Rapport fra Rikets forkynnere
Jehova velsigner de standhaftige
JEHOVAS VITNER har stor kjærlighet til Jehova Gud, og de føler at de har et ansvar overfor sine medmennesker. Det tilskynder dem til å prøve å gi alle muligheten til å få høre det gode budskap om Guds rike. (Matteus 24: 14) Det var grunnen til at en søster var fast bestemt på å forkynne for soldatene og deres familier innen et militært område i hennes distrikt.
Hver gang hun forsøkte å komme inn på området, ble hun nektet adgang av den vakthavende kaptein. Hun forteller: «Jeg bestemte meg derfor for å oppsøke leirsjefen, som var oberst. Da jeg ringte sekretæren hans, nektet han å sette meg over til obersten. Jeg planla å besøke obersten privat, for han bodde utenfor leiren. Da jeg gjorde det, spurte han hvor jeg kom fra. Heldigvis er jeg født på den lille hovedøya i Fiji. Han lyttet respektfullt til min anmodning og sa at han hadde hørt om Jehovas vitner, men at han aldri hadde fått forklart hva arbeidet vårt går ut på. Det gav meg en fantastisk anledning til å avlegge et vitnesbyrd for ham, og han tok imot tre hjelpemidler til bibelstudium. Han sa at jeg skulle komme på kontoret hans på kasernen klokken ni den følgende tirsdag. Da en annen søster og jeg kom, var vaktene allerede informert om at vi skulle komme, og de sa at det var gitt tillatelse til at vi kunne forkynne i leiren. Leirsjefen sa: ’Jeg skal nå gi beskjed til alle offiserene om at alle dører må åpnes for dere på fredag, og selv om vi alle har forskjellige religioner, kan det være at deres religion er den som bringer ut advarselen om himlenes rike og verdens ende.’
Da vi kom om fredagen, kjørte det en militær høyttalerbil gjennom leiren, og det ble ropt: ’To eldre kvinner vil være i leiren i dag, og de vil forkynne en advarsel for dere. Vær derfor vennlig å åpne dørene for dem og lytte til dem. Avstå fra å diskutere med dem eller å være fiendtlig innstilt til dem.’ Vi arbeidet i leiren fra kl. 8.30 til kl. 17.00 og leverte 100 bøker og 200 blad. Og hva ble resultatet? Det er blitt foretatt mange gjenbesøk, og det er opprettet mange bibelstudier.»
Fra en annen øy i Stillehavet hvor spesialpionerer nylig har begynt å forkynne, kommer en interessant opplevelse. Spesialpionerene blir motarbeidet av noen kirkeledere. Da kretstilsynsmannen var på besøk, hadde de problemer med å få foretatt et gjenbesøk, for landsbyhøvdingen, som var påvirket av kirkelederne, nektet Jehovas vitner å komme inn i landsbyen. Da de kom, var ikke høvdingen der, så den interesserte ble besøkt, og det ble avlagt et fint vitnesbyrd. Da de skulle til å dra igjen, så de en stor kano som nærmet seg. Det var tydelig at den hadde motortrøbbel, for de som var om bord, padlet. Ja, det var landsbyhøvdingen som kom for sent til å sette en stopper for gjenbesøket. På vei hjem sa pionerene til kretstilsynsmannen på pidginengelsk: «Me fella thinkim might angel now breakim engine belong him.» (Vi tror en engel må ha ødelagt motoren hans.)
Jehova velsigner disse brødrenes standhaftighet i deres bestrebelser for å adlyde hans påbud om å forkynne det gode budskap om Riket.