«De skal stride mot deg, men ikke få overhånd over deg»

DEN suverene Herre Jehova sa til den unge Jeremia at han ville gjøre ham «til en fast borg og til en jernstøtte og til en kobbermur» mot alle som måtte forsøke å skade ham. Denne forsikringen fra Gud gjelder også Jehovas vitner i vår tid. Ja, under Satans innflytelse ’vil de stride mot oss’, men de vil ikke få overhånd over oss. «For jeg er med deg, sier [Jehova], og vil redde deg.» — Jeremia 1: 18, 19, EN.

I avsidesliggende landsbyer på Salomonøyene går fremmede i land med fare for sitt liv, spesielt hvis de bringer med seg en ny religion. Dette opplevde to av Jehovas vitners spesialpionerer. Rasende innbyggere i landsbyen rettet buer og piler mot dem med ordre om å skyte! Situasjonen tilspisset seg, men så grep en eldre mann plutselig inn og sa: «Disse personene er mine gjester, så ikke gjør dem noe.» Til de andre innbyggernes forferdelse bad han dem hjem til seg. Denne mannen hadde hørt om Jehovas vitner. Nå tok han imot boken Du kan få leve evig på en paradisisk jord, og det ble startet et bibelstudium med ham. Han begynte straks å gå på møtene. I dag kan brødrene forkynne fritt i dette området, og de takker Jehova for hans hjelp.

Slike utfrielser har ofte skjedd etter at en er blitt gjenkjent som et av Jehovas vitner. På grunn av vår forkynnelse fra hus til hus vet folk hvem som er Jehovas vitner, og hvordan vitnene forholder seg til aktuelle spørsmål. I en liten landsby i Peru beskyldte terrorister innbyggerne for å ha forrådt dem. De samlet alle mennene i landsbyen og stilte dem opp på rekke og rad for å skyte dem. (Tidligere var hele landsbyer blitt utryddet på lignende måte.) På dette tidspunkt gjenkjente en av terroristene en bror og sa til dem som stod klar til å henrette mennene: «Den mannen der har ikke forrådt oss. Jeg kjenner ham. Han er et av Jehovas vitner, og de blander seg ikke i politikk.» Broren ble satt fri. Dette viser at Jehova beskytter dem som hører ham til.

Kypros rapporterer at den gresk-ortodokse kirke har engasjert seg sterkt i å undergrave Jehovas vitners arbeid. Kirken deler ut traktater hvor vitnene blir beskyldt for en rekke ting, og den forsøker å hindre sine medlemmer i å snakke med Jehovas vitner. Noen teologer har til og med på en systematisk måte oppsøkt dem som studerer Bibelen sammen med Jehovas vitner, for å ta motet fra dem. Det som skjedde i Pafos, hvor Paulus og Barnabas en gang overvant lignende motstand, er typisk for det som skjer. (Apostlenes gjerninger 13: 6—12) En prest forsøkte å overbevise tre forskjellige personer om at de burde slutte å undersøke Bibelen sammen med Jehovas vitner. De interesserte tok hver på sin kant med seg en bror til denne teologen for at han skulle snakke med ham. Dette førte til at alle tre nå regelmessig kommer sammen med Jehovas vitner. Presten hadde følgende kommentar: ’Jeg vil aldri mer snakke med Jehovas vitner.’

I en landsby gikk prestene så langt at de gikk til angrep på vitnene når vitnene forkynte fra hus til hus. Noen få dager etter ble landsbyen rammet av en virvelvind som ødela takene på mange av husene der. Noen av innbyggerne sa: «Dette er en straff fra Gud for det prestene gjorde mot Jehovas vitner.» Oppriktige mennesker i denne landsbyen tar fremdeles imot Jehovas vitner i sine hjem. Ved en anledning besøkte en bror en interessert med de nyeste bladene da en av de prestene som hadde vært med på å angripe brødrene, tilfeldigvis kom forbi. Presten bad broren om å la ’hans hjord’ være i fred. Den interesserte svarte presten: «Jeg er gammel nok til å vite hva jeg gjør.» Så presteskapet får tydeligvis ikke overhånd over Jehovas vitner. Deres anstrengelser slår tilbake på dem selv, og flere og flere tar standpunkt for Jehova.

I et krigsherjet land i Sentral-Afrika ble en kretstilsynsmann stanset av noen soldater i en rutinekontroll. De protesterte mot noe som stod i et brev han bar på seg, og tok ham med til politiets hovedkvarter, hvor han ble pisket og torturert av tre soldater. Han ble holdt innesperret i ett år uten at det ble reist tiltale eller ført noen rettssak mot ham. I seks måneder ble han plassert i en overfylt celle sammen med 40 andre fanger. De hadde så liten plass at de måtte sove på omgang, tre timer om gangen. Innimellom måtte de stå oppreist. I løpet av den tiden vår bror var der, døde 137 fanger, og han ble satt til å legge likene i sekker før de ble begravd.

Denne kretstilsynsmannen bevarte sin åndelige styrke ved å bruke mye tid til å forkynne for sine medfanger. Han rapporterte over 30 timer hver måned i forkynnelsesarbeidet og studerte Bibelen med fire andre fanger. En av dem han studerte med, begynte også å forkynne for andre. Jehova sørget for denne broren under de prøvelsene han ble utsatt for. Han gir følgende råd til andre: «Hvis du blir satt i fengsel, så legg alt i Jehovas hånd. Vent på ham. Stol på ham. Ikke vær for bekymret. Vær trofast.»

I et område i Zimbabwe ble barn av Jehovas vitner utvist fra skolen fordi de ikke deltok i politiske aktiviteter. Men dette var tydeligvis ikke nok for enkelte. Lokale gjenger satte fyr på foreldrenes hjem og ødela avlingene deres. Familier som var Jehovas vitner, ble tvunget til å flykte fra både dyr og eiendeler for å berge livet. Saken ble imidlertid lagt fram for høyere regjeringsmyndigheter som sørget for at familiene kunne vende tilbake til hjemmene sine. De fikk husdyrene sine tilbake, og myndighetene har tatt skritt for å erstatte de tap brødrene har lidd. Jehovas vitner verdsetter det virkelig når ’de myndigheter de har over seg’, viser seg å være ’Guds tjenere, til beste for dem’. (Romerne 13: 1—4) Alt dette var et fint vitnesbyrd, og lokalbefolkningen viser nå stor interesse for Rikets budskap. Som en av brødrene sa: «Vi vet at Jehova kan sørge for at slike hendelser blir et vitnesbyrd for hans navn.»

I det tjenesteåret som er gått, har Jehova velsignet arbeidet i Malawi. Det er bare i områder hvor enkelte i landsbyene legger Jehovas vitner for hat, at vitnene blir plaget. Følgende rapport viser dette: «I store deler av distriktet er situasjonen rolig. Men to familier i en menighet av Jehovas vitner ble stygt forulempet av ungdomsgrupper. Faren i en av disse familiene mistet bevisstheten i fire timer som følge av at han ble brutalt slått. Deretter ble han ført til politistasjonen, hvor vakthavende politimann fortsatte å slå ham og de andre som var sammen med ham. Senere ble imidlertid denne politimannen avløst av en annen politimann som var vennlig. Han slapp brødrene fri og lot dem dra hjem, og de takket Jehova for en slik uventet hjelp. Senere kom det for dagen at det var nære slektninger som hatet Jehovas vitner, som var årsak til at de ble behandlet på denne måten. Antall til stede på minnehøytiden i år, 23 476, var oppmuntrende. Dette viser at det fremdeles finnes sauelignende mennesker her i Malawi som må bli hjulpet til å bli Jesu Kristi disipler.»

Et land i Øst-Europa uttrykte verdsettelse i følgende rapport: «Vi er takknemlige for at vi kan stå i et nært forhold til det styrende råd ved hjelp av alle de kanaler som Jehovas jordiske organisasjon bruker. Dette gir oss anledning til å se hvordan vår himmelske Far ved hjelp av sin Sønn og alle englene samler sine sauer i dag, og også hvordan vi kan ha en liten andel i arbeidet. Hvilket privilegium er ikke dette! Vår Far har velsignet våre anstrengelser med vekst. Det er blitt brukt flere timer i felttjenesten, flere hjelpepionerer har nidkjært forkynt det gode budskap, og flere bøker enn noen gang er blitt lånt ut eller levert i tjenesten, noe som alt sammen er et resultat av Jehovas velsignelse.»

Vår tids motbilde til det horn som ble blåst i for å markere jubelåret i fortiden, har gitt et klart og tydelig signal. Den foranstående verdensrapporten viser hvordan Jehovas vitner i alle deler av verden har reagert positivt på dette signalet.