Spørsmål fra leserne
◼ Hva er «Guds ætt» som er omtalt i Malaki 2: 15 (NW)?
I dette litt vanskelige skriftstedet står det ifølge New World Translation: «Og det var én som ikke gjorde det, for han hadde det som var igjen av ånden. Og hva søkte denne ene? Guds ætt.» Denne ’ætten’ sikter tydeligvis til Israels nasjon i gammel tid, som på den tiden da dette ble skrevet, stod i fare for å bli fordervet i religiøs henseende.
Malaki profeterte da nasjonen var inne i en periode med moralsk forfall. Noen israelittiske menn tok ikke bare ’kvinner til ekte som dyrket fremmede guder’, men de skilte seg også fra sin egen jødiske kone, ’sin ungdoms hustru’, for å gifte seg med en kanskje yngre, hedensk kvinne. Men ikke alle israelitter gjorde slike «avskyelige ting». (Malaki 2: 11, 13, 14; 5. Mosebok 7: 3, 4) Malaki henviser tydeligvis til dem som ikke brøt sin ekteskapspakt med en medtilbeder av Jehova, og sier: «Og det var én som ikke gjorde det, for han hadde det som var igjen av ånden.»
Denne «ånden» er Guds hellige ånd, som han hadde utgytt over nasjonen. De ulydige israelittene stod imidlertid imot denne ånden og voldte den sorg. (Jesaja 63: 10; Apostlenes gjerninger 7: 51—53; jevnfør Efeserne 4: 30.) Noen jøder var lojale mot Jehovas lover, og ved sin lydighet hadde de bevart «det som var igjen av ånden». Disse trofaste tilbederne søkte ikke sine egne selviske interesser. Malaki skrev om en slik person: «Og hva søkte denne ene? Guds ætt.» Denne «ætt» var nasjonen Israel i gammel tid, som Malaki sa ’var skapt av Gud’. Denne ’skapelsen’ fant sted da Jehova inngikk en pakt med israelittene ved Sinai berg, der han gjorde dem til sin «eiendom» og til «et hellig folk». Den sanne Abrahams «ætt» som skulle velsigne alle folk på jorden, skulle komme gjennom denne nasjonen. — Malaki 2: 10; 2. Mosebok 19: 5, 6; 1. Mosebok 22: 18.
Israelittene måtte imidlertid holde seg rene i religiøs henseende ved ikke å gifte seg med noen blant de fremmede folkeslagene, som ikke tilbad Jehova. Slike menneskers ugudelighet ville være fordervende, noe som fremgår av det som skjedde på Esras tid. Israelittene tok ’koner for seg og sine sønner blant deres [de omkringliggende nasjoners] døtre, slik at den hellige ætt ble blandet med fremmede folkeslag’. (Esra 9: 2) Den samme «store synd» ble begått på Nehemjas tid, en av Malakis samtidige. Jøder som var trofaste mot Gud, så klart den åndelige fare dette utgjorde for dem selv og de barn de fikk i slike ekteskap. Det var fare for at de kunne bli dratt bort fra tilbedelsen av Jehova av en kone som ikke var innviet til ham. Nehemja kunne til og med fortelle at barna til de jødene som hadde giftet seg med fremmede kvinner, «ikke [kunne] snakke judeisk». — Nehemja 13: 23—27.
De illojale jødene søkte sine egne interesser, til tross for den ødeleggende virkning det hadde på gudsdyrkelsen i nasjonen, «Guds ætt». Det er ikke rart at Malaki formaner: «Og dere må vokte deres ånd, så ingen handler troløst mot sin ungdoms hustru.» (Malaki 2: 15, NW) De trofaste jødene vernet om sin ånd eller innstilling, slik at de forble trofaste mot sine jødiske koner. Disse mennene verdsatte høyt den religiøse renhet i sitt ’hellige folk’. De ønsket at barna deres skulle lese Guds Ord og vokse opp og elske Jehova og derved bidra til at nasjonen ble åndelig sterk.
Innviede kristne i dag må også verne om sin ånd eller innstilling. Dersom de er gift, må de unnlate å være troløse og skille seg fra sin ektefelle. Og en enslig kristen bør følge apostelen Paulus’ råd om å ’gifte seg i Herren’ og inngå ekteskap bare med et annet innviet, døpt vitne for Jehova. — 1. Korinter 7: 39.