Spørsmål fra leserne
◼ Hvorfor står det i Jesaja 40: 26 om stjernene at «ikke en av dem savnes», når forskerne mener at noen stjerner brenner ut eller eksploderer?
Jehova drøfter ikke her hvorvidt han tillater at stjerner forsvinner. Han understreker sin egen visdom og storhet.
Profeten Jesaja overbrakte kong Hiskia Guds ord om at babylonerne skulle ta jødene til fange. (Jesaja 39: 5—7) Ville babylonerne kunne holde Guds folk i fangenskap for bestandig? Nei. Jehova hadde ikke bare til hensikt å frigjøre dem etter 70 år. Han skulle virkelig gjøre det. Ingenting ville hindre ham som kan ’måle havet med sin hule hånd og himmelen med utspente fingrer’. Han behøvde ikke å rådføre seg med noen, for «folkene er som en dråpe i et spann» for ham. (Jesaja 40: 12—17) For å understreke sin storhet viste han til de egenskaper som er åpenbare i skaperverket, egenskaper som Hiskia tidligere hadde erkjent at Jehova har. (Jesaja 37: 16, 17) Gud erklærte:
«’Hvem vil dere ligne meg med, hvem er jeg lik?’ sier Den Hellige. Løft øynene mot det høye og se: Hvem var det som skapte disse? Han som mønstrer deres hær og fører dem ut og nevner alle ved navn. Hans kraft er så stor og hans styrke så veldig at ikke en av dem savnes.» — Jesaja 40: 25, 26.
Forskerne anslår at det er mange milliarder stjerner i vår galakse, Melkeveien, og at det er omkring hundre milliarder galakser. Likevel kjenner Gud hver stjerne ved navn, enten ved at han har et navn for hver stjerne, eller ved at han har en navnlignende betegnelse på dem, kanskje på guddommelig språk. Han bestemmer deres posisjon. Som en general som kan mønstre troppene, kan Jehova Gud kalle stjernene til mønstring. Hvis han gjorde det, ville ingen av dem «savnes». Han vet om alt som skjer, og kjenner også hver stjernes posisjon, så hvis noen av dem på en naturlig måte opphører å eksistere, er det ingen overraskelse for ham. — Jevnfør Jesaja 34: 16.
Astronomer og fysikere tror at stjerner brenner ut eller eksploderer. I Red Giants and White Dwarfs stiller Robert Jastrow opp en teori om hvordan dette kan skje: «Inne i . . . stjernen inntraff det en rekke kjernereaksjoner, hvor alle de andre grunnstoffer i universet ble frembrakt av den grunnleggende bestanddel, hydrogen. Med tiden døde disse kjernereaksjonene ut, og stjernens liv opphørte. Berøvet sin kilde til kjerneenergi trakk den seg sammen på grunn av sin egen vekt, og i kjølvannet av sammentrekningen fant det sted en eksplosjon som slynget ut i rommet alle de stoffer som var blitt dannet inne i stjernen i løpet av dens levetid.»
Man antar at noen stjerner omdannes til røde kjemper ved å bruke opp sitt hydrogen og så utvikler seg til hvite dverger eller supernovaer, og at noen av dem til slutt ender opp som nøytronstjerner eller teoretisk sett som sorte hull.
Slike forklaringer er alminnelig godtatt, men det kan være at det siste ord ikke er blitt sagt; det kan være at man får vite mer. Tenk for eksempel på det som stod i The New York Times for 24. januar 1989: «Forskere tror at de står på randen av viktige oppdagelser om universets ’mørke tidsaldere’, den avgjørende perioden fra tre minutter etter skapelsens eksplosive øyeblikk til tilsynekomsten av enorme galakser. . . . Med et så begrenset direkte vitnesbyrd er forskerne fullstendig forvirret når det gjelder oppbygningens begynnelse. James S. Trefil, en fysiker ved George Mason universitet i Fairfax i Virginia [USA], har skrevet: ’Det har vist seg at problemet med å forklare galaksenes eksistens har vært et av de vanskeligste i kosmologien. Egentlig skulle de ikke ha vært der, men likevel er de der.’»
Artikkelen drøftet hva som kan ha skjedd i løpet av «de tre første minuttene», slik det ble forklart av dr. John Mather, en astrofysiker. Likevel leser vi: «Dr. Mather, som merket at intervjueren ble mer og mer forvirret, avbrøt sin detaljerte redegjørelse for den alminnelig godtatte skapelsesscene for å si: ’Dette er selvfølgelig noe vi dikter opp’, og mente med det at det er en utforming av teorier basert på fornuftslutninger.»
Ja, menneskelige forskere vet lite og har svært begrensede muligheter til å vite. Hvor annerledes er det ikke med Skaperen! Hans kunnskap og dynamiske energi fortjener virkelig vår ærefrykt. Salmisten sa med rette: «Han fastsetter stjernenes tall og gir dem alle navn. Stor er vår Herre og rik på kraft, hans innsikt er uten grense. . . . Halleluja!» Ja, pris Jehova! — Salme 147: 4, 5, 20.
[Bilderettigheter på side 31]
Foto: NASA