’En drønnende malm eller et larmende bekken’

Hvem har vel lyst til bare å være som støy og larm? «Om jeg . . . ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle [et larmende bekken, LB],» sier apostelen Paulus. (1. Korinter 13: 1) Paulus hadde nettopp understreket nødvendigheten av å bruke de spesielle nådegavene som var gitt ved Guds ånd, til gagn for hele den kristne menighet. Hvis en kristen manglet kjærlighet, kunne stolthet og overmot få ham til å være som disharmonisk, øredøvende støy og larm som virket frastøtende på andre i stedet for å virke tiltrekkende på dem. — Se 1. Korinter 12: 4—9, 19—26.

Vi forstår godt Paulus’ illustrasjon med et larmende bekken, men hva med den andre illustrasjonen, «drønnende malm» (gresk: khalkós ekhón)? Noen har gjengitt dette med «drønnende gongong» (UO) og «rungende gongong» (New International Version). William Harris, som skriver i Biblical Archaeology Review, peker på at ekhón kommer fra det samme rotordet som det engelske ordet «echo» (i likhet med det norske ordet ekko). Dette bringer tanken hen på noe som gir gjenklang, eller som runger. Men han sier også: «Substantivet chalkos blir brukt for å beskrive mange forskjellige gjenstander som støpes av bronse, en legering av kobber og tinn, for eksempel rustninger, kniver, gryter, speil, penger og til og med skrivetavler. Men det er ikke noe som tyder på at ordet brukes om et musikkinstrument.» Hva mener han da det kan være?

Han henviser til en bok av Vitruvius, en arkitekt som levde i det første århundre før Kristus. Vitruvius skrev om problemet med å få stemmene til å bære i teatre som var bygd av marmor, og sa at det ble brukt spesielle ekkoanordninger som ble kalt ekheía. Det var lydvaser av bronse som ble plassert bakerst i et amfiteater for å forsterke lyden og bære den utover. Noen av dem ble brakt til Roma fra et teater i Korint som ble plyndret omkring 100 år før Paulus skrev sitt brev til menigheten i Korint.

Det fortelles at Platon snakket om en bronsevase som runget i det uendelige, og sammenlignet visse tomhjernete talere med dette. Det stemmer med Shakespeares ord om at «tomme tønner ramler mest». Paulus kan ha hatt noe lignende i tankene da han snakket om dem som fremhevet sine spesielle nådegaver, men som manglet den største av dem alle — kjærlighet. De brukte store ord, men det de sa, var uten noe virkelig innhold. De var som en disharmonisk, skurrende støy i stedet for en behagelig, tiltalende lyd. Hvordan er det med deg? Er det kjærlighet som ligger til grunn for det du sier og gjør, eller er du som ’en drønnende malm eller et larmende bekken’?