Spørsmål fra leserne

◼ Kan en med rette omtale sin innvielse til Jehova Gud som et løfte?

Mennesker som av kjærlighet til den sanne Gud, Jehova, bestemmer seg for å tjene ham helhjertet, bør innvie sitt liv til ham og la seg døpe. Selv om ordet «løfte» ikke blir brukt i Bibelen i forbindelse med den kristne innvielse, er det ikke noe som tyder på at det skulle være noe i veien for å omtale sin innvielse som et løfte.

Aid to Bible Understanding forklarer at et løfte ifølge Bibelen er «å love høytidelig å utføre noe, å ofre eller gi noe eller tre inn i en bestemt tjeneste eller stand; en forpliktelse, enten positiv eller negativ». Noen av de løfter som omtales i Bibelen, innbefattet en forpliktelse til å følge en bestemt kurs hvis Gud først gjorde noe. I 4. Mosebok 21: 2 står det for eksempel: «Da gav israelittene [Jehova] et løfte. ’Hvis du gir dette folket i våre hender,’ sa de, ’skal vi bannlyse byene deres.’» (1. Mosebok 28: 20—22; Dommerne 11: 30—39) Når en kristen innvier sitt liv til Gud, avlegger han ikke et slikt betinget løfte. Han sier ikke: ’Hvis du, Jehova, gjør meg lykkelig og velstående nå og garanterer at jeg får evig liv i den nye ordning, så lover jeg å tjene deg hele livet.’

Bibelen forteller om noen løfter som ble gitt frivillig og uoppfordret. I oppslagsverket Wilson’s Old Testament Word Studies sies det om det hebraiske ordet som er brukt her: «[nadarʹ] å gi et løfte, dvs. å love frivillig å gi eller å gjøre noe; grunnbetydningen er ’å sette til side’.» En person gir derfor frivillig Gud et løfte. Kan en da trekke den slutning at siden Gud krever at alle som ønsker å oppnå hans godkjennelse, må innvie seg til ham, innebærer innvielsen og dåpen som en disippel av Jesus ikke et løfte?a

Det faktum at Jehova stiller visse krav som må oppfylles for at en skal kunne bli hans venn, betyr imidlertid ikke at en ikke har noe valg. Moses sa til israelittene: «Jeg har lagt fram for dere liv og død, velsignelse og forbannelse. Velg da livet, så du og din ætt kan få leve!» (5. Mosebok 30: 19, 20; Salme 15: 1—5; jevnfør Josva 24: 15; 1. Kongebok 18: 21.) Tenk på Jesu ord: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for deres sjeler.» (Matteus 11: 28, 29) Er dette et absolutt krav, en befaling? Eller er det en innbydelse som en frivillig kan ta stilling til?

Jesus ble født inn i en nasjon som var innviet til Gud; mange sider ved hans liv og død var forutbestemt i profetiene, og Gud hadde gjort i stand et legeme til ham som han skulle ofre. Likevel var det av egen fri vilje at Kristus fremstilte seg for å utføre en spesiell tjeneste, slik det fremgår av hans ord: «Da sa jeg: Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje, Gud.» (Hebreerne 10: 5—10) Hvert enkelt menneske må på lignende måte bestemme seg for å bli en innviet, døpt kristen.

De kristne i dag forstår dessuten at bruken av et slikt ord som ordet «løfte» ikke er begrenset til å bli brukt på den måten det blir brukt i Bibelen. Jehovas vitner har lenge benyttet «ekteskapsløfter» i forbindelse med vielser som blir foretatt i deres Rikets saler.b Dette er i overensstemmelse med den generelle betydningen av ordet «løfte», som det fremgår av denne definisjonen: «en høytidelig forsikring, et bindende tilsagn, spesielt i form av en ed som er avlagt overfor Gud.» — Oxford American Dictionary, 1980, side 778.

Det ser derfor ikke ut til at det er nødvendig å begrense bruken av ordet «løfte». En som bestemmer seg for å tjene Gud, føler kanskje at han ved sin uforbeholdne innvielse avlegger et personlig løfte — et innvielsesløfte. Han ’lover høytidelig å gjøre noe bestemt’, og det er akkurat det et løfte innebærer. I dette tilfellet lover han å bruke sitt liv i tjenesten for Jehova og trofast gjøre hans vilje. En bør se alvorlig på et slikt løfte. En bør ha samme innstilling som salmisten, som sa om det han hadde lovt: «Hvordan kan jeg gjengjelde [Jehova] for alle hans velgjerninger mot meg? Jeg løfter frelsens beger og påkaller [Jehovas] navn. Jeg vil innfri mine løfter til [Jehova].» — Salme 116: 12—14; se også Salme 50: 14.

◼ Hvordan kunne Abraham sende Hagar og Ismael ut i ødemarken i betraktning av at Guds folk skal ’ha omsorg for sine nærmeste’?

Det er både kjærlig og passende for Guds tjenere å ha omsorg for familiemedlemmer som trenger det. Apostelen Paulus skrev angående kristne foreldre: «En som ikke har omsorg for sine nærmeste og særlig for sin egen familie, har fornektet troen og er verre enn en vantro.» — 1. Timoteus 5: 8.

Vi kan være forvisset om at Abrahams handlemåte ikke var i strid med ånden i dette gudgitte råd, for Abraham tjente som et eksempel og la sann tro for dagen. Han ble dessuten kalt «Guds venn». — Jakob 2: 23; Hebreerne 11: 8—19.

Gud lovte en velsignelse gjennom Abrahams ætt eller arving. Da Sara var blitt gammel og fremdeles var ufruktbar, oppfordret hun Abraham til å få en sønn med sin egyptiske trellkvinne, Hagar. Senere, da Hagar var blitt gravid, begynte hun å oppføre seg så skamløst overfor Sara at det kunne betegnes som «vold» mot eller en ondsinnet krenkelse av Abrahams elskede hustru. (2. Mosebok 23: 1, NW; 2. Samuelsbok 22: 49; Salme 11: 5) Abraham lot Sara sette Hagar på plass, hvorpå Hagar rømte ut i ødemarken, kanskje mot Egypt. Beretningen sier ikke at hun tok med seg proviant, så hun må ha vært klar over at hun kunne få tak i mat og vann hos andre, for eksempel hos beduingrupper. — 1. Mosebok 12: 1—3, 7; 16: 1—6.

En engel grep inn og sa til Hagar at hun skulle vende tilbake, at hun skulle få mange etterkommere, og at hennes sønn Ismaels ’hånd skulle være vendt mot alle’. (1. Mosebok 16: 7—12) Noen år senere viste Ismael seg å være imot Isak, Abrahams sanne arving, som han fikk med Sara. Ismael begynte å ’drive gjøn med’ eller håne Isak. Dette var mer alvorlig enn rivalisering mellom brødre. Guds Ord sier at den ætt som Gud hadde forutsagt at Abraham skulle få, ble ’forfulgt’. Så det var passende å handle bestemt. — 1. Mosebok 21: 1—9; Galaterne 4: 29—31.

Jehova sa til Abraham at han skulle gjøre det som Sara mente burde gjøres, og ’jage vekk Hagar og sønnen hennes’. Selv om Abraham ikke likte at Hagar drog av sted med sin sønn, sørget han for at de fikk med seg det de trengte av materielle ting. I motsetning til den gang Hagar rømte ut i ødemarken, hadde hun denne gangen med seg brød (noe som kanskje betydde forskjellige slags matvarer) og vann — som Abraham sørget for. Hun gikk seg tydeligvis vill i «ødemarken ved Be’er-Sjeba» og slapp opp for vann før hun fant en av brønnene i området. Men det var ikke Abrahams feil at hun kom i en vanskelig situasjon, for han hadde hatt «omsorg for sine nærmeste», selv om de hadde oppført seg så dårlig at han måtte sende dem bort fra familien. — 1. Mosebok 21: 10—21.

[Fotnoter]

[Kart på side 31]

(Se den trykte publikasjonen)

Middelhavet

Karmel-fjellet

Megiddo

Jerusalem

Hebron

Be’er-Sjeba

Dødehavet

Negev

[Rettigheter]

Basert på et kart som Pictorial Archive (Near Eastern History) Est. og Survey of Israel har opphavsrett til

[Bilde]

Wadi Zin, et tørrlagt elveleie sør for Be’er-Sjeba