanlige opplevelser. En dag besøkte jeg lærerinnen min for å invitere henne til et foredrag. Hun avviste bryskt innbydelsen, og jeg ble så overrasket at jeg snublet og falt ned trappen. Det var en lærepenge for meg; den lærte meg å være realistisk. Folk er ikke bestandig slik vi skulle ønske at de var.
Vårt hjem ble et pionerhjem der alle var med på å dra sin del av lasset. Min søster, Mirjam, og jeg var klar over hvor viktig det forkynnelsesarbeidet som mor og far utførte, var. Vi pleide derfor ofte å gjøre rent i hele huset på egen hånd når vi kom hjem fra skolen.
Da jeg var 16 år, innviet jeg mitt liv til å gjøre Jehovas vilje. Jeg ble døpt i 1919 ved et stevne i Örebro, og året etter ble jeg innbudt til å arbeide sammen med den lille gruppen på åtte brødre ved Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Sverige. Disse årene med Betel-tjeneste la grunnvollen for et disiplinert og ordnet liv i Jehovas tjeneste.
1914 — et år jeg aldri glemmer
I mange år forut for 1914 hadde bibelstudentene, som vi ble kalt den gangen, sett fram til året 1914 som et spesielt år. Siden det var avmerket i Bibelens profetier, ventet vi at noe uvanlig skulle skje. Jeg husker godt søndag den 2. august 1914. Far ledet møtet i Göteborg da en avisgutt utenfor lokalet hvor vi var samlet, ropte: «Verdensbrannen har brutt ut!» Brødrene i salen så på hverandre. Noe av det vi hadde forkynt angående 1914, begynte å gå i oppfyllelse.
Året 1914 ble også et betydningsfullt år for Johan Severin Petersson. Han hadde tidligere fått tre bøker som bror Russell hadde skrevet, av sin søster Ida. Han brente bøkene fordi han mente de var farlige. Da Ida fikk høre det, lånte hun ham resolutt tre bøker til. Denne gangen låste han dem ned i en skrivebordsskuff.
I 1914 brøt så den første verdenskrig ut. Johan hadde hørt at dette årstallet var omtalt i bøkene. Av ren nysgjerrighet låste han opp skuffen, tok fram bøkene og leste dem. Hans øyne ble åpnet for de bibelske sannheter, og han sluttet seg til bibelstudentene. Han ble døpt i 1917, og datteren hans Rosa fulgte hans eksempel i 1918. I 1928 ble hun min kjære kone og livsledsager i Jehovas tjeneste.
Vi reiser i heltidstjenesten
Jeg sluttet ved avdelingskontoret da jeg giftet meg, og Rosa og jeg benyttet bryllupsreisen til å forkynne på heltid. I løpet av den første måneden vi var gift, leverte vi 4000 eksemplarer av brosjyren Frihet for folkene.
Etter få måneder i pionertjenesten ble jeg spurt om jeg ville reise som kretsdirektør eller kretstilsynsmann, som det heter i dag. Det innebar at jeg måtte besøke menighetene i hele Sverige og senere også i Norge. På den tiden var det ikke ordnet slik at man kunne ta med seg sin kone på disse reisene. Det betydde at jeg måtte være hjemmefra i perioder på seks eller sju uker om gangen, bare avbrutt av noen få dager hjemme. Vi var villige til å bringe de nødvendige offer, og jeg fortsatte i denne tjenesten i 14 år.
Hva gjorde Rosa i denne tiden? Hun var pioner sammen med min søster i Hälsingborg. De brukte ofte sykkel for å gjennomarbeide det store distriktet. Men la henne selv fortelle den historien.
«Det å være pioner i 1930-årene var svært forskjellig fra det å være pioner i dag. Mirjam og jeg pleide å leie et lite rom i én eller to uker etter hvert som vi drog fra sted til sted. Når vi drog videre, pakket vi all vår bagasje — klær, kasseroller og kartonger med bøker — på syklene. Det var litt av et syn!
Det var ikke alltid like enkelt å få losji. En dag arbeidet vi hver for oss og møttes så igjen klokken åtte om kvelden.
Vi syklet da til den neste gården der vi så det var lys. Ved en anledning gjenkjente vi huset vi kom til. Motet sank. De som bodde der, hadde vært svært avvisende da vi hadde besøkt dem ved en tidligere anledning. Nølende gikk Mirjam til døren for å be om losji. Til vår store overraskelse og lettelse bad damen oss om å komme inn og sette oss ned. Etter en stund ble vi invitert inn i bestestuen, hvor bordet var dekket til et stort måltid. Vi kunne nesten ikke tro våre egne øyne! Etter måltidet ble vi vist til et soverom hvor sengene var redd med det fineste sengetøy. Vi var forbløffet over en slik holdningsendring.
Neste morgen fikk vi frokost. Da vi ville betale for oss, ville de ikke ta imot penger. Vi spurte om de ville ta imot boken Verdensbefrielsen som en gave. ’Ja,’ svarte de, ’vi vil svært gjerne ha den boken. Naboen vår sa at dere gav henne en slik bok da dere overnattet hos henne. Hun fortalte oss også hvor godt hun likte den.’
Denne opplevelsen lærte oss at en vet aldri hvilke frukter det bringer når bibelsk litteratur blir levert, selv om det bare er en eneste bok.»
Vi fortsetter i pionertjenesten
I 1942 opphørte ordningen med reisende tilsynsmenn for en tid, og Rosa og jeg kunne derfor igjen ta del i pionertjenesten sammen. Senere ble hennes far syk. Vi sluttet av den grunn i heltidstjenesten for å ta hånd om ham. Så snart omstendighetene tillot det, startet vi imidlertid opp igjen med det vi likte best — heltidstjenesten. Vi følte at vi på nytt var i vårt rette element. Når vi kom hjem etter en anstrengende dag i tjenesten, kunne vi ofte si til hverandre: «Pionertjenesten er verd alle oppofrelser og anstrengelser.»
I denne tiden har vi også møtt motstand. Ved noen anledninger ble vi brutalt kastet ut under hånlige og spottende tilrop. Dette skyldtes i de fleste tilfelle at beboeren ikke forstod hva som var motivet for vårt besøk. Noen ganger har de som har behandlet oss dårlig, angret det de har gjort. En dame fortalte naboen sin hvor stygt hun hadde behandlet et vitne (min kone), og hvordan vitnet til hennes overraskelse ikke hadde tatt igjen, men rolig gått sin vei. Da Rosa besøkte denne kvinnen igjen, slo hun armene rundt henne og bad om tilgivelse. Hun bad også om å få bibelsk litteratur.
Vi har nå i mange år tjent som pionerer i Svenljunga menighet av Jehovas vitner i den vestlige delen av Sverige. Vi er nå oppe i årene og har ikke lenger ungdommens styrke, men vi er glade for fortsatt å kunne tilhøre pionerenes rekker. Jeg har nå vært 55 år i heltidstjenesten, og min kone har tjent på heltid i 48 år. Vi lever imidlertid ikke bare på minnene, selv om det gjør godt å tenke tilbake. Hvor gammel en enn er, må en alltid se framover. Det er derfor vårt inderlige ønske at vi kan fortsette å vandre trofast og ydmykt med vår Gud, Jehova, og til slutt oppleve de vidunderlige velsignelser hans rike, som vi har forkynt om i så mange år, vil bringe. — Mika 6: 8.
[Bilde på side 26]
Min kone og jeg har arbeidet sammen i Jehovas tjeneste i 58 år