Hjelp til å treffe kloke avgjørelser
EN KVINNE som heter Alice, traff en uklok avgjørelse som fikk sørgelige konsekvenser for henne. Hun fortalte senere: «Jeg trakk meg bort fra Jehova og fra hans organisasjon.» Hun kom til slutt tilbake igjen, men ikke før det var gått over 13 år, og hun sier selv at det var «ulykkelige år».
De kristne bør ikke undervurdere faren ved å treffe ukloke avgjørelser i forbindelse med sin tjeneste for Gud. Urette avgjørelser skyldes ikke alltid et bevisst valg etter en grundig overveielse av saken. Noen avgjørelser blir truffet på grunnlag av helt umiddelbare reaksjoner. Hvis følelsene får lov til å fordunkle saken og tankene blir påvirket av et ufullkomment hjerte, kan resultatet snart bli all slags skade og sorg.
Ja, «hjertet er mer fullt av svik enn noe annet». (Jeremia 17: 9) Men Bibelen forteller hvordan vi kan beskytte oss: «For du får visdom i hjertet, . . . Omtenksomhet skal vokte deg og innsikt bevare deg.» (Ordspråkene 2: 10, 11) Hvordan kan vi da få visdom i hjertet?
Lær av fortiden
Forsøk å følge dette forslaget: Tenk på noen av Guds tjenere i fortiden som stod overfor et problem som ligner det du nå må ta stilling til, og forestill deg at du var i deres sted. Sett at du er bekymret på grunn av en bestemt situasjon i den lokale kristne menighet. Forsøk å finne fram til en tilsvarende situasjon som er nevnt i Bibelen.
Kan det passe å ta for seg den kristne menighet i Korint i det første århundre? Tenk deg at du tilhører denne menigheten. Du har vært kristen i to—tre år. Det var en stor glede for deg å bli kjent med sannheten i løpet av de 18 månedene Paulus var i byen. Men nå er ikke situasjonen så lys.
Det er en tendens til klikkedannelser og stridigheter i menigheten, og dens enhet er truet. (1. Korinter 1: 10, 11) Menighetens ånd er i fare fordi umoralsk oppførsel blir tolerert. (1. Korinter 5: 1—5) Stridsspørsmål mellom menighetens medlemmer blir luftet ved verdslige domstoler, til skade for menighetens gode rykte. — 1. Korinter 6: 1—8.
Du kan fremdeles forestille deg at du er i Korint. Du ergrer deg over at noen i menigheten stadig kives om saker som egentlig er mindre vesentlige. (Jevnfør 1. Korinter 8: 1—13.) Du er lei deg fordi du er vitne til strid, misunnelse, sinne og rot. (2. Korinter 12: 20) Ja, det går sterkt inn på deg at enkelte hovmodige mennesker gjør det unødig vanskelig å leve som kristen. (1. Korinter 4: 6—8) Du lider når du hører at noen til og med reiser tvil om apostelen Paulus’ stilling og myndighet, kommer med urettferdige beskyldninger og spotter ham for hans manglende veltalenhet. (2. Korinter 10: 10; 12: 16) Du er bekymret for at de som åpent agiterer for sine private oppfatninger, skal undergrave menighetens tro på den grunnleggende lære. — 1. Korinter 15: 12.
En avgjørelse må treffes
«Dette går ikke an,» sier du med et sukk. «Hvorfor ordner ikke de eldste opp i saken? Situasjonen er helt uholdbar.»
Vil du forlate menigheten i Korint og tenke at det er bedre at du tjener Gud et annet sted? Eller vil du kanskje treffe den avgjørelse at det er best å slutte helt med å ha noe med dine medkristne å gjøre? Vil du la disse problemene legge en demper på din glede og din tillit til at Jehova Gud og Jesus Kristus overvåker det hele? Skal du utvikle en kritisk og sytende ånd som får deg til å reise tvil om dine medkristnes motiver? Vil du redusere din innsats i forkynnelsesarbeidet fordi du tenker at det er liten hjelp i å lede interesserte til en slik menighet?
Når du ser helt nøkternt på situasjonen fra ditt utsiktspunkt i vår tid, finner du det kanskje lett å si at du ville ha bestemt deg for å være lojal og holde deg nær til Guds menighet trass i dens ufullkommenheter. Men ville du makte å holde sinnet klart og hjertet rolig hvis du ble stilt overfor en lignende situasjon i vår tid? Ville du nå ha truffet samme avgjørelse som du tror at du ville ha truffet hvis du hadde levd da?
Dra nytte av klok veiledning
De kristne i Korint som traff en klok avgjørelse, var de som holdt seg nær til menigheten. De tenkte som Peter hadde gjort mange år tidligere. Da noen av disiplene trakk seg tilbake fra Jesus, sa Peter: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.» (Johannes 6: 68, 69) Det er helt innlysende at vi må holde oss nær til Guds organisasjon for å kunne dra nytte av dens veiledning.
I nye menigheter, som den i Korint, er det ikke så underlig om menneskelig ufullkommenheter volder problemer som kan gjøre det påkrevd med streng veiledning. Men da Paulus veiledet de kristne i Korint, husket han på at langt de fleste av dem fremdeles var «kjære» for ham. (1. Korinter 10: 14; 2. Korinter 7: 1; 12: 19) Han glemte ikke at Jehova viser ufortjent godhet og tilgir dem som tar imot hans rettledning. — Salme 130: 3, 4.
Ettersom den kristne menighet tiltrekker seg alle slags mennesker, er det naturlig at noen bruker lengre tid på å rette seg etter Guds veiledning enn andre gjør. Det har mange forskjellige årsaker. Noen forandringer er vanskeligere å foreta enn andre. Dessuten er alle mennesker forskjellige når det gjelder fysiske og mentale evner, miljø, bakgrunn og livsforhold. Det er derfor klokt ikke å være altfor kritisk, men å huske at «kjærligheten dekker over en mengde synder». (1. Peter 4: 8) Når Jehova og hans Sønn er villig til å bære over med menneskelig ufullkommenhet og umodenhet i den menighet som tilhører dem, bør ikke da vi også legge den samme ånd for dagen? — 1. Korinter 13: 4—8; Efeserne 4: 1, 2.
Hvis du hadde vært i menigheten i det gamle Korint og hørt Paulus’ kjærlige, men bestemte veiledning, ville du blitt minnet om at Kristus, den kristne menighets overhode, er levende interessert i menighetens ve og vel. (Matteus 28: 20) Det ville ha styrket din tillit til Jesu løfte om å bevare enheten blant sine etterfølgere hvis de tar imot den hjelp som blir skaffet til veie gjennom en «tro og klok tjener». (Matteus 24: 45—47; Efeserne 4: 11—16) Videre ville Paulus’ ord ha hjulpet deg til å bevare din glede og likevekt også under vanskelige forhold. Du ville ha stolt på at Gud ville gi deg styrke til å klare de vanskeligheter han midlertidig kan tillate.
Dette betyr ikke at en kristen ikke skal foreta seg noe hvis et uheldig forhold utvikler seg i en menighet. I Korint fantes det modne menn som foretok seg noe — Stefanas, Fortunatus, Akaikus og noen fra Kloes hus. De må tydeligvis ha orientert Paulus om situasjonen. (1. Korinter 1: 11; 5: 1; 16: 17) Men da de hadde gjort det, overlot de tillitsfullt saken til ham. Deres nidkjærhet for rettferdigheten fikk dem ikke til å miste tilliten til Kristi lederskap eller bli ’bitre på Jehova’. — Ordspråkene 19: 3.
Hvis vi nå i vår tid har nidkjærhet for rettferdigheten, vil det ikke engang falle oss inn at det kan være noen løsning å redusere vår innsats i det arbeid Gud har satt oss til, nemlig å forkynne det gode budskap. Hvis vi gjorde det, ville vi vise mangel på omtanke for andre og svikte den gjerning Kristus vil at vi skal utføre. Paulus sa: «Derfor, mine kjære brødre, stå fast og urokkelig, og gjør stadig fremgang i Herrens gjerning. Dere vet jo at deres arbeid i Herren ikke er forgjeves.» — 1. Korinter 15: 58.
Vær ikke uvitende om hva Satan har i sinne
Problemer i menigheten av den art som fantes i Korint, kan ofte være vanskeligere å takle enn direkte forfølgelse. Satan utnytter slike situasjoner i et forsøk på å få oss til å treffe urette avgjørelser som vil trekke oss bort fra Jehova. Men ’hva Satan har i sinne, det vet vi’. — 2. Korinter 2: 11.
Paulus sa til de kristne i Korint at de kunne lære av å granske beretningen om Guds tjenere i tidligere tider. Han henviste til israelittene og sa: «Det som hendte med dem, skulle være advarende eksempler; det ble skrevet til rettledning for oss, og til oss er de siste tider kommet.» (1. Korinter 10: 11) Vi i vår tid kan på samme måte dra nytte av å undersøke beretningen om de første kristne grundig. Vi kan for eksempel tenke på det som fant sted i Korint. Hvis vi tenker over hvordan vi kunne ha truffet rette avgjørelser da, vil det hjelpe oss til å unngå å treffe urette avgjørelser nå.
Da Alice, som vi nevnte i begynnelsen av artikkelen, hadde vært på sitt første møte i Rikets sal etter å ha holdt seg borte i 13 «ulykkelige år», hadde hun dette å si: «Jeg torde ikke snakke av frykt for at jeg skulle begynne å gråte. Jeg var hjemme igjen — i mitt virkelige hjem. Jeg kunne nesten ikke tro at det var sant.» Uansett hvilke problemer som oppstår, bør du derfor være fast besluttet på at du aldri skal forlate Jehovas organisasjon. Du vil høste mange velsignelser ved å holde deg til Guds folk. Og velsignelsene vil være uten ende. — Ordspråkene 2: 10—15, 20, 21.