La oss bevare vår kristne enhet

«TENK deg at du blir kalt bror eller søster,» skrev den katolske forfatteren Domenico Mosso, «ikke av presten, men av den middelaldrende herren som sitter ved siden av deg, eller av den pene, unge damen som nettopp har satt seg til høyre for deg. ’Hva behager?’ ’Jeg sa: Go’morn, bror.’ ’Hvordan våger De . . . jeg kjenner Dem ikke i det hele tatt, så hvorfor er De da så familiær? De ser da vel at vi er i kirken!’»

En virkelig følelse av brorskap er avgjort noe som mangler i kristenhetens kirker. Det gjenspeiler deres mangel på kristen enhet. Slik er det imidlertid ikke blant Jehovas vitner. I likhet med Jesu første etterfølgere kaller vi hverandre gjerne bror og søster. (2. Peter 3: 15) Uansett hvor vi reiser hen i verden, får vi en kjærlig, broderlig mottagelse i nærmeste Rikets sal. Enheten kommer også til uttrykk i det faktum at alle menigheter følger samme mønster for undervisning, og at alle vitner er opptatt i forkynnelsen av «evangeliet om riket». — Matteus 24: 14.

Kvelden før Jesus Kristus døde, bad han: «Jeg ber . . . for dem som ved deres ord kommer til tro på meg. Jeg ber at de alle må være ett, likesom du, Far, er i meg og jeg i deg.» (Johannes 17: 20, 21) Den bibelske beretning viser at Jehova Gud besvarte Jesu bønn. Blant de første kristne var det slik at et langvarig fiendskap mellom jøder og hedninger ble jaget vekk av den forenende kraft i Kristi lære. — Galaterne 3: 28.

Men det måtte gjøres noe for å bevare denne enheten. Apostelen Paulus formante sine medarbeidere til å ’leve et liv som var verdig det [himmelske] kall de hadde fått’. Han sa: «Legg vinn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen.» De skulle ikke splitte seg opp i forskjellige sekter. Nei, det er «ett legeme, én Ånd, likesom dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far». Apostlene, hyrdene og lærerne i menigheten ble gitt for å hjelpe alle til å nå «fram til enheten i troen». — Efeserne 4: 1—6, 11—14.

Jehovas vitner i vår tid har greid å bevare denne enheten. Men det finnes forskjellige faktorer — en uavhengig ånd, kulturelle og rasemessige forskjeller, feil og ufullkommenheter blant våre medkristne — som kan true «enheten i troen». Hvordan kan vi da bevare den?

Vi spiser ved samme bord

Jehova gir ikke lys til hver enkelt kristen individuelt. Nei, Kristus gav den ’tro og kloke tjener’-klasse i oppgave å skaffe til veie bibelsk studiemateriell og gir betimelig veiledning til de kristne verden over. (Matteus 24: 45—47) Vakttårnet blir for eksempel trykt på 103 språk for at dette verdensomfattende behovet skal bli dekket.

At alle spiser ved det samme åndelige bord, har i sterk grad bidratt til å skape enhet i troen og bevare denne enheten. Av og til kan det likevel være at noe av veiledningen tilsynelatende ikke passer i enkelte land. Bør vi da føle at vi ikke trenger denne informasjonen? Neppe. Enkelte av de advarsler Paulus gav til de kristne som bodde i den umoralske, avgudsdyrkende byen Korint, virket kanskje ikke særlig aktuelle for kristne som levde i landdistrikter. (1. Korinter 6: 15, 16; 10: 14) Likevel betraktet de kristne overalt Paulus’ skrifter som en del av «skriftene». — 2. Peter 3: 16.

Det er på samme vis i dag. Enkelte artikler virker kanskje ikke like anvendelige på de lokale forhold som andre. Vi bør likevel være takknemlige for at vi blir advart på forhånd, for vi vet jo at i vår tid med de raske kommunikasjoner vi har, kan usunne tendenser som har oppstått i en del av verden, raskt spre seg.

Ufullkommenheter og ytterliggående synspunkter

Disippelen Jakob sa: «Alle feiler vi ofte.» (Jakob 3: 2) Fordi vi mennesker er ufullkomne, har vi lett for å gå til ytterligheter. Det arter seg kanskje ikke som noe problem hvis folk har samme syn på tingene. To personer som er svært pertentlige, kan for eksempel komme godt ut av det med hverandre. Men hvis den ene er sjusket og den andre pertentlig, kan det bli all verdens kjekling mellom dem!

Jehovas vitner kommer fra «alle nasjoner og stammer, . . . alle folk og tungemål». (Åpenbaringen 7: 9) Følgelig har de enkelte blant oss vidt forskjellige oppfatninger om slike ting som kosthold, klesdrakt, helsestell og selskapelige manerer. Ulike synspunkter på slike områder behøver ikke skape splid blant oss. Bibelen advarer mot å gå til ytterligheter og oppmuntrer oss til å arbeide for å være likevektige og rimelige. «Den visdom som er ovenfra, er . . . fredsommelig, rimelig,» sier Bibelen. — Jakob 3: 17, EN.

Det er jo så at Bibelen uttrykkelig fordømmer visse ting. Men ofte oppmuntrer den oss bare til å finne en middelvei mellom to ytterligheter. Tenk over hva Bibelen sier om følgende emner:

Verdslig arbeid: «Latskap gjør at en synker i dvale, og den som er doven, må sulte.» (Ordspråkene 19: 15) «Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.» — Matteus 6: 24.

Tale: «Klok er den som holder tungen i tømme.» (Ordspråkene 10: 19) «Alt har sin faste tid . . . en tid til å tie, en til å tale.» — Forkynneren 3: 1, 7.

Sosialt samvær: «Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.» (Johannes 13: 35) «Sett sjelden foten i din venns hus, ellers blir han lei deg.» — Ordspråkene 25: 17.

Barneoppdragelse: «Den som sparer på riset, hater sin sønn, den som elsker ham, tukter ham tidlig.» (Ordspråkene 13: 24) Dere «skal ikke behandle barna slik at de . . . mister motet». — Kolosserne 3: 21.

Jo mer våre synspunkter er likevektige og ikke ytterliggående, desto mindre strid vil det oppstå mellom oss og andre kristne. Men sett at det likevel oppstår uoverensstemmelser på grunn av ufullkommenhet. Husk da Paulus’ ord i Kolosserne 3: 12, 13: «Strekk dere langt så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre, hvis den ene har noe å bebreide den andre.»

’Han fikk meg til å ta anstøt’

Enkelte i menigheten kan ha lett for å være overfølsomme og legge uvennlige motiver i ord og gester som er helt uskyldige. Det skyldes kanskje deres bakgrunn. Uansett hva som er årsaken, så er det i alle fall beklagelig når personer som er overfølsomme, tar anstøt av bagateller, eller, enda verre, foruroliger andre i forbindelse med saken og sår splid.

Det er riktig at Bibelen fordømmer oppførsel som kan få andre disipler til å ta anstøt. (Lukas 17: 1, 2) Og modne kristne bør ta hensyn til sine medkristnes følelser. Samtidig gir Bibelen oss det klare råd at vi skal passe oss for å være overfølsomme og for å overdimensjonere andres feil. (Forkynneren 7: 9) Og det å spre misnøye blant brødrene ved å blottlegge andres ufullkommenheter er blant det «[Jehova] hater». — Ordspråkene 6: 16—19.

Guds ånd kan hjelpe oss til å overvinne overfølsomhet. I stedet for å være opptatt av våre brødres mangler kan vi med åndens hjelp tenke positivt og oppbyggende. (Filipperne 4: 8) Det fremmer enheten.

Enhet betyr ikke ensartethet

At vi har en verdensomfattende enhet, betyr imidlertid ikke at vi skal utslette individualiteten eller knuse ethvert initiativ. Der hvor bibelske prinsipper kommer til anvendelse, gir vi med glede avkall på denne verdens uavhengige tankegang og godtar den ledelse Jehovas ånd gir. Men når vi gjennomfører vårt oppdrag som forkynnere, gis det store muligheter for individualitet og fantasi. Ja, våre brødre legger ofte stor oppfinnsomhet for dagen når det gjelder å tilpasse sine forkynnelsesmetoder til de lokale forhold.

Så har vi jo også en lang rekke forhold som ikke direkte berøres av bibelske prinsipper, blant annet visse lokale skikker. I Europa er det vanlig at folk håndhilser. I deler av Det fjerne østen bukker de for hverandre. Begge skikker er akseptable for de kristne. Eller ta dette med klesdrakt og hårfrisyre. Bibelen gir bare slike grunnleggende retningslinjer som at man ikke skal «pynte seg utfordrende», men vise likevekt. Innenfor disse retningslinjene kan vi følge egen smak og eget behag, forutsatt at vi sørger for at alt er «sømmelig». — 1. Timoteus 2: 9, 10.

De eldste må derfor passe på at de alltid legger bibelske prinsipper til grunn for sin veiledning, ikke personlig smak og behag. Når det gjelder åndelige spørsmål, vil de naturligvis gå i bresjen for å fremme virkelig enhet. Og vi kan gjøre vårt. Vi kan stadig ’ransake oss selv om vi er i troen’, ved at vi regelmessig studerer Bibelen og de publikasjoner den ’tro tjener’ utgir. (2. Korinter 13: 5) Vi kan sørge for at vi har enhet i gjerning, ved at vi fryktløst kommer med en ’offentlig kunngjøring’ av vår tro. — Hebreerne 13: 15, NW.

På den måten vil vi følge det inspirerte rådet: «Jeg formaner dere i vår Herre Jesu Kristi navn at dere må vise enighet. La det ikke være splittelse blant dere, men la alt komme i rett stand, så dere har samme syn og samme tanke.» — 1. Korinter 1: 10.

[Bilde på side 30]

Skal vi kunne bevare enheten, er det helt vesentlig at vi bevarer et godt forhold til hverandre, selv om vi skulle ha visse grunner for å ta anstøt