En 93-åring ser tilbake på sitt liv
Fortalt av Frederick W. Franz
DEN 12. september 1893 ble en liten gutt født i Covington i Kentucky, som ligger på sørsiden av elven Ohio, midt imot Cincinnati. De lykkelige foreldrene, Edward Frederick Franz og Ida Louise née Krueger, kalte sønnen sin Frederick William Franz.
Det var begynnelsen til de 93 årene jeg nå har levd. Min far, som var født i Tyskland, tilhørte den lutherske kirke, og jeg ble derfor døpt ved at presten fuktet pannen min. Dåpsattesten ble rammet inn og hengt opp på veggen sammen med dåpsattestene til de to eldre brødrene mine, Albert Edward og Herman Frederick. Bare 20 år senere skulle jeg få kjennskap til hvor ubibelsk denne religiøse seremonien er.
Da vi flyttet til Greenup Street, så jeg for første gang en av disse «hesteløse» vognene kjøre opp gaten. Det var en åpen, toseters automobil. Først flere år senere skulle jeg for første gang få se et fly. Vi bodde da ved siden av Kriegers bakeri, hvor far arbeidet som baker om nettene. Når han kom hjem om morgenen, gikk han rett til sengs, men utpå ettermiddagen tok han seg tid til å være sammen med brødrene mine og meg.
Da jeg nådde skolepliktig alder, ble jeg først sendt til en skole som ble drevet av den romersk-katolske kirke, og jeg overvar også gudstjenester i St. Joseph’s kirke, siden den lå like i nærheten. Jeg husker fremdeles klasserommet. Ved en anledning kalte læreren, en religiøs «bror», meg fram foran klassen. Han bad meg om å holde fram hånden, og så slo han meg flere ganger over hånden med en 30 centimeter lang linjal for et eller annet galt jeg hadde gjort.
Jeg husker også at jeg gikk inn i kirkens uopplyste skriftestol for å bekjenne for en skriftefar som satt på andre siden av forhenget. Jeg ramset opp en utenatlært bønn og fortalte hvor slem jeg hadde vært. Deretter gikk jeg ned til alterringen og knelte. Som et ledd i kirkens nattverdsseremoni la en prest et stykke brød i munnen min, men vinen gjemte presten til senere for å drikke den selv. Dette var begynnelsen til den tradisjonelle, religiøse opplæring jeg fikk. Jeg begynte å respektere Gud, en respekt som bare skulle bli større med årene.
Etter at jeg i 1899 hadde gått ett år på den skolen som ble drevet av kirken, flyttet vi til 17 Mary Street (nå East 15th Street) i Cincinnati på den andre siden av elven Ohio. Nå begynte jeg i tredje klasse ved en offentlig skole. Jeg fulgte ikke særlig godt med i timene, og jeg husker at jeg og han som satt ved pulten til høyre for meg, en gang ble sendt til rektors kontor fordi vi hadde oppført oss dårlig. Rektor Fitzsimmons kommanderte oss til å bøye oss framover, slik at vi berørte skotuppene med fingrene, og så gav han oss en rekke slag over bakenden med spanskrøret. Som ventelig var, dumpet jeg i tredje klasse.
Far ville ikke at jeg skulle gå tredje klasse om igjen, så da neste skoleår begynte, tok han meg med til skolen i Liberty Street. Vi gikk til rektors kontor, og far bad rektor Logan om å skrive meg inn i fjerde klasse. Logan var vennlig mot meg og sa: «La oss se hva den unge mannen vet.» Etter at jeg hadde besvart en del spørsmål, sa han, åpenbart fornøyd med de svarene jeg hadde gitt: «Det ser ut til at han er kvalifisert til å begynne i fjerde klasse.» Han lot meg derfor begynne i en klasse et trinn høyere enn det jeg hadde dumpet fra. Fra og med da begynte jeg å konsentrere meg og å jobbe samvittighetsfullt med skolearbeidet. Siden har jeg aldri strøket til noen eksamen.
Jeg forandret også mitt syn på religion i ung alder. På en eller annen måte kom representanter fra en presbyteriansk kirke i Cincinnati i kontakt med mor, og hun bestemte seg for å sende Albert, Herman og meg til den presbyterianske kirkes søndagsskole. Forstanderen på søndagsskolen het Fisher, og vi fikk unge Bessie O’Barr som lærer. Det var på denne måten jeg ble kjent med de inspirerte hellige skrifter. Hvor takknemlig var jeg ikke da søndagsskolelæreren min gav meg et personlig eksemplar av Bibelen i julegave!
Jeg bestemte meg for å lese et stykke i Bibelen hver eneste dag. Det førte til at jeg ble svært godt kjent med denne hellige boken. Den hadde en gagnlig virkning på meg og hjalp meg til å unngå den umoralske tale og oppførsel som var vanlig blant klassekameratene mine. Det er ikke rart at de betraktet meg som litt rar.
Videregående skole og universitet
Da jeg var ferdig med ungdomsskolen i 1907, fikk jeg lov av foreldrene mine til å utdanne meg videre. Jeg begynte på Woodward videregående skole, hvor Albert, min eldste bror, også hadde gått ett år. Jeg valgte i likhet med Albert en allmenn studieretning. Jeg begynte å studere latin, noe jeg fortsatte med de neste sju årene.
Så kom våren 1911 da vi skulle uteksamineres. Jeg ble valgt til å representere Woodward videregående skole ved eksamenshøytideligheten som skulle holdes i konsertsalen, den største forsamlingssalen i Cincinnati. Det innebar at jeg måtte holde en avskjedstale på vegne av avgangsklassen.
På den tiden pleide alle avgangsklassene ved de tre videregående skolene i Cincinnati — Woodward, Hughes og Walnut Hills — å holde eksamensfesten sammen. Avgangselevene satt på den store scenen vendt mot den fullsatte salen. Åpningstalen skulle holdes av representanten for Woodward videregående skole. Jeg valgte å tale over emnet «Skolen og borgerskapet». Tilhørerne gav alle tre talerne en høflig applaus. Jeg var nå 18 år gammel.
Foreldrene mine lot meg få fortsette å gå på skoler. Jeg begynte da å studere allmennfag ved Cincinnati universitet. Jeg var nå fast bestemt på å bli predikant i den presbyterianske kirke.
I tillegg til at jeg fortsatte mine latinstudier, begynte jeg også å studere gresk. Hvor utbytterikt var det ikke å studere nytestamentlig gresk under professor Arthur Kinsella! Siden studerte jeg klassisk gresk med dr. Joseph Harry som lærer. Jeg visste at hvis jeg ville bli prest i den presbyterianske kirke, måtte jeg beherske nytestamentlig gresk. Jeg gikk derfor ivrig inn for studiene og bestod eksamen.
I tillegg til at jeg studerte gresk og latin, fattet jeg også interesse for spansk, som jeg syntes lignet svært på latin. Lite visste jeg den gang hvor mye bruk jeg ville få for spansk i den kristne tjeneste.
Et høydepunkt i min akademiske karriere var da rektoren ved universitetet, dr. Lyon, kunngjorde for en gruppe studenter som var samlet i auditoriet, at jeg var blitt valgt ut til å bli sendt til Ohio statsuniversitet for å gå opp til en prøve sammen med andre studenter. Den som vant, ville bli tildelt Cecil Rhodes-stipendiet, noe som ville åpne veien for å studere ved Oxford universitet i England. En av de andre kandidatene var bedre enn meg i idrett, men siden vi var like gode i de andre fagene, ville de sende oss begge til Oxford. Jeg var glad for at jeg hadde klart å oppfylle de kravene som ble stilt for å få dette stipendiet, og under vanlige omstendigheter ville dette ha vært svært oppmuntrende.
«Dette er sannheten!»
Ved en anledning sa Jesus til disiplene sine: «Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» (Johannes 8: 32) Året før, i 1913, lærte min bror Albert sannheten å kjenne i Chicago. Hvordan skjedde det?
En lørdagskveld om våren 1913 gikk Albert tidlig til sengs på internatet som tilhørte KFUM, hvor han bodde mens han arbeidet i Chicago. Senere på kvelden kom romkameraten hans stormende inn i rommet. Han var i en knipe. Han var invitert hjem til familien Hindman, og ekteparets datter Nora skulle få besøk av en venninne. To jenter var for mye for Alberts romkamerat. Albert var snar til å ta imot tilbudet om å bli med. Det skulle imidlertid vise seg at Alberts romkamerat fint klarte å underholde begge jentene. Ekteparet Hindman tok seg av Albert og gjorde ham kjent med det Selskapet Vakttårnet lærte.
Albert sendte meg en brosjyre med tittelen «Hvor er de døde?», skrevet av John Edgar, en skotsk lege som tilhørte Glasgow menighet av de internasjonale bibelstudenter. I første omgang la jeg brosjyren til side, men en kveld da jeg hadde litt tid til overs før jeg skulle på korøvelse, begynte jeg å lese i den. Jeg syntes det var så interessant at jeg ikke klarte å legge den fra meg. Jeg fortsatte å lese i den mens jeg gikk de halvannen kilometerne til den presbyterianske kirken. Kirkedøren var låst, så jeg satte meg på den kalde steintrappen og leste videre i brosjyren. Da organisten kom og så hvor oppslukt jeg var av det jeg leste, sa han: «Det der må være interessant.» Jeg svarte: «Det skal være sikkert og visst!»
Siden jeg satte pris på de nye sannheter jeg lærte, slo tanken meg at jeg kunne spørre predikanten, dr. Watson, hva han syntes om brosjyren. Jeg gav ham brosjyren samme kveld og spurte: «Dr. Watson, har du kjennskap til dette?»
Han tok brosjyren, åpnet den og sa hånlig: «Dette må være noe av det der Russell-stoffet. Hva vet han om eskatologi?» Denne hånlige bemerkningen kom virkelig overraskende på meg. Da jeg tok tilbake brosjyren og snudde meg for å gå, tenkte jeg med meg selv: «Jeg bryr meg ikke om hva han mener. Dette er SANNHETEN!»
Kort tid etter kom Albert hjem på besøk, og han hadde med seg de tre første bindene i serien Studier i Skriften, skrevet av Charles Taze Russell. Gjennom Albert ble jeg også kjent med den lokale menighet av bibelstudenter, som holdt sine møter ved siden av den presbyterianske kirken. Jeg var henrykt over det jeg lærte, og snart bestemte jeg meg for å bryte forbindelsen med den presbyterianske kirke.
Da Albert ved en senere anledning var hjemme på besøk, drog vi en søndag kveld på et av dr. Watsons møter. Etter møtet gikk vi bort til ham der han stod og tok avskjed med sognebarna. Jeg sa til ham: «Dr. Watson, jeg vil forlate kirken.»
Han sa: «Jeg visste det! Jeg visste det med det samme jeg så du leste det der Russell-stoffet. Jeg ville aldri latt den mannen, Russell, få sette sine ben i mitt hus!» Så tilføyde han: «Fred, skal vi ikke gå opp i sakristiet og be sammen?» Jeg sa til ham: «Nei, dr. Watson, jeg har bestemt meg.»
Dermed gikk Albert og jeg ut av kirken. Det var en herlig følelse å være fri fra trelldommen under et religiøst system som forfektet falske læresetninger. Jeg var også glad for å bli en del av menigheten av de internasjonale bibelstudenter, som holdt seg lojalt til Guds Ord. Jeg symboliserte min innvielse ved å bli døpt i vann i Chicago i Illinois den 5. april 1914.
Like før resultatene av prøvene som skulle avgjøre hvem som skulle få Cecil Rhodes-stipendiet, ble gjort kjent, skrev jeg til skolemyndighetene og opplyste at jeg ikke lenger var interessert i å studere ved Oxford universitet, og at de kunne stryke meg av listen over aktuelle kandidater. Det var en beslutning jeg aldri har angret på. Jeg gjorde dette selv om gresklæreren min ved universitetet, dr. Joseph Harry, fortalte meg at jeg var valgt ut til å motta stipendiet.
To måneder senere, den 28. juni 1914, ble erkehertug Ferdinand av Østerrike-Ungarn og hans hustru myrdet i Sarajevo i Bosnia. Samtidig var de internasjonale bibelstudenter kommet fram til den tredje dagen av det stevnet som ble arrangert i Memorial Hall i Columbus i Ohio. En måned senere, den 28. juli 1914, brøt den første verdenskrig i menneskenes historie ut. Bibelstudentene ventet at folkeslagenes tider, en tidsperiode på 2520 år, skulle ende omkring 1. oktober samme år.
Med min fars tillatelse hadde jeg sluttet ved universitetet i Cincinnati i mai 1914, bare få uker før jeg hadde fullført det tredje året. Jeg søkte straks Selskapet Vakttårnet om å få begynne som kolportør eller pioner, som en slik heltidstjener kalles i dag. På den tiden var jeg et aktivt medlem av Cincinnati menighet av de internasjonale bibelstudenter.
Senere ble jeg utnevnt til eldste i Cincinnati menighet. Som en forkynner av evangeliet ble jeg fritatt for krigstjeneste, og jeg ble derfor ikke innkalt for å tjenstgjøre i hæren sammen med andre unge menn da USA kom med i den første verdenskrig på de alliertes side.
Jeg blir kjent med bror Russell
Blant de hendelser i livet som jeg ser tilbake på med glede, er de gangene jeg møtte Selskapet Vakttårnets første president, Charles Taze Russell. Jeg traff ham første gang dagen før Skapelsens fotodrama skulle uroppføres i konsertsalen i Cincinnati søndag den 4. januar 1914. En av de eldste i Cincinnati menighet møtte meg utenfor konsertsalen. Han sa: «Bror Russell er der inne. Hvis du går bak scenen, vil du treffe ham.» Jeg gikk inn ivrig etter å få hilse på ham, og snart stod jeg og snakket med ham. Han hadde kommet for å forvisse seg om at alt var klart til morgendagen, da Skapelsens fotodrama skulle vises for første gang.
En tid deretter, i 1916, da han var ute og reiste, fikk han noen timer til overs i Cincinnati i forbindelse med et togbytte. En søster og jeg fikk høre om det, og vi skyndte oss ned til jernbanestasjonen hvor vi traff ham og sekretæren hans. Han hadde tatt med seg matpakke, og da det var lunsjtid, delte han den med oss.
Da vi var ferdige med å spise, spurte han om vi hadde noen bibelske spørsmål. Jeg spurte om det var sannsynlig at Adam ville få en oppstandelse, siden han i virkeligheten syndet med vilje og ikke angret. Han svarte med et glimt i øyet: «Bror, du har jo allerede svart på spørsmålet. Hva var det egentlig du hadde tenkt å spørre om?»
«Den fuldbyrdede Hemmelighed»
Torsdag den 31. oktober 1916 døde Charles Taze Russell, uten å ha skrevet det sjuende bindet i serien Studier i Skriften. Da han lå på dødsleiet om bord i et tog på vei tilbake fra California, nevnte sekretæren hans det sjuende bindet for ham. Russell sa: «Det må noen andre skrive.»
Året etter, i 1917, ble det sjuende bindet utgitt. Det inneholdt en kommentar til profetiene i Esekiels bok og Johannes’ åpenbaring, i tillegg til en fascinerende forklaring av den bibelske boken Salomos høysang. Selskapet planla en omfattende distribusjon av den nye boken. De sendte derfor flere kartonger med det sjuende bindet til bestemte personer i menighetene rundt om i hele USA. En rekke kartonger ble sendt til min adresse, 1810 Baymiller Street i Cincinnati i Ohio, og lagret der mens vi ventet på ytterligere opplysninger om hvordan bøkene skulle distribueres.
Åtte sider i Den fuldbyrdede Hemmelighed inneholdt sitater som viste hvordan framstående personer var kritisk innstilt til krig. Etter press fra religiøse organisasjoner i kristenheten, både protestantiske og katolske, reiste myndighetene i USA innvendinger mot boken, med den følge at sidene 247—254 i boken ble fjernet. Når vi så tilbød boken til folk, forklarte vi hvorfor disse sidene manglet. Myndighetene i De forente stater nøyde seg ikke med dette. Etter ytterligere press fra landets religiøse organisasjoner ble hele det sjuende bindet i Studier i Skriften forbudt.
Jeg kan huske en bestemt søndag morgen. Jeg holdt på å arbeide på baksiden av huset da flere menn kom gående rundt huset. Han som førte an, viste meg sitt politiskilt og forlangte å få adgang til huset. Jeg måtte derfor slippe dem inn og vise dem kartongene med eksemplarer av Den fuldbyrdede Hemmelighed. Noen dager senere sendte de en lastebil for å hente bøkene.
Senere fikk vi vite at Joseph F. Rutherford, Selskapet Vakttårnets andre president, og seks av hans medarbeidere ved hovedkontoret i Brooklyn urettmessig var blitt dømt for å ha blandet seg inn i De forente staters krigsinnsats. De ble dømt til 20 års fengsel på hvert av i alt fire anklagepunkter, men dommene skulle sones samtidig i det føderale fengslet i Atlanta. Krigen var over den 11. november 1918, og den 25. mars 1919 ble bror Rutherford og hans medarbeidere løslatt mot kausjon. Senere ble de fullstendig frikjent. Forbudet mot boken Den fuldbyrdede Hemmelighed ble også opphevet, med den følge at den igjen kunne distribueres fritt.
Fra 1. til 8. september 1919 arrangerte Selskapet Vakttårnet det første stevnet etter krigen. Det ble holdt i Cedar Point, som ligger ytterst på en halvøy i nærheten av Sandusky i Ohio. Det var virkelig en stor glede og oppmuntring å være til stede ved dette stevnet.
Betel-tjeneste
Året etter, i 1920, tok president Rutherford imot en innbydelse til å komme til Cincinnati i Ohio og holde et offentlig foredrag. Jeg var kolportør på den tiden, og bror Rutherford bad meg om å skrive et brev til ham der jeg søkte om å få tjene ved Selskapet Vakttårnets hovedkontor i Brooklyn.
Jeg skrev brevet, og etter at jeg hadde fått et positivt svar, satte jeg meg på toget til New York. Tirsdag kveld den 1. juni 1920 kom jeg til New York. Leo Pelle, en gammel venn av meg fra Louisville i Kentucky, møtte meg på stasjonen og fulgte meg til Betel-hjemmet. Neste dag fikk jeg beskjed om at jeg skulle bo sammen med Hugo Riemer og Clarence Beatty på et kvistværelse. Jeg ble medlem nr. 102 av Betel-familien i Brooklyn.
Selskapet Vakttårnets første trykkeri lå i 35 Myrtle Avenue. I kjelleren stod vår første rotasjonspresse, som på grunn av størrelsen ble kalt «Slagskipet». Vi trykte Selskapets nye blad Den Gylne Tidsalder, som senere byttet navn til «Ny Verden» og «Våkn opp!» Bladene ble sendt opp gjennom en luke i gulvet og transportert videre ved hjelp av et wiresystem opp til et skrånende bord, hvor min oppgave bestod i å samle dem pent sammen i stabler, slik at de senere kunne beskjæres og pakkes.
Lørdag morgen, når trykkpressen ikke var i bruk, pakket jeg og flere andre brødre bladene inn i brune omslag som abonnentenes navn og adresse stod skrevet på. Så limte vi igjen omslagene, og bladene var klare til å bli tatt hånd om på postkontoret. Jeg holdt på med dette helt til Donald Haslett, som arbeidet i kolportøravdelingen, sluttet på Betel for å gifte seg med Mabel Catel. Jeg ble da overført fra 35 Myrtle Avenue til Selskapets kontor i 124 Columbia Heights for å ta over hans arbeid.
På den tiden tilhørte jeg New York menighet, og jeg fikk i oppdrag å lede bokstudiet hjemme hos familien Afterman, som bodde i Ridgewood-området i Brooklyn.
Oppgaver i forbindelse med radioprogrammer og stevner
Jeg arbeidet ved kolportøravdelingen fram til 1926. I mellomtiden, i 1924, hadde Selskapet Vakttårnet opprettet sin første radiostasjon, WBBR, på Staten Island. Jeg hadde gleden av å medvirke i Selskapets programmer. Jeg holdt ikke bare foredrag, men sang også tenorsoloer og spilte mandolin til pianoakkompagnement. Jeg sang dessuten annen tenor i WBBRs mannlige sangkvartett. Bror Rutherford var selvfølgelig i egenskap av Selskapets president hovedtaleren ved WBBR, og han hadde mange lyttere.
I 1922 arrangerte Selskapet Vakttårnet et nytt stevne i Cedar Point i Ohio. Ved dette stevnet fikk vi følgende kraftige oppfordring av bror Rutherford: «Forkynn, forkynn, forkynn om Kongen og hans rike!»
Et av de privilegier jeg setter høyest fra 1920-årene, var da jeg i 1926 reiste sammen med bror Rutherford til det internasjonale stevnet i London. Bror Rutherford holdt det offentlige foredraget i Royal Albert Hall for en stor tilhørerskare, etter at jeg hadde sunget en tenorsolo til akkompagnement av det berømte orgelet.
Neste kveld talte han til en stor forsamling jøder over temaet «Palestina for jødene — hvorfor?», og jeg sang en solo, «Comfort Ye, My People», fra Händels Messias. Flere tusen jøder hadde møtt fram for å høre dette spesielle foredraget. På den tiden anvendte vi feilaktig profetiene i de hebraiske skrifter på de kjødelige, omskårne jøder. Men i 1932 åpnet Jehova våre øyne, og vi forstod at disse profetiene fikk sin anvendelse på et åndelig Israel.
Det var også en opplevelse å være til stede ved stevnet i Columbus i Ohio i 1931 da bror Rutherford gjorde kjent det ’nye navnet’, Jehovas vitner, et navn som vi alle med begeistring tok imot. Straks etter antok alle menigheter av Jehovas folk jorden over dette ’nye navnet’. — Jevnfør Jesaja 62: 2.
Fredag den 31. mai 1935 dirigerte jeg orkestret fra orkestergraven da bror Rutherford holdt sin epokegjørende tale basert på Åpenbaringen 7: 9—17, hvor han identifiserte den ’store skare’ som blir omtalt der. Den såkalte Jonadab-klassen var spesielt invitert til å høre foredraget, og grunnen til det ble åpenbar da bror Rutherford viste at den ’store skare’ ville bestå av den ’gode hyrdes’, Jesu Kristi, «andre sauer». (Johannes 10: 14, 16) Det var en spennende opplevelse. Det var virkelig gripende å være vitne til at 840 stevnedeltagere dagen etter, lørdag den 1. juni 1935, ble døpt i vann som et symbol på sin innvielse til Gud gjennom Kristus med håp om å komme inn i et jordisk paradis. Fra da av vokste antallet av Kristi «andre sauer». Snart var det langt flere av dem enn av dem som tilhørte den minkende «lille hjord», de åndsavlede, sauelignende disipler av den gode Hyrde, Jesus Kristus. — Lukas 12: 32.
Men da den annen verdenskrig brøt ut i 1939, så det ut til at innsamlingen av den ’store skare’ var fullført. Jeg husker bror Rutherford sa til meg en dag: «Fred, det virker som om den ’store skare’ ikke kommer til å bli så stor likevel.» Lite ante vi da om den store innsamlingen som fremdeles lå foran oss.
I 1934 begynte Selskapet å bruke reisegrammofoner. Plater med bror Rutherfords foredrag ble spilt, og så ble bibelsk litteratur tilbudt. Da disse innspillingene ble oversatt og utgitt på spansk, konsentrerte jeg meg om å nå de spansktalende som bodde i strøket rundt Selskapets trykkeri i 117 Adams Street. Jeg gikk tilbake til dem som var interessert, og hjalp dem til å lære de bibelske sannheter å kjenne. Etter hvert fikk jeg det privilegium å organisere den første spansktalende menighet i Brooklyn. Siden har jeg alltid tilhørt denne menigheten.
Selskapet får ny president
Da bror Rutherford døde den 8. januar 1942, ble Nathan H. Knorr Selskapet Vakttårnets nye president. Trass i krigens herjinger holdt han sommeren 1942 det offentlige foredraget «Freden — kan den vare?» Dette foredraget snudde opp ned på utsiktene for den umiddelbare framtid. Noen måneder senere, nærmere bestemt mandag den 1. februar 1943, åpnet bror Knorr Vakttårnets bibelskole Gilead på Kingdom Farm. Den første klassen hadde 100 elever. Jeg hadde den glede å være med i programmet ved åpningsseremonien. Skolens lærere var Eduardo Keller, Maxwell G. Friend, Victor Blackwell og Albert D. Schroeder.
I åpningstalen fortalte bror Knorr at Selskapet hadde tilstrekkelig med penger til å holde skolen gående i fem år. Men Jehova, den allmektige Gud, har holdt skolen gående fram til i dag, over ni ganger så lenge!
Det var et stort privilegium å få samarbeide med Nathan H. Knorr. Da jeg holdt dåpstalen den 4. juli 1923, den dagen han ble døpt i elven Little Lehigh utenfor hjembyen hans, Allentown i Pennsylvania, visste jeg ikke at han skulle bli Selskapet Vakttårnets tredje president.
Jeg reiste mye i den tiden bror Knorr var president. Jeg talte til store forsamlinger av brødre rundt om i hele verden — blant annet i Latin-Amerika og Australia — og oppmuntret dem til å forbli trofaste. Jeg var en av talerne ved et stevne som ble holdt i all hemmelighet i skogen utenfor Barcelona. På denne tiden, i 1955, var nemlig Jehovas vitners arbeid forbudt i Spania. Plutselig ble vi omringet av væpnede politimenn fra det hemmelige spanske politi, og de tok oss med til politiets hovedkvarter i lastebiler. Der ble vi forhørt og holdt i forvaring. Siden jeg var amerikansk statsborger, lot jeg som om jeg ikke kunne spansk. Det viste seg at to søstre hadde sluppet unna, og de hadde fortalt det amerikanske konsulatet at jeg var blitt arrestert. Konsulatet tok da kontakt med det spanske politi. Siden politiet ikke ville risikere en ubehagelig, internasjonal episode med den negative presseomtale det ville medføre, løslot de oss utlendinger og siden også de spanske brødrene. Etter løslatelsen kom noen av oss sammen hjemme hos brødrene Serrano, og vi gledet oss over at Jehova hadde utfridd sitt folk. I 1970 ble Jehovas vitner juridisk anerkjent i Spania. I dag har Selskapet Vakttårnet et avdelingskontor i nærheten av Madrid, og i fjor bestod Jehovas vitners organisasjon i Spania av over 65 000 forkynnere fordelt i menigheter rundt om i hele landet.
Den 8. juni 1977 fullførte bror Knorr sitt jordiske løp, og jeg etterfulgte ham som Selskapets president. Bror Knorr hadde vært president i over 35 år, lenger enn både Russell og Rutherford, de to foregående presidentene. Som medlem av Jehovas vitners styrende råd har jeg fått i oppdrag å tjene i utgiverutvalget og i redaksjonsutvalget.
Det er et stort privilegium og en stor glede å fortsette å tjene ved Selskapets kontorer i 25 Columbia Heights. For å komme på arbeidet må jeg daglig gå mellom kontorene og Betel-hjemmet, noe som er fin mosjon for en aldrende mann. Selv om jeg nå er 93 år gammel og synet har begynt å svikte, er jeg svært glad for at Jehova har velsignet meg med en god helse. Det har gjort at jeg ikke har vært borte en eneste arbeidsdag på grunn av sykdom i alle de 66 år jeg har vært på Betel, og jeg er fremdeles i stand til å tjene på heltid. Det har virkelig vært en Guds velsignelse å ha fått være her siden 1920 og fått se økningen og utvidelsene ved hovedkontoret i Brooklyn og ellers i verden.
I full tillit til den universelle Overherre, Jehova Gud, og hans Hærfører, Jesus Kristus, som troner over de talløse skarer av serafer, kjeruber og hellige engler i himmelen, ser jeg sammen med millioner av andre vitner for Jehova fram til det som Bibelen viser ligger foran oss: ødeleggelsen av Babylon den store, den falske religions verdensrike, og krigen på Guds, den Allmektiges store dag i Harmageddon, som kulminerer med at universets Overherre, Jehova Gud, som er «fra evighet til evighet», vinner seieren over alle seirer. Halleluja! — Salme 90: 2.
[Bilde på side 23]
[Bilde på side 24]
Omgitt av medarbeidere på Betel i 1920
[Bilde på side 25]
Sammen med N. H. Knorr i 1961
[Bilde på side 26]
Taler ved et stevne i Japan i 1978