Rapport fra Rikets forkynnere

Ungdommer i Italia finner anledninger til å forkynne

DE SOM verdsetter Guds vidunderlige hensikter, hjelper med glede andre å lære det fantastiske håpet om Riket å kjenne. Dette betyr ofte at man benytter seg av de anledninger som oppstår, slik denne rapporten fra Sardinia viser.

◻ «En 12 år gammel forkynner tok bussen hjem etter å ha vært ute i felttjenesten. I den samme bussen satt også to unge gutter og en jente, alle i 18-årsalderen. Den unge forkynneren, som satt i nærheten av piken, begynte å lese i bladet Våkn opp! i håp om å vekke hennes nysgjerrighet. Hun så bladet og spurte hva han leste. Han fortalte at han leste en artikkel som tok opp løsningen på problemer unge mennesker møter. Han sa han hadde hatt stort utbytte av det han hadde lest, og at artiklene også kunne hjelpe henne. Hun tok med glede imot bladene.

De to andre ungdommene hadde overhørt samtalen og spurte om de også kunne få kjøpt bladene. Mens de fant fram penger, sa bussjåføren at de ikke skulle kaste bort penger på slike verdiløse ting. Til det svarte de at de var forstandige nok til å avgjøre det selv, og dessuten var bladene interessante. Da kjørte sjåføren ut til veikanten, stoppet bussen og ville se hva det var som var så interessant ved dem. Han tok også imot bladene.

Det unge vitnet som fortalte denne opplevelsen, sa: ’Jeg er virkelig glad for at jeg begynte å forkynne på bussen.’»

◻ Et annet ungt vitne benyttet seg av en anledning som oppstod på skolen. Denne ungdommen forteller: «Læreren vår lærte oss en studiemetode som var nokså forskjellig fra den vanlige metoden. Etter å ha tenkt igjennom stoffet skulle vi lage en disposisjon med hovedpunkter og underpunkter og så holde en improvisert tale over emnet.

’Denne metoden er jeg godt kjent med,’ sa vitnet. ’Det er den samme som er foreslått i Håndbok for den teokratiske tjenesteskolen.’ Læreren la snart merke til at jeg var den eneste som klarte å anvende denne metoden. Han spurte hvorfor det var så stor forskjell på arbeidet mitt og det de andre hadde utført. Jeg forklarte at jeg hadde lært denne metoden på den teokratiske tjenesteskolen. Han var svært fornøyd og spurte om jeg ville vise klassen hvordan jeg gjorde det, ved å bruke Håndbok for den teokratiske tjenesteskolen. Det gjorde jeg.

Da jeg kom hjem, fortalte jeg familien min hva som hadde hendt. Far, som ikke er et vitne, hadde alltid sagt at det var et handikap å være et Jehovas vitne som skoleelev, men etter at han hadde hørt denne opplevelsen, måtte han forandre mening.»

For et storslått privilegium dere unge, så vel som dere eldre, har til å opphøye og gjøre kjent Jehovas navn! — Salme 148: 12, 13.