Vi gleder oss sammen med Gilead-skolens 82. klasse

«VI ER glad for å være her,» sa ordstyreren da han åpnet et spesielt heldagsmøte i Jehovas vitners stevnehall i byen Jersey i New Jersey søndag den 1. mars. Anledningen var avslutningshøytideligheten for de 24 elevene som hadde gjennomgått Gilead-skolens 82. klasse. Ordstyreren, Theodore Jaracz, som er medlem av det styrende råd, så på elevenes glade ansikter og sa videre: «Det er tydelig at de er ivrige og gleder seg over sine utsikter, og ettersom Bibelen sier: ’Gled dere med de glade’, er jeg sikker på at vi alle føler det på samme måte.» Den applausen som fulgte, viste at alle de 4557 som var til stede, var enig i det.

Den første taleren på programmet var John Barr, som også er medlem av det styrende råd. Han siterte mye fra Salme 104 og viste at Jehova ikke bare har skapt alt levende og alle livløse ting, men at han også har skapt et sted hvor hver skapning skal holde til. Han sa videre: «Når dere kommer til deres tildelte distrikt, bør dere tenke: ’Jehova har plassert meg her.’ Glem aldri det.»

Den neste som talte, var John Stuefloten, som er medlem av utvalget ved Watchtower Farms. Han kom med denne påminnelsen: «Ordspråket sier: ’Lær den vise, så blir han visere.’» (Ordspråkene 9: 9) I fem måneder hadde elevene fått rik åndelig næring. Denne dagen følte de seg sikkert åndelig mette. «Men,» sa taleren, «dere har bare så vidt begynt!» Han oppmuntret elevene til å fortsette å vokse i visdom og barmhjertighet, så de bedre kunne hjelpe andre. — Ordspråkene 3: 27.

George Gangas fra det styrende råd kom så med noen velvalgte ord om lykke. Han minnet elevene om at de tjener den «lykkelige Gud», og sa: «Dere kommer til å bli lykkelige i de fremmede distriktene dere kommer til.» Hvorfor? «Fordi Jehova sender dere ut for å utfri folk av trelldom.»

George Couch, som er medlem av utvalget ved Brooklyn Betel, snakket om engstelse. Han var klar over at elevene ikke var fremmed for engstelse. Både de utfordringene det innebar å komme til Gilead, å bo på Brooklyn Betel og å forkynne i New York, hadde medført en viss engstelse. Nå var de spente på å komme dit hvor de skulle være misjonærer. Men en rimelig form for engstelse er ikke en fiende. «Det er noe som kan hjelpe oss til å yte vårt beste,» sa han, og han oppmuntret elevene til å stole på Jehova og gjøre sitt beste i sine tildelte distrikter.

Så kom Jack Redford, som er lærer ved skolen, på podiet. Han advarte mot uberettiget kritikk. Han nevnte noen bibelske eksempler på forhastede slutninger som hadde forårsaket problemer senere, og siterte Jesu ord: «Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!» (Matteus 7: 1) Den 82. klassen representerte en kjærlighetens Gud. Elevene ble ikke sendt til sine distrikter for å kritisere, men for å vise empati.

Ulysses Glass, som også er lærer ved Gilead-skolen, siterte det bibelske ordspråket: «Det er ikke de raske som vinner løpet, og ikke de tapre som seirer i krig.» (Forkynneren 9: 11) Resultatet av noe avhenger ikke alltid av våre medfødte evner. I misjonærtjenesten er det oftere ens tro og villighet til å ta imot en utfordring som er avgjørende. Taleren roste den 82. klassen for at den var stø, pålitelig og konsekvent. Slike egenskaper ville komme dem til nytte.

Den siste taleren på formiddagens program var Selskapet Vakttårnets president, Frederick Franz. Han erklærte at uteksamineringen av den 82. klassen opphøyet og rettferdiggjorde den tro som ble vist av de brødrene som opprettet skolen i de mørke tidene under den annen verdenskrig. Han snakket om navnet Gilead og forklarte at den bibelske betydningen av ordet er «vitnerøys». (Jevnfør 1. Mosebok 31: 43—53.) Misjonærer fra Gilead-skolen som trofast forblir i sine tildelte distrikter, virker som en vitnerøys. De er et levende vitnesbyrd om sannheten.

Elevene fikk så sine avgangsvitnesbyrd, og formiddagens program ble avsluttet med at det ble lest et takkebrev fra den 82. klassen. Elevene konstaterte at ’det er Jehovas velsignelse som gjør rik’. De sa at i betraktning av det ’hadde Jehova fått dem til å føle seg som de 24 rikeste menneskene på jorden!’ — Ordspråkene 10: 22, NW.

Etter et forkortet Vakttårn-studium om ettermiddagen presenterte elevene et oppmuntrende program. De avsluttet med noen oppriktige og takknemlige ord til sine foreldre, som hadde vært uselviske og støttet dem og latt dem dra av gårde for å bli misjonærer.

Elevenes program ble etterfulgt av et aktuelt skuespill, og etterpå kom ordstyreren, Theodore Jaracz, med noen avsluttende bemerkninger. Og for en overraskelse Selskapet hadde spart til dette avsluttende øyeblikket! Taleren opplyste at Selskapet snart skal opprette en ny skole. Den skal i første rekke gi undervisning til enslige eldste og menighetstjenere. Alle merket seg spesielt et av de kravene ordstyreren nevnte må oppfylles av dem som skal få gå på denne nye skolen: De må være villige til «å tjene hvor som helst det er behov på det verdensomfattende felt».

Nyheten om denne nye skolen ble møtt med begeistret applaus. (Flere detaljer om skolen er å finne i den neste artikkelen.) Programmet ble avsluttet med sang og en takkebønn til Jehova. Alle gikk så ut til den overskyede kvelden i New Jersey. Det var litt regn i luften, men det var få som brydde seg om det. Alle hjerter gledet seg fremdeles med Gilead-skolens 82. klasse.

[Bilde på side 26]

Den 82. klassen ved Vakttårnets bibelskole Gilead

På listen under er rekkene nummerert fra den forreste mot den bakerste, og i hver rekke er navnene ført opp fra venstre mot høyre.

1) L. Gish; E. Evans; S. Dean; R. Hanson; A. Suomalainen; D. DuBose

2) P. Wallenberg; M. Wallenberg; O. Bauer; H. Suomalainen; B. Taylor; G. DiStefano

3) K. Scott; M. Evans; A. Taylor jr.; J. Lindby; C. Hanson; M. Holmkvist

4) T. Sampson; T. Gish; D. Ball; J. DuBose; T. Dean; D. Scott