Jeg fant enhet i raseskillestaten Sør-Afrika
Fortalt av Merlyn Mehl
JEG er sørafrikaner, eller som det besynderlig nok heter i dette landet, farget sørafrikaner. Jeg er også professor ved Western Cape universitet, det største universitetet i landet hvor de fleste er svarte. Jeg har en doktorgrad i pedagogikk. De siste 20 årene har jeg også vært et av Jehovas vitner. Hvilken av disse to situasjonene har bidratt til at jeg har kunnet erfare rasemessig enhet i dette landet, hvor det er så mange uoverensstemmelser og konflikter?
Å vokse opp i Sør-Afrika
Cape Town, som ligger ved sørspissen av Afrika, er blitt beskrevet som ’det vakreste nes i hele verden’. Stjernene på en klar nattehimmel over Cape Town er et betagende syn. Jeg kan huske at en gang jeg så opp på dem, sa jeg til en venn av meg: «Hva er meningen med alt dette? Det er klart det må ha en mening; men her nede er alt så meningsløst. Hvordan kan folk diskriminere andre sånn? Hvorfor er det så mye som er urettferdig?»
De som er født i Sør-Afrika, blir klar over diskrimineringen fra de er ganske små. Det virker som om raseproblemene gjør seg gjeldende overalt. Fra den tidligste barndom blir folk skilt og klassifisert etter hvilken rase de tilhører. Vår familie blir klassifisert som «farget» etter sørafrikansk lov. Som barn fikk vi lære at de hvite var undertrykkerne, mens vi var blant dem som ble undertrykt. Og etter hvert som vi vokste opp, hadde vi så å si ingen kontakt med de hvite på skolen eller ellers, så det er forståelig at de som tilhørte en annen rase, ble sett på med mistenksomhet. For oss virket det som om de hvite hadde det beste av alt — for eksempel når det gjaldt hus, moderne bekvemmeligheter og skoler. Ordet «apartheid», som sikter til det lovlige raseskillet, ble det mest forhatte ordet i vårt ordforråd.
Før jeg var ferdig med grunnskolen, måtte familien vår flytte fra det rasemessig blandede strøket hvor min søster og jeg var født. Hvorfor? På grunn av en lov, Group Areas Act, som lot et bestemt område bli regulert for bare én rase. Vi flyttet til et annet område, hvor vi bodde i flere år, til det også ble erklært som et «hvitt område». Så da måtte vi flytte igjen.
På grunn av den åpenbare urettferdigheten oppfordret både foreldrene våre og lærerne våre oss til å jobbe hardt på skolen. «Dere må vise de hvite at dere er bedre enn dem,» sa de. Det virket inn på min holdning til skolen. Jeg var plagsomt sjenert, men var veldig glad i å lære. Mesteparten av tiden gikk med til å lese alt mulig. Jeg gikk derfor ut av skolen som en av de flinkeste elevene i landet. Så det var naturlig at jeg begynte på universitetet. Fordi jeg likte realfag, var det lett å velge å satse på en grad der, med fysikk og matematikk som hovedfag.
Siden loven om raseskille ved universitetene trådte i kraft i 1960 (det året jeg begynte på universitetet), måtte jeg gå på et universitet som var for min rasegruppe. Det var mye publisitet omkring studentene ved disse atskilte universitetene. Hvert år fikk jeg eksamen med utmerkelse og ble til slutt cand.scient. med kjernefysikk som hovedfag, og det vakte stor oppmerksomhet, særlig siden jeg da ble ansatt ved fakultetet ved Western Cape universitet. Jeg var den første fargede som ble det.
På dette stadiet følte jeg meg likevel ganske frustrert. Jeg hadde ikke svaret på det vesentligste spørsmålet i livet: Hva er meningen med det hele? Det var omtrent på den tiden at jeg sa til min venn det jeg nevnte i sted.
Jeg får svar på spørsmålene mine
Fram til dette tidspunkt hadde religion spilt en svært liten rolle i mitt liv. Som barn hadde jeg gått i den anglikanske kirke, og jeg var blitt konfirmert som 16-åring. Men jeg fikk aldri svar på spørsmålene mine. Etter hvert som jeg ble eldre, gikk jeg sjeldnere i kirken, og til slutt gikk jeg ikke i det hele tatt.
Så en dag besøkte jeg en kollega fra universitetet. Hans kone, Julia, brukte Bibelen for å vise at det var en løsning på de politiske og rasemessige problemene som ikke bare fantes i Sør-Afrika, men i hele verden. Jeg var overrasket og skeptisk. Men jeg tok imot brosjyren Grunnlaget for troen på en ny verden, gikk hjem og begynte å lese den av nysgjerrighet.
Klokken to om natten holdt jeg fortsatt på med å lese! Her var det logiske argumenter for hvorfor Bibelen er sann, hvorfor profetiene i den er pålitelige, hvorfor menneskene har så mange problemer, hvorfor 1914 er et så viktig årstall, og hvorfor vi kan ha håp om at det skal bli en rettferdig, ny ordning her på jorden. Dette måtte være sannheten!
Dagen etter gikk jeg hjem til min kollega igjen. «Har du mer slik litteratur?» spurte jeg hans kone. Jeg gikk derfra med en haug med bøker som tok for seg grunnleggende bibelske læresetninger, forklaringer på profetiene i Daniel og Åpenbaringen, de seks skapelsesdagene og mye, mye mer. Noe som var viktig, var at de viste at det ikke er noe sted i Bibelen som rettferdiggjør rasediskriminering, siden «Gud ikke gjør forskjell på folk». (Apostlenes gjerninger 10: 34) Jeg slukte all litteraturen. Her var svarene på de spørsmålene som alltid hadde plaget meg. Etter å ha studert Bibelen sammen med Jehovas vitner et års tid, ble jeg døpt. Det var den 21. november 1967.
Som organisasjon er Jehovas vitner virkelig fri for rasefordommer, og de er upolitiske. De er tro mot én regjering, Guds rike. For dem er sosial status virkelig uvesentlig. Men i Sør-Afrika er det alltid problemer i forbindelse med rasespørsmål. På grunn av Group Areas Act gjenspeiler menighetene rasesammensetningen i de områdene de er i. I Claremont menighet, som jeg tilhørte, var derfor de fleste fargede. De få hvite som var der, var enten misjonærer eller menn som førte tilsyn med menigheten.
Etter alle disse årene husker jeg fortsatt to ting som viser hvor vanskelig det er å kvitte seg med rasefordommer. På stevnene pleide de hvite å stille seg forrest i kafeteriakøen, hente maten og gå og spise for seg selv, mens resten av oss stod og ventet. Det irriterte meg. De hvite vitnene hadde også en tendens til å presentere meg for sin kone ved å si: «Det her er Merlyn. Han studerer Bibelen.» «Merlyn, dette er min kone, søster det-og-det.» De tiltalte meg ved fornavn, men jeg måtte si «søster» eller «bror». Det gjorde meg oppbrakt.
Men så begynte jeg å tenke. Problemet er at en alltid føler at det er den andre som er rasist. Men et slikt samfunn som Sør-Afrika, hvor rasemessige ulikheter blir så sterkt fokusert, må virke inn på alle som lever her. Det er nok så at enkelte hvite Jehovas vitner trengte å arbeide med sitt forhold til personer med en annen hudfarge. Men det måtte også jeg. Bibelen gir dette gode rådet: «Vær ikke for hastig i din ånd, slik at du blir støtt, for det å bli støtt er noe som bor i de uforstandiges bryst.» (Forkynneren 7: 9, NW) Ja, jeg måtte arbeide med meg selv, så jeg ble mindre nærtagende og ikke tok alle slike hendelser som en fornærmelse.
Jeg bør også nevne at den allmenne situasjon i landet er blitt noe forandret siden den gang. Før fikk bare et begrenset antall hvite lov til å overvære religiøse møter som andre raser holdt, og de måtte spise et sted for seg selv. Slik er det ikke lenger.
Men det viktigste var at det her var en organisasjon av forskjellige raser som fritt omgikkes hverandre, som var velkomne i hverandres hjem, og som kalte hverandre bror og søster og virkelig mente det! Dette var en følge av deres faste overbevisning, som var basert på bibelske prinsipper. Når det oppstår rasemessige episoder — og i Sør-Afrika er de nesten uunngåelige — klarer jeg derfor alltid å roe meg ved å reflektere over disse kjensgjerningene. Etter hvert som årene går, lærer jeg å anvende Bibelens prinsipper bedre og har dermed større fred med meg selv i rasespørsmål. Men det er noe en må arbeide med!
Heltidstjenesten
Kort tid etter at jeg var blitt døpt, følte jeg behov for å øke min tjeneste. Jeg var ugift og hadde få forpliktelser, så den 1. oktober 1968 begynte jeg som alminnelig pioner. Det vakte litt av et oppstyr, for det betydde at jeg forlot universitetet og det som mange betraktet som en strålende karriere. En avisartikkel som handlet om at jeg sluttet ved universitetet, hadde overskriften: «Toppforsker blir bibelforkjemper.» Snart ledet jeg minst ti bibelstudier med forskjellige personer eller familier. På ett stevne ble to av disse personene døpt, på det neste ble fire døpt, så sju og så videre.
Den 17. september 1969 giftet jeg meg med Julia, det vitnet som først hadde gjort meg kjent med sannheten. Hun hadde fått innvilget skilsmisse på juridisk og bibelsk grunnlag en tid før vi giftet oss. Det betydde at jeg fikk en hel familie på én gang, for hun hadde to gutter, John og Leon. Vi bestemte oss for å fortsette i pionertjenesten så lenge som mulig, og det viste seg å bli fin grunnleggende undervisning for guttene og hjalp meg til å få vår stefamilie til å fungere på en god måte.
Det var spennende å være heltidstjener i begynnelsen av 70-årene, som følgende opplevelser viser. Mens vi forkynte fra hus til hus, traff vi en dame som het Annabel. Hun tok straks imot boken Den sannhet som fører til evig liv og en bibel. (Senere fikk vi vite at hun betalte litteraturen med de siste pengene hun hadde — melkemannen måtte komme tilbake uken etter for å hente de pengene han skulle ha!) Helt fra begynnelsen av forberedte hun seg godt til sitt ukentlige bibelstudium, selv om hun hadde en baby som var veldig urolig. Hun begynte også å fortelle familien sin hva hun lærte. Snart ble mannen hennes, Billy, med henne på møter. Foreldrene til Annabel hadde gitt de fem barna sine navn i alfabetisk rekkefølge. Hennes søster Beattie begynte å studere. Charlie og hans kone skulle ikke holdes utenfor. Daphne viste også interesse, og Edna og hennes mann sluttet seg til de andre. Hele denne familien har nå tjent trofast i mange år. Mennene er eldste eller menighetstjenere, og mange av kvinnene har tjent som pionerer.
Og så har vi Stanley. Vi traff ham i arbeidet fra hus til hus. Han bodde i det siste huset vi skulle besøke en kald mandag ettermiddag. Men for en mottagelse vi fikk! Hans kone inviterte oss inn, og vi skjønte straks at Stanley var en gudfryktig mann. Han hadde nettopp bedt Gud om hjelp til å forstå Bibelen. Vår første drøftelse dreide seg om treenighetslæren. Etter en time virket det som om han var blitt overbevist. Uken etter tok han imot oss med ordene: «Dere har rett. Jeg har lest hele ’Det nye testamente’, og det finnes ingen treenighet. Jeg gikk til presten for å spørre hvorfor han hadde villedet meg. Han ville ikke treffe meg, så jeg la igjen de konvoluttene som jeg brukte til å samle inn penger fra andre kirkegjengere.» Og alt dette uten at han hadde fått en eneste publikasjon av oss! Han ville komme på møtene, og vi lovte å hente ham. Men den første søndagen kom vi fem minutter senere enn vi hadde lovt. Vi traff ham på sykkelen på vei til møtet! «Jeg trodde dere hadde glemt meg,» sa han. Vi studerte tre ganger i uken, og han ble døpt tre måneder etter at vi hadde truffet ham første gang. Stanley har tjent i mange år med like stor iver som han hadde til å begynne med.
Julia og jeg har regnet ut at vi i årenes løp har hatt det privilegium å hjelpe cirka 50 personer til å bli Jehovas vitner.
Verdslig arbeid igjen
Etter fire år i pionertjenesten var det nesten slutt på pengene våre. Levekostnadene hadde gått opp, og guttene ble større. Motstrebende bestemte vi oss derfor for å slutte i heltidstjenesten, og det var vondt. Det var i september 1972. Hva nå? Først over et år senere, den 1. januar 1974, begynte jeg igjen å forelese ved universitetet. Det ble da ledig en stilling i fysikk. Det betydde en stor omstilling, og jeg måtte passe på at jeg ikke fikk lyst til å gi opp. Men med god støtte fra Julia klarte jeg omstillingen. Det viste seg å være nyttig at jeg fortsatt var svært aktiv i tjenesten og i menigheten, at jeg fremdeles virkelig ’søkte først Guds rike’. — Matteus 6: 33.
Ettersom det ventes av alle universitetslærere at de utfører forskningsarbeid, oppstod spørsmålet om å vende tilbake til kjernefysikk. Jeg syntes det var svært vanskelig å forestille meg at jeg skulle gjøre den slags esoterisk forskning, mens tiden utenfor universitetet gikk med til å prøve å lære folk sannheten fra Bibelen. Det virket så nytteløst å drive forskning bare for forskningens egen skyld. Og naturligvis var det en mulighet for at resultater av forskning innen kjernefysikken kunne finne anvendelse innen det militære. Det kunne medføre problemer med hensyn til kristen nøytralitet. — Jesaja 2: 2—4.
I Sør-Afrika har et universitet som Western Cape mange studenter som blir betegnet som «uheldig stilt». De kommer dårlig forberedt til universitetet på grunn av dårlig skolegang og andre sosioøkonomiske faktorer. I mange tilfelle mangler de ikke evner — de har bare ikke fått anledning til å utnytte dem. De siste 13 årene har jeg som en del av mitt arbeid ved universitetet drevet forskning i forbindelse med slike studenters lærevansker og satt i verk alternative undervisningsmetoder. Denne forskningen har ført til at jeg har fått en doktorgrad i en gren innen pedagogikken og er blitt forfremmet til professor. Forskningsprogrammer blir nå ledet i samarbeid med universiteter i De forente stater og Israel. Det er interessant å sammenligne resultatene av denne forskningen med de undervisningsmetodene Jehovas vitner benytter.
En teori som er framsatt av professor Reuven Feuerstein og hans medarbeidere i Israel, kalles «læring ved mellomledd». Teorien går i alt vesentlig ut på at barn utvikler sin tenkeevne ikke bare ved at ytre stimuli når dem gjennom sansene, men også ved at et menneske opptrer som mellomledd og tolker stimuliene for dem. Hvis dette ikke blir gjort, utvikler ikke barn sin tenkeevne så mye som de kunne.
Jehovas vitner legger stor vekt på den rolle foreldrene spiller som dem som først og fremst skal undervise barnet. Jehovas vitner som er foreldre, bruker mange timer på å undersøke illustrerte hjelpemidler til studium av Bibelen sammen med barna sine. De spør barna hva de ser, og hjelper dem til å forstå betydningen av de bibelske fortellingene. De legger ikke bare stor vekt på å studere Bibelen ukentlig, men også på å undervise barna hele tiden, særlig i bibelske prinsipper. (5. Mosebok 6: 6—8) Den ovennevnte forskningen synes å tyde på at foreldrene i virkeligheten utvikler sine barns intelligens ved å gjøre dette.
En annen teori går ut på at undervisning ikke bare er en enkel overføring av informasjon fra lærerens sinn til elevens sinn. Det er heller slik at hver person danner sine egne tankebygninger ut fra det som han eller hun har sett, hørt eller erfart. Det er grunnen til at to personer kan lytte til de samme opplysningene og trekke forskjellige konklusjoner. For at en skal kunne lære på en effektiv måte, må en behandle opplysningene selv.
De møtene som Jehovas vitner holder, oppmuntrer de tilstedeværende til å gjøre nettopp dette. Det ventes av alle at de på forhånd går igjennom det stoffet som skal drøftes fra den aktuelle litteraturen. Under selve møtet kommer de med kommentarer til det forberedte stoffet. På denne måten blir de ikke bare oppmuntret til å gi uttrykk for det de har lært, men drar også nytte av andres forberedelser.
Datamaskiner er blitt hyllet som det middel som gjør undervisningen personlig. Men det bibelstudiearbeidet som Jehovas vitner har utført i mange år i folks hjem, er denne metoden overlegen. Én lærer hjelper én, to eller tre personer (sjelden flere) til å gjennomgå trykt stoff om et bibelsk emne som eleven har forberedt seg til ved å lese på forhånd. Eleven blir oppmuntret til å forklare hva han eller hun forstår, avsnitt for avsnitt, og så blir dette drøftet. Dette er virkelig et personlig bibelstudium. Når slike gode undervisningsprinsipper blir fulgt, er det ikke rart at Jehovas vitners virksomhet har så stor fremgang. De trenger ikke å lære disse prinsippene av et universitet. De lærer dem av en bedre kilde — Bibelen. — Matteus 28: 19, 20; Johannes 6: 45.
Enhet i stedet for spenning mellom rasene
Det har gått over 20 år siden jeg ble et av Jehovas vitner. John og Leon, mine stesønner, som nå er voksne, er begge døpt og tjener trofast. I 1976 ble vår sønn Graeme født. Det er et privilegium å oppdra også ham i sannhetens vei. Vår familie er blitt velsignet, for Julia er igjen i stand til å være pioner, mens jeg er hjelpepioner minst tre ganger i året. Rundt oss her i Sør-Afrika har spenningen mellom rasene økt drastisk. En ser det på graffitien på bygninger og føler det i luften. Men midt oppi alle rasemotsetningene finner det sted et moderne mirakel. Fordi landets forsamlingslover er blitt lempet på, kan Jehovas vitner nå komme sammen ganske fritt, særlig på store stevner. Jeg har hatt det privilegium å få være med på å organisere noen av disse stevnene for alle raser. Der ser vi ikke-rasisme i praksis, et folk som er blitt opplært av Bibelens opphøyde normer til virkelig å være fargeblinde! Dette er mennesker som ser hvordan andre er i det indre, og ikke bare deres hudfarge.
Jehovas vitner utgjør det eneste sanne verdensomfattende brorskap blant menneskene i vår tid. Snart, i den nye tingenes ordning, skal Jehova «tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte». Sammen med millioner av mine brødre og søstre verden over ser jeg fram til denne herlige, rettferdige, ikke-rasistiske nye verden. — Åpenbaringen 21: 3—5.