Nyheter som gir grunn til ettertanke
Et «frastøtende» navn?
Ikke å uttale Guds navn, i høyden å omskrive det som JHWH og å uttale det som «Herren», er å anbefale som noe som bør aksepteres, sier det katolske tidsskriftet Comnuovi tempi. Dette var reaksjonen på en petisjon som ble framlagt av forbundet for det jødisk-kristne vennskap i Roma og i fellesskap ble undertegnet av høytstående katolske og jødiske teologer og lærde menn. Petisjonen inneholdt en anmodning om at «forlag og avisers og blads redaksjoner» måtte slutte med å bruke navnet «Jahve», ettersom det virker «frastøtende på jøder, som ser på Guds navn som noe som ikke bør uttales». Deres bønn, sier dette forbundet, baserer seg på en «gammel, jødisk overlevering» som «er blitt bevart uavbrutt» fram til vår tid.
Men bør de kristne la seg lede av jødiske overleveringer? Vil det være riktig av dem å skyve Guds navn til side og la være å uttale det? Bibelen viser at Gud ønsker at alle skal skjønne at han, «som har navnet [Jehova]», er den Høyeste. (Salme 83: 19; se også Esekiel 38: 23 og Malaki 3: 16 i NW.) Jesus foregikk med det rette eksempel hva dette angår. Han fulgte ikke jødiske overleveringer som ’satte Guds Ord ut av kraft’, men han lærte sine etterfølgere å be: «La ditt navn holdes hellig.» (Matteus 6: 9; 15: 6) Og bare noen få timer før sin offerdød sa han i en bønn: «Jeg har kunngjort dem [disiplene] ditt navn og skal gjøre det igjen.» — Johannes 17: 26.
En forlovelse: en kontrakt?
Den unge brasilianske kvinnen og hennes forlovede hadde nettopp gjort seg ferdig med å møblere sitt nye hjem. Innbydelsene var blitt sendt ut, og alt syntes å være klart for deres bryllup, som skulle finne sted bare tre dager senere. For å innstille seg på sitt nye liv hadde bruden sluttet i sitt arbeid. Og så, uten å komme med noe som helst varsel, brøt brudgommen forlovelsen. Lamslått og skuffet søkte den forsmådde bruden hjelp ved å gå rettens vei. Advokaten hennes hevdet at ’en forlovelse er en foreløpig kontrakt, og hvis den blir brutt uten tilbørlig grunn, bør den uskyldige part få godtgjort en hvilken som helst skade som er blitt påført vedkommende’. Retten var enig i dette og bestemte at mannen skulle gi sin tidligere forlovede ’en erstatning som svarte til en lønn som var blitt fastsatt av retten, samt betale saksomkostningene og advokathonorarene’. Advokaten Nereu Mello sa følgende om avgjørelsen i São Paulo-avisen Jornal da Lapa: «En forlovelse er en meget høytidelig kontrakt, og retten kan ikke se med likegyldighet på at den blir brutt.»
Det å betrakte en forlovelse som et alvorlig foretagende er ikke av ny dato. Under Moseloven fikk en forlovet kvinne som gjorde seg skyldig i utukt, den samme straff som ble idømt en gift kvinne som begikk ekteskapsbrudd. Hun ble således behandlet annerledes enn en enslig kvinne som hadde gjort seg skyldig i utukt. (5. Mosebok 22: 23, 24, 28, 29) En forlovelse ble på den tiden betraktet som bindende — som om paret allerede var gift. (Matteus 1: 19) De kristne i dag er også klar over at det å inngå en forlovelse er et alvorlig skritt å ta. Det er ikke noe de ser lett på. — Jevnfør Matteus 5: 37.
Tilpasset vår tids teknologi
Etter at Martin Luther raste mot salget av avlatsbrev (det å bli fritatt for visse former for straff for å ha begått synder), erklærte den romersk-katolske kirke i 1562 denne fremgangsmåten for ulovlig. Men Pedro Albellan, en embetsmann som er tilknyttet Vatikanet, understreket nylig at læren om å gi avlat forblir «ugjenkallelig og uforanderlig». En revidert romersk-katolsk håndbok om avlat viser at Vatikanet har avpasset denne gamle trosoppfatningen etter vår tids teknologi. Ifølge London-avisen The Times kan biskoper nå «gi full avlat til sine trofaste via radio eller fjernsyn tre ganger om året når de lyser en velsignelse i pavens navn». Det tas imidlertid ett forbehold. «Det må være en direkte overføring,» sier Luigi De Magistris, som er tilknyttet Vatikanets hellige apostoliske botsavdeling, som er det kontoret som steller med avlat. «Det er ikke nok å se på et opptak.»
Men er det i samsvar med Bibelen å gi avlat, enten det er i form av salg av avlatsbrev eller noe som blir gitt personlig eller via fjernsyn? Det er nok så at Jesus noen ganger tilgav synder uten å ta betaling for det, men han sa ikke noe om at det var nødvendig å gi avlat. Det sa heller ikke apostlene. «Jesu, hans [Guds] Sønns blod renser oss for all synd,» skrev apostelen Johannes. «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.» (1. Johannes 1: 7, 9) Hvis alle synder blir tilgitt på denne måten, hva står da igjen som det skal betales for ved å idømme straff eller gjøres opp for ved avlatsbrev? — Johannes 3: 36; Romerne 5: 10.