Hva kan vi lære av Guds skaperverk?

DUER orienterer seg ved hjelp av magnetiske krystalldruser som de har i hodet og halsen. Visse fiskeslag produserer elektrisitet. Flere forskjellige fuglearter kvitter seg med det overflødige saltet i sjøvannet som de drikker. Noen skalldyr har hulrom som de kan fylle med vann når de skal dykke, eller med gass når de skal opp til overflaten igjen.

Ja, enten menneskene er klar over det eller ikke, etterligner de egentlig bare Guds skaperverk når de bruker et kompass, utvikler elektrisitet, konstruerer en undervannsbåt eller avsalter sjøvann.

Guds skaperverk har faktisk så mye å lære mennesket at det noen ganger er blitt kalt «naturens bok». Bionikk for eksempel er studium av natur og dyreliv for å finne prinsipper som kan utnyttes teknisk. Det finnes flyvinger som har likhetstrekk med fuglevinger, undervannsbåter som er formet omtrent som delfiner, og betongkonstruksjoner som er konstruert nesten som menneskeknokler. Men kan «naturens bok» bare gi teknisk kunnskap?

Nei, noen ganger gir den også praktisk lærdom av moralsk art. Ordspråksboken i Bibelen viser for eksempel til maurens instinktive flittighet og sier: «Gå til mauren, du late, se på dens strev og bli vis! Enda den ikke har noen høvding, verken oppsynsmann eller herre, sørger den for mat om sommeren og samler inn føde om høsten.» — Ordspråkene 6: 6—8.

Men etologi, en vitenskap som går ut på å lære av dyrs atferd, har sine begrensninger. Menneskers atferd kan ikke stilles i nøyaktig samme klasse som dyrs atferd. Slike bemerkelsesverdige forskjeller som språk og en langt mer overlegen tenkeevne hos mennesket må tas i betraktning. Som en vitenskapsmann sier det: «Vi er ikke bare gløgge aper.» Vårt sinn «skiller oss i kvalitativ henseende ut fra alle andre livsformer».

Dessuten finnes det spørsmål som et grundig studium av skaperverket alene ikke kan besvare. Noen av disse er: Finnes det en mening med livet? Finnes det en Gud, og hvis det gjør det, bryr han seg om oss? La oss se om det finnes svar på slike spørsmål.

[Ramme/bilde på side 3]

Skaperverket hadde det først: Sonar

Flaggermusene er utstyrt med et system i likhet med en sonar, som gjør at de kan finne byttet og følge dets bevegelser ved å sende ut lydsignaler og analysere ekkoene. Men en bestemt slags nattsvermer har et forstyrrende signal som sender ut bølger som ligner flaggermusens. Når flaggermusen mottar signalet, unngår den systematisk nattsvermeren ettersom den ikke har tid til å undersøke om det er en hindring eller ikke.

Professor James Fullard fra universitetet i Toronto uttrykte sin beundring da han sa: «Det som er forbløffende, er all den informasjon som flaggermusene og nattsvermerne behandler, og de dypsindige nevrologiske avgjørelsene de treffer ved å bruke et svært begrenset antall nerveceller. De er så dyktige til å økonomisere og så avansert utrustet at strateger i luftkrigføring kan misunne dem.»

[Ramme/bilde på side 4]

Skaperverket hadde det først: Dykkerklokken

Leonardo da Vinci skal ha oppfunnet et dykkerapparat omkring begynnelsen av det 16. århundre. Men vannedderkoppen Argyroneta aquatica hadde allerede utviklet et system for å puste under vann. Andrée Tétry forteller i sin bok Les outils chez les ètres vivants at denne edderkoppen «holder til i rolig vann blant undersjøiske planter og spinner et horisontalt nett mellom dem. Dette nettet holdes løst på plass av en mengde tråder. Edderkoppen kommer opp til overflaten. . . . med en brå bevegelse fanger den en luftboble i de vannavstøtende hårene den har på bakkroppen. . . . Edderkoppen dykker igjen og frigjør luftboblen på undersiden av nettet av silketråder. Boblen stiger og former en bulk i nettet». Edderkoppen gjentar denne turen flere ganger og samler nok luft til å kunne tilbringe dagen under klokken, hvor den spiser det byttet den har fanget i løpet av natten. Tétry legger til angående dette: «Menneskenes dykkerapparater svarer derfor til de mest spesialiserte typene som er blitt iakttatt i naturen.»